hits

Tanker og meninger

SKJERPINGS

Ahhhh, jeg blir s oppgit.. Jodel er noe jeg egentlig ikke visste hva var en gang fr n, men da Anna sendte meg en screenshot av en jodel om et innlegg p bloggen min mtte jeg bare sjekke det ut. Og s skriver jeg til henne "Hvordan fant du den?? Jeg finner det ikke", men joooda- seff er det en egen gruppe som heter bloggergossip. Fy faen, kvinneguiden i ny versjon. Selvflgelig mtte jeg lese, og vet dere hva? Jeg blir direkte sint. Der var det bare en haug av drittslenging, gossip og bullshit. Fant s og si ingenting om meg, men jeg blir allikevel sint av lese hva de skriver om de andre bloggerne. NR ble det greit sitte diskutere en annen person anonymt p internett, pent for hele verden lese? Det er s lavml, stakkarslig og ikke minst slemt. Er det virkelig s vanskelig forst at bloggere eller andre offentlige personer ogs er mennesker? Med flelser? Som p 5 sek kan oppske disse dritt-trdene og bli oppriktig lei seg? Hvordan hadde du flt deg om det var deg som ble diskutert p den mten? Fy faen, s stygge folk er. Jeg blir helt kvalm. Og jeg er s JVLIG glad for at jeg ikke har slike mennesker i livet mitt, jeg hadde virkelig skammet meg om det var en venninne av meg som satt skrev piss om folk p jodel. 


Jeg legger ikke ut det stygge folk skriver, alts feks svarene p jodelene her, rett og slett fordi jeg ikke nsker offentliggjre det de skriver enda mer eller "tvinge" en annen blogger til lese dritt om seg selv som hun/han ikke oppsker med vilje. Men hvor ugreit er vel ikke dette? Helt sjokkerende hvor gossip-trste noen tydeligvis er. "Andrea Badendyck- noen som har noe p henne?". Serist.. Alts plis, f en hobby eller noe. Og for guds skyld dere, ta det dere leser med en klype salt. Husk at hvem som helst kan skrive hva som helst der. Skulle virkelig nske jeg kunne gjort noe for f den gruppa nedstengt for alltid, men om den s hadde blitt borte s hadde det vel dukket opp en ny fr jeg rakk blunke.

Til slutt vil jeg bare si til dere som eventuelt fler dere truffet av dette innlegget: Hadde du synes det var greit om folk diskuterte DEG p den mten? Eller ssteren din? Bestevennen din? Neppe. S IKKE gjr det, det er IKKE ok. "Gjr mot andre det du vil at andre skal gjre mot deg"- burde serist vre alles livsmotto, da hadde verden vrt et s mye bedre sted. 

Jeg tenker..

Det er mrkt ute, og her sitter jeg p bussen p vei tilbake fra Orlando til Miami. Vanligvis ville jeg kanskje spilt p mobilen, scrollet nedover instagram eller prvd sovne. Men jeg blir sittende stirre ut av vinduet, og havner i tidenes tankesus. Alt ser s idyllisk og fredfullt ut. Et par kuer p beite, trrne som blafrer rolig av svak vind og stjernene p himmelen. Det er s mrkt og s stille, det fles ut som det bare er lille meg og den store verden jeg titter ut p.

Jeg tenker p fremtiden. Den pleier jeg tenke p. Hvordan kommer livet mitt til bli? Jeg tenker p min fremtidige ektemann, hvordan det er s rart at han finnes ute der et sted- men inntil videre lever vi mest sannsynlig uten en gang vite at hverandre eksisterer. Han jeg kanskje kommer til elske mer enn alt i verden, faren til mine fremtidige barn. Hvem er han? Nr mtes vi? Hvor? Og hvordan kan jeg vite at det er han nr vi frst mtes? Kommer vi til vre verdens steste gamle ektepar som dr i hverandres armer som i en film eller ender vi opp med skilles nr vi har 3 barn og er 40 r fordi han er utro?

Jeg ser tilbake p stjernene igjen. Av en eller annen grunn fr stjerner meg alltid til tenke p dd og eksistens. Dden skremmer meg mest av alt i hele verden. Jeg kommer p hvordan jeg som yngre kunne f panikkanfall og hyperventilere av begynne tenke p at jeg en dag skal d. Av en eller annen grunn har jeg alltid hatt en ganske dyster tanke om dden. Jeg er ikke en av de som tenker at vi kommer opp til himmelen hvor alt er fantastisk og vi koser oss der med alle vi er glade i. Jeg tenker at d er det samme som sove uten drmme, vre i narkose eller vre i koma. Alt er svart og du er rett og slett bare borte. Helt alene. Ganske brutalt kanskje, men det er i alle fall det jeg tenker. Men jeg vet jo ikke, akkurat som at ikke du eller noen andre her p denne jorden vet. Det er vel nettopp derfor dden skremmer oss s mye.

Og nr jeg tenker p dden s kommer jeg alltid over til hva meningen med livet er. Hvorfor blir vi fdt for g gjennom et langt liv p bde godt og vondt, for s bare d? Forsvinne? Jeg tenker p hvor ekkelt det er at gravstener etter en viss tidsperiode blir fjernet, at dine etterkommere etter et visst antall generasjoner til slutt ikke kommer til vite hvem du var, og da er det nesten som at hele din eksistens bare slettes. Om 100-200 r kommer mest sannsynlig ingen til vite at vi i det hele tatt har levd. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg synes bare det er s ekkelt tenke p.


Og nr jeg tenker p alt det her, s minner det meg p at det egentlig ikke er noe vits i gruble noe mer. Svarene vil jeg ikke f uansett.

Nr den du vil ha ikke vil ha deg

Det er over 5 mneder siden n, men jeg husker det fortsatt som om det skulle vrt i gr. Noe av det jeg alltid har vrt mest redd for er  en dag mtte oppleve bli dumpa. At den du vil ha, ikke lenger vil ha deg. Vi vet jo alle hvor intenst det er nr man er forelsket, den personen blir jo den eneste du i det hele tatt ser. Alle andre gutter/jenter er irrelevante, og det er kun den. S da fle det snn for et annet menneske, vre lykkelig forelsket, drmme om en fremtid sammen, og plutselig bare f vite at den personen ikke nsker det samme- det er grusomt. 

Og akkurat dette skjedde meg meg i slutten av Oktober. Vi ble riktignok aldri noe offisielt, men vi hadde en greie i rundt 9 mnd. Han var faktisk hovedgrunnen til at jeg flyttet til Bergen. Plutselig var det hele over, helt ut av det bl. Det at jeg ikke s den komme heller gjorde sikkert det hele ekstra vondt. Og gud s vondt jeg hadde det. Jeg fr faktisk vondt i hele kroppen bare av skrive om det, for da kommer jo liksom alt plutselig litt tilbake. Jeg liker ikke bevvist grave i gamle flelser, men det er jeg jo ndt til for skrive dette innlegget. 

Processed with VSCO with a5 preset

Min frste kjrlighetssorg- et begrep jeg aldri helt klarte sette meg inn i hva innebar fr jeg mtte oppleve det selv..

Det fltes nesten ut som at jeg var dd, selvom jeg levde. Alt inne i meg bare sluknet helt, og der og da klarte jeg ikke en gang se noe glede i livet. Jeg grt konstant i flere dager. Ville prve fortsette hverdagen som normalt for komme meg videre, men det endte jo selvflgelig opp med at jeg grt p bussen p vei til skolen, begynte grte flere ganger i timen- ja, dere skjnner regla. Trene bare rant, jeg hadde ingen kontroll. Jeg var virkelig et vrak de frste dagene etter at det ble ferdig. Mat klarte jeg heller ikke f i meg- selvom jeg prvde s gikk det liksom ikke an svelge, uansett hvor sulten jeg enn var. Tror det gikk hele tre dager uten at jeg fikk i meg noe som helst mat, rett og slett fordi det var umulig. Det var som at jeg ikke hadde noe styrke lenger, bare ta meg et glass vann var nesten en umulig oppgave. Fltes ut som at armen min kollapset av bare holde vannglasset. 

Dagene gikk, ukene gikk- og vet dere hva? Det er sant det man sier, tiden leger alle sr. Selvom det der og da fltes ut som at jeg aldri kom til bli glad igjen, s kom jo faktisk den dagen. Og ogs ganske s fort. N, snart et halvt r senere, fles det nesten surrealistisk tenke p hvordan jeg hadde det da. Jeg husker jo smerten, men alt fles fjernt. Meg og han, oss to- fles fjernt. Men selvom jeg har det bra n og har kommet over hele greia, s sitter jeg jo igjen med vre litt redd for kjrligheten. Trist nok, men det er jo ikke rart. Jeg ga hele meg, og det var ikke "bra nok". Slik fles det jo, selvom det selvflgelig ikke stemmer. Jeg er mer enn bra nok, og det er dere ogs. Det betyr bare at man ikke var rett for hverandre, vi ser jo alle etter forskjellige ting. Kanskje man ikke var en s bra match allikevel om man tenker nye gjennom det?

Processed with VSCO with a5 preset

N ble dette veldig langt, men det jeg egentlig aller helst vil frem til i dette innlegget er at det gr over. 

Det lover jeg dere! For hver dag som gr fler du deg litt bedre, og etterhvert vil du ha det helt fint igjen. Kanskje det tar noen dager, kanskje noen uker, kanskje noen mneder- men til slutt gr det over uansett. Jeg har det virkelig utrolig bra n, jeg kan med hnden p hjertet si jeg er lykkelig, og jeg trives med vre singel. Jeg har gjort og opplevd s mye gy de siste mnedene som aldri hadde skjedd hvis det ikke hadde blitt slutt. Det er faktisk sinnsykt deilig kun tenke p seg selv, og ikke minst kjenne at man ikke trenger en mann i livet sitt for vre lykkelig. N er planen holde meg unna kjrligheten en god stund fremover, selvom det ikke kan planlegges- hehe. Den dukker jo opp nr du minst venter det. Ellers tenkte jeg at jeg kanskje skulle skrive et innlegg med tips til hvordan komme seg over en person- er det noe dere hadde hatt lyst til lese?

Klem til mine fine lesere 💗

Nett-troll

N skal jeg ta opp noe som bde engasjerer og provoserer meg veldig, nemlig drittslenging p nettet. Etter ha blogget i 8 r og generelt vrt en stor profil p diverse sosiale medier i flere r, kan jeg love dere at jeg har en haug av erfaring p dette punktet. Jeg tror ikke det finnes kommentarer jeg ikke har ftt. Opp gjennom rene har jeg sikkert ftt hundrevis, om ikke tusenvis, krenkende og stygge kommentarer slengt etter meg av anonyme nett-troll. Og vet dere hva som er morsomt? Ikke en eneste gang har det skjedd at noen har kommet til meg face to face og sagt noe stygt, ikke EN gang. Med andre ord er terskelen ekstremt mye lavere for f seg selv til skrive noe dritt s fort man har en skjerm gjemme seg bak eller en anonym identitet. 

S, hva er det egentlig folk skriver? Jeg har ftt kommentarer om alt fra at jeg er feit, stygg, burde operere nesen min osv til kommentarer om at jeg burde ta mitt eget liv. Ogs drapstrusler for den saks skyld. Eller kommentarer som at kjresten min er utro, at vennene mine baksnakker meg, at ingen liker meg, hvor grusomt menneske jeg er.. Og ja, the list goes on.

Hvordan er det f disse kommentarene? Dessverre blir man vant til det med tiden. Men dere kan jo tenke dere selv nr man er en 14-15 r gammel jente, usikker p seg selv, vet ikke helt hvem man er enda eller kanskje ikke helt har funnet sin plass i verden, og s blir man daglig bombandert med snt dritt. Det gjr noe med deg. Det er ikke s lett overbevise seg selv om at man er bra nok nr man daglig fr hre alt annet. Men det skal sies at det blir mye lettere takle ettersom rene gr hvor man blir eldre og tryggere p seg selv. Visse kommentarer kan selvflgelig fortsatt stikke litt, men stort sett klarer jeg overse det ganske s greit. 

Og jada, det er ikke til stikke under en stol at mange unge driver med nettmobbing og drittslenging over nett. Men vet dere hvem jeg tror er de aller verste? Foreldregenerasjonen! Ikke oss "ungdommen", men rett og slett godt voksne mennesker. Og det er ekstremt trist. Hvordan skal barna lre at nettmobbing ikke er greit nr foreldrene selv er de vrste trollene? Vi har vel alle sett "Gunnhild 53 fra Halden" spy ut de mest sjokkerende kommentarer p diverse nettartikler p facebook. Det er virkelig ikke grenser for hva godt voksne mennesker her i landet fr seg til skrive i offentlige kommentarfelt. 

For noen r siden oppdaget jeg kvinneguiden, som et nettforum. Forum er vel stort sett kun populrt for de p 30-40+, og jeg skal love dere at nettopp her finner dere de strste nett-trollene. Jeg fikk virkelig hakeslepp av lese gjennom diverse trder om oss bloggere, det er faktisk helt sinnsykt hva de skriver. Jeg fant for eksempel en trd hvor de skulle diskutere hvor vidt jeg er pen eller ikke, og bare det i seg selv er helt sykt. Alts- hvor lite innholdsrikt liv kan disse menneskene ha? Er det virkelig dette de nsker fylle dagene sine med? diskutere hvorvidt en jvla blogger er pen eller ikke? 

Utdrag fra forumet:

"Godt vi alle er forskjellige. Selv synes jeg hun er verken st eller pen."

"Konklusjon: den jenta var da ikke mer enn middelmdig. Helt girl next door bare med det touchet av fikset Majorstua-jente."

"Det som for min del gjr at hun absolutt ikke er noe annet enn st; ikke sexy, vakker, eksepsjonelt pen, etc, er at hun (i likhet med meg selv) har et veldig barnslig utseende."

"Haha nei, hun er ikke over gjennomsnittet, helt alminnelig (etter min mening er hun til og med litt mindre pen p grunn av det falske utseendet hun har). At noen syns hun er over gjennomsnittet sier noe om standarden deres."

"Hun er ikke vakker fra mitt ststed - rett og slett fordi vakre kvinner har andre trekk i min bok. Store yne og fyldige lepper, feminin ansiktsfasong. Hun har ganske smale yne og et bredt ansikt, ikke en veldig velproposjonert kropp."

Ganske utrolig, eller hva? Dette er tydeligvis hva visse mennesker bruker tiden sin p. Krangler frem og tilbake, og argumenterer for hvorfor jeg ikke er pen. Veldig meningsfullt. Jeg synes faktisk synd p disse menneskene, for du kan virkelig ikke ha det bra med deg selv nr du har behov for skrive slike ting om andre. Men uansett hvor trist liv man enn mtte ha, s er det fortsatt helt uakseptabelt skrive slike ting p nettet. Og jeg skal rlig innrmme at dette ikke er veldig hyggelig lesing for meg. Blogger eller ei, jeg er fortsatt et menneske med flelser. Om dere er nysgjerrige p lese mer er det bare google kvinneguiden + andrea badendyck, eller andre bloggere, s skal jeg love dere at dere har timesvis med lesing av drittslenging i vente. 

Vet ikke hva konlusjonen med dette innlegget skal vre, men jeg synes i alle fall alle burde bli flinkere til flge en god, gammeldags regel. "Vr mot andre slik du vil at andre skal vre mot deg".  Nr du legger igjen en kommentar et sted, eller i virkeligheten for den saks skyld- prv tenk deg om 2 eller 10 ganger: Hadde jeg synes det var ok om noen hadde sagt/skrevet dette til meg eller en jeg er glad i? Hvis du nr du tenker deg om innser at nei, jeg hadde faktisk ikke synes det hadde vrt noe hyggelig lese dette selv, s IKKE skriv det. Dropp det! Du er bedre enn en snn kommentar. Fuck janteloven, vr en av de som heller lfter andre opp enn vre en av de som vil dra andre ned. Verden hadde vrt et s mye bedre sted om alle bare hadde unnet hverandre det beste og klart legge sjalusien til side. Be the change ♥

Ting har ikke alltid vrt som det er i dag

Da jeg spurte dere om nsker til hva jeg skulle blogge om her nede, var det en som foreslo et lite "sster-innlegg" med bde oppturer og nedturer, og rett og slett litt om vennskapet vrt. Det synes jeg var en god id! 

Det har seg nemlig slik at jeg og Madicken har ikke alltid vrt verdens beste venner. Langt i fra, for si det mildt.. Ting begynte skjre seg for oss i tenrene av diverse veldig barnslige og umodne hendelser, og det var perioder der vi rett og slett var fiender. Vi snakket ikke sammen, hadde ingenting med hverandre  gjre, og vi hadde s og si et hatforhold til hverandre. Jeg husker hvordan jeg en tid flte Madicken var det mest grusomme mennesket p denne planeten, og klarte ikke se for meg hvordan jeg noen sinne skulle klare ha en god tone med henne. Det var helt sikkert samme tanker tilbake om meg! S utrolig rart tenke tilbake p n.. 

I slutten av 2012 begynte vi finne tonen litt igjen, og ble halvveis venner. P denne tiden trivdes jeg ikke s godt hjemme og ville veldig gjerne flytte ut, men nsket ikke bo alene. Jeg og Madicken hadde sikkert ikke vrt "venner" i mer enn 1-2 mnd da jeg foreslo at vi skulle leie en leilighet sammen, og hun ville gjerne bli med. Jeg tror ingen rundt oss noen sinne hadde trodd at denne iden skulle funke, med tanke p fortiden vr. Hvordan skulle det g med kun hun og meg under samme tak? Jeg og Madicken hadde sikkert egentlig ikke troa vi heller, hehe. 

Vi fikk leilighet s og si p dagen, og det var virkelig en drm av en leilighet p Majorstuen. Vi bestemte oss for begynne trene og spise sunt kort tid etterp, og det ble en felles hobby vi likte motivere hverandre p. Mnedene gikk, og vi ble bedre og bedre venner. Null krangling, null drama. Vi begynte snakke om veldig personlige og private ting med hverandre, noe vi utrolig nok aldri hadde gjort fr. Egentlig er det helt rart hvordan alt gikk s bra etter at vi flyttet sammen, jeg klarer nesten ikke forst det selv. 

Siden vi flyttet sammen for rundt 4 og et halvt r siden, har vennskapet vrt og kjrligheten for hverandre bare vokst sterkere for hver dag som har gtt. I dag har jeg ingenting vondt si om Madicken. I mine yene er hun den beste storessteren jeg noen sinne kunne ftt, min aller beste venn og den jeg elsker hyest i hele verden. Er det en som stiller opp for meg s er det Madicken, og er det en jeg kan snakke med om absolutt alt er det ogs henne. Jeg tror ikke det finnes en eneste ting om meg eller livet mitt hun ikke vet. Er jeg lei meg er hun den frste jeg snakker med, og har jeg en god nyhet er hun den frste jeg ringer.

Som dere vet bodde vi hjemme i ca et og et halvt r frem til april i r. Og vet dere hva? Selvom vi hadde hvert vrt soverom hjemme, s overnattet vi nesten hver eneste natt. Var begge hjemme en kveld, da var vi sammen, selvom det s var p hver vr side av sengen med maccen p fanget. Snakket ofte ikke sammen en gang. Det er et godt eksempel p hvordan forholdet vrt er, bare rett og slett liker veldig godt vre i hverandres selskap nr vi har mulighet ♥

Vennskapet vrt kan ikke tas for gitt, og jeg fler meg utrolig heldig som har et s fantastisk forhold med ssteren min. Jeg hper kanskje noen av dere som leser dette og feks har et lignende forhold til ssteren deres som jeg og Madicken hadde en gang i tiden, kan se at det uten tvil finnes hp. Nr man er tenringer er man vanskelige, det er mye hormoner og ikke minst blir aldersforskjellen strre jo yngre man er. Tenk at da jeg begynte p ungdomsskolen begynte Madicken p vgs, det er et ganske stort gap. Hvor mye forandrer man seg vel ikke fra man er 13-16 r feks :-) N er vi 21 og snart 24 r, og aldersforskjellen merkes ikke lenger. 

Tusen takk til deg, Madicken - for at du er verdens beste sster! Gleder meg til resten av livet mitt med deg, og alle epoker vi kommer til g gjennom sammen :-) Love you ♥

"Faen s stygg du er, Andrea"

Jeg ble nettopp ferdig med frste episode av den nye serien "Sykt perfekt" p tv2, og den M dere bare se. Gjorde virkelig vondt i hjertet se hvordan disse ste jentene sliter med forskjellige ting.. Alts det er jo et faktum at det er sinnsykt tft vre ung i dag, i hvert fall det skulle prestere s perfekt man kan p alle kanter. Du skal helst gjre det superbra p skolen, se bra ut, ha kule klr og da gjerne press om merkeklr, vre populr p sosiale medier, trene og mestre det, vre med p alt gy og ikke minst ha en haug av venninner. Det er jo s og si umulig, og det er ikke rart unge blir utslitt av fle at de ikke er bra nok. Men noe som er sykt viktig, er det se at man ikke er alene! Derfor er dette programmet s sykt bra, for jeg tipper de fleste av oss kan kjenne oss igjen i minst en av jentene i serien. Man skal jo fremst som at alt er s perfekt i dagens samfunn, men bak fasaden er ting som oftest ikke slik vi later som det er. Og siden de fleste av oss ikke tr si/vise hvordan vi egentlig har det med oss selv eller livet vrt, er det da veldig lett fle seg alene.

I lpet av episoden dukket faktisk fjeset mitt ogs opp. Bde instagramprofilen og bloggen min- og dere kan tro jeg skvatt litt! Det er bare s merkelig for meg det der alts. Til tross for at jeg har en av de mest leste bloggene i Norge, og nrmer meg 200.000 flgere p instagram, s klarer jeg ikke skjnne at noen kan se p meg p den mten jeg igjen kan se p andre jenter. Jeg flger ogs en haug av vakre jenter p instagram, hvor jeg gjerne kan sitte scrolle og d litt av sjalusi. Noen profiler klarer jeg nesten ikke stalke, fordi jeg ikke fler meg i nrheten sammenlignet med dem og da sitter igjen med en halvveis vond flelse i kroppen. S at noen da kan sitte se p min profil og f den flelsen jeg igjen kan f av andre, er s merkelig for meg. Helt serist jenter, PRV husk p dette. Jenta du er ddssjalu p, har mest sansynlig ikke tidenes selvbilde selvom det kanskje ser snn ut, og hun fr garantert samme flelsen som deg av se p bilder av andre jenter igjen. Jeg tror hele den greia er en ond sirkel.

Image and video hosting by TinyPic

For vre helt rlig n, s har jegikke tellingen p hvor mange ganger jeg har sett meg selv i speilet og tenkt "Faen s stygg du er, Andrea", bde nr det gjelder ansikt og kropp. Og helt serist, ikke en gang prv si at det tror dere ikke noe p, for alle m huske at vi ser oss selv veldig annerledes enn hvordan andre ser oss. Vi er ofte vr egen vrste fiende og kritiker, og jeg kan love dere at jeg ogs er en av de som heller ser p mine feil enn hva som faktisk er bra. Jeg skal ikke si at jeg har drlig selvtillit eller selvbilde, for det har jeg ikke- men jeg har s absolutt dager hvor jeg er skikkelig misfornyd med speilbildet mitt.

Og vet dere hva? Snn tror jeg ALLE har det. Jeg er 99% sikker p at feks Adriana Lima og Megan Fox ogs kan tenke stygge ting om seg selv, og ikke minst ser feil ved seg selv som kanskje ikke vi andre ser. Man kan jage etter den perfekte versjonen av seg selv s lenge man bare vil, men jeg kan nesten garantere dere at man aldri vil bli helt fornyd. Det hres kanskje litt trist ut, men snn er det nok bare. Det er helt sinnsykt hvor mange rare komplekser man kan f for seg i sitt eget hode, som andre aldri noen gang har eller kommer til tenke over nr de ser p deg. Bare tenk p det selv.. Det har sikkert skjedd en eller annen gang at venninnen din klager over noe ved utseendet hennes, og du rett og slett ikke klarer forst hvor i all verden hun fr det fra? Selvom hun ppeker feilen, klarer du fortsatt ikke se den.

De siste rene har vel feks kroppspresset bare blitt strre og strre, og bde jeg og dere har nok flt p dette i forskjellige grader. Men nr man tenker over det- hvor mange har egentlig denne s og si uoppnelige idealkroppen? Hvis du er p en strand enten i Norge eller utlandet, hvor mange kan du se som har den skalte "perfekte" sommerkroppen? Mest sansynlig ingen, kanskje 1 av 500 i beste fall. Virkeligheten er ikke det du ser p sosiale medier, men det du ser in real life. I gymgarderoben, svmmehaller, strender, blant venner og familie osv. Og sannheten er at ingen andre enn deg selv bryr seg egentlig om du har sk2016 eller ikke. Gjr det deg noe om en venn av deg har litt ekstra fett p lrene, og er det noe du i det hele tatt tenker over? Nei, mest sansynlig ikke. Du synes helt sikkert hun er fin som hun er, men deg selv igjen er en helt annen sak. Det er det samme med bilder. Det har sikkert skjedd dere ogs x-antall ganger at en venninne tar kontakt fordi bildet du la ut av dere to ikke var noe fint av henne, og hun vil du skal slette det. Og der sitter du som et sprsmlstegn, for hun ser jo helt lik ut som hun gjr p andre bilder og hun var jo superfin. Men ikke i hennes eget hode, akkurat som det sikkert kan vre for deg samme situasjon.

Image and video hosting by TinyPic

Alts prv husk at snn du ser p andre, er snn andre ser p deg. Prv bli din egen beste venn, i stedet for din egen vrste fiende. Idealkroppen og idealutseendet er bare et falskt bilde, og det er ikke noe vi burde ske etter. Og som sagt, uansett hvor hardt vi enn prver, hvor mye man enn endrer p utseendet sitt- kommer mest sansynlig aldri dagen du med dine egne yne klarer tenke at du er perfekt. S fort en feil er fikset, skal jeg love deg du finner en ny. Det er en ond sirkel, som det desverre er veldig lett bli dratt inn i. Selv er jeg altfor utseendefokusert, og det er nesten litt flaut vre s opptatt av noe s overfladisk som nettopp det. Men etter hvert som jeg har blitt eldre, klarer jeg liksom tenke p den mten som jeg skriver til dere n. Jeg har virkelig innsett at selvom jeg fler meg stygg en dag vil ikke du tenke at jeg er stygg, og omvendt. Om jeg har en drlig hrdag, s ser ikke du det. Grunnet denne tankegangenkan jeg feks legge ut bilder jeg ikke er helt fornyd med her p bloggen, fordi jeg vet at ingen andre enn meg selv klarer se at det var et mindre pent bilde av meg. Prv tenk litt snn dere og, s skal jeg love dere at ting i hvert fall kan bli litt lettere.

Vi kommer alle i forskjellige utgaver, med forskjellig kroppsbygning, hyde og ikke minst ansiktstrekk. Og nr du tenker over det s er det egentlig ganske s kult at ingen ser ut som deg i hele verden, er det ikke egentlig det? Vi er alle helt unike, og jeg kan love dere at det du ser p som feil hos deg selv, kan andre se p som noe av det vakreste ved deg. Og ikke minst: Man kommer ikke langt med et vakkert fjes, om man ikke er vakker p innsiden. Det er utrolig hvor mye personlighet og et genuint smil kan gjre med hvordan man ser p en person..♥

Kjre du som leser akkurat n: Jeg kan garantere deg at du er S mye finere i andres yne enn du noensinne vil klare se selv.

Stor klem til alle mine nydelige lesere fra meg!

ER JEG LYKKELIG?

Vet dere hva? Jeg har det faktisk skikkelig bra fortiden. Selvflgelig har jeg en drlig dag her og der, det er jo veldig lett n som det er mrketid. Men alikevell, stort sett, er jeg faktisk skikkelig lykkelig. Jeg kan ikke helt sette fingeren p akkurat hvorfor, men jeg tror det har mye med gjre at jeg ikke har kjreste lenger. Tenk dere, fra jeg var 13 og fram til juli n i sommer, hadde jeg kun vrt singel 3 mnd totalt. P 7 r! Jeg er absolutt en kjrestejente, og ja, det er sinnsykt koselig ha kjreste. Men s er det ogs s utrolig viktig vre selvstendig og lykkelig helt p egenhnd, ikke vre s avhengig av en annen person. Det har jo jeg nesten aldri opplevd! S n er jeg der, og jeg er faktisk s utrolig glad. For jeg har det s fint n med bare meg selv, noe jeg faktisk aldri skulle trodd kunne skje. Sist jeg var singel var jeg veldig opptatt av mte gutter og flte et behov for ha en gutt snakke med, mens n eksisterer ikke dette behovet.

Tenkte over dette her for en stund siden, at jeg er verdens kjedeligste single person. For sannheten er at jeg verken bryr meg om gutter eller snakker med gutter. Men etter ha tenkt litt frem og tilbake, s kom jeg frem til at det er jo alt annet enn negativt. Det er jo egentlig bare et tegn p at jeg har blitt en veldig selvstendig og sterk person, det er jo bare bra at jeg ikke er avhengig av en viss person for ha det fint. For vet dere hvordan jeg fler meg akkurat n? Jeg fler meg fri, ser s lyst p fremtiden og jeg bobler over av motivasjon. Jeg kan ikke huske sist jeg hadde det s bra som n. Da jeg bodde p Tjuvholmen og brukte penger som om det vokste p trr, var jeg ikke i nrheten av hvor jeg er n. Ja, jeg lever p "budsjett", bor hjemme og livet burde egentlig vrt mer stusselig n, men s er det tvert motsatt. Merkelig.

Image and video hosting by TinyPic

Jeg er ogs veldig stolt av meg selv fortiden. Og det er det lov si. Man skal vre sin egen beste venn, og det prver jeg s godt jeg kan vre. Nr det kommer til syvende og sist s er du alene her i verden, og det er DU som m st p for at du skal ha det bra og ikke minst for komme dit du vil. Det er noe jeg har innsett veldig den siste tiden. Foreldrene dine kan ikke feks gi deg en utdannelse i fanget, det er DU som m jobbe deg gjennom den. De kan ikke ta eksamnene for deg. Snn er det med alt annet ogs. Jeg har vokst s sinnsykt mye person fra jeg var 17-18 r til n. Faktisk kjenner jeg nesten ikke igjen jenta jeg var. Mange sier de savner den gamle Andrea, men tro meg, den nye meg er en mye bedre versjon enn jeg noensinne har vrt. Man tror man er s voksen og smart nr man er 16, men jeg skulle bare visst.

Problemet nr du er ung er at du har s lite erfaringer, p alle mulige plan. Man m g p noen skikkelige smeller her og der. Det gjr alle, og selvom det fles forferdelig akkurat der og da, s kommer man ut av det en erfaring rikere og som en mye sterkere person. Jeg har gtt gjennom mye de siste 3 rene, men det jeg har gtt gjennom har formet meg til den jeg er i dag. Og jeg er faktisk takknemmelig, ogs for de vonde erfaringene. Det har endret tankegangen min, ftt meg til vite hva jeg nsker og ikke nsker, og rett og slett bare lrt meg s mye. Jeg fler litt n at jeg gjr opp for alt det dumme jeg en gang gjorde. Fullfrer vgs, bruker nesten alle pengene jeg tjener p betale ned p skattesmellen. Jeg har bodd hjemme i 1 og et halvt r n, fordi jeg har bestemt meg for at jeg ikke skal flytte fr jeg KJPER leilighet. Det er et ml jeg har satt meg, og det et ml jeg er 100% sikker p at jeg kommer til klare. Nr jeg flytter skal jeg starte p nytt med blanke ark.

Image and video hosting by TinyPic

Som jeg har sagt fr er jeg superglad for at jeg fikk skattesmellen, for den har egentlig totaltforandret meg. Fra at jeg mtte bruke evig med penger for vre lykkelig (og egentlig fortsatt ikke var lykkelig), er jeg n lykkelig p grunnlag av andre ting. Jeg er lykkelig fordi familien min er s koselig vre rundt og fordi Molly er s st. Ogs er jeg lykkelig fordi jeg ser s positivt p livet, fremtiden, at jeg har det bra uten kjreste og fordi jeg fler at bloggen endelig begynner komme dit den skal vre. Jeg vil dere skal vite at jeg setter s utrolig stor pris p en og hver av dere, og at kommentarene dere legger igjen gjr dagen min bedre. Dere har vrt skikkelig snille med meg den siste tiden, og det gir meg s mye motivasjon til blogge enda bedre. Var egentlig ikke planen at dette innlegget skulle bli s langt, men fingrene ville visst aldri slutte skrive, haha. Det er deilig endelig vre litt personlige med dere igjen, tror dere setter pris p det..♥

DETTE PROVOSERER MEG

Hola!

I dag var det tidlig opp p skolebenken, og jeg var hjemme igjen allerede fr 11. Det som mtte meg da var en skikkelig irriterende kommentar her p bloggen, som jeg faktisk fikk lyst til skrive litt om. Slik ld kommentaren: "Haha oi, glad jeg kom over dette p face. Du er desidert en blogger jeg ikke skal lese mer, du redigerer faktisk ryggen din? Hva er det du IKKE redigerer da. Dette var like smaklst som kjolen p toppen her. - Deles videre s forhpentligvis fler ser hva du gjr for vre p topp!".

Jeg har sagt at jeg vil bli litt mer personlig p bloggen, komme med mer meninger og tanker. Som dere sikkert vet er dette noe jeg egentlig ikke ville skrevet om, men n gjr jeg det likevel.Det er merkelig, men jeg blir faktisk skikkelig provosert av slike kommentarer. Kall meg gjerne stygg, feit eller hva du vil, det takler jeg veldig bra. Men nr folk skal komme med pstander om meg som er helt fjerne og usanne, da blir jeg faktisk oppriktig irritert. Det er vel litt det samme som rykter, noe de fleste av dere sikkert har opplevd en eller annen gang i livet deres. Det er ikke det at kommentaren over her ndvendigvis er s sinnsykt fl, men det er vel litt snn at nr man ofte fr slike kommentarer, renner vel begeret litt over etterhvert. Jeg bare hater nr folk skal late som at de vet bedre enn meg anngende MEG. Om noen skulle lure s NEI, for guds skyld, jeg har ikke redigert ryggen min tynnere p det nederste kjolebildet og jeg har heller aldri tidligere redigert meg selv tynnere. Jeg vet ikke en gang hvordan man gjr det, det er det vrste. Og ja, jeg ser at det kan se ut som det kanskje er redigert, men sannheten er vel s enkel som at posisjonen jeg stod i gjorde at ryggen min ble snn.

Tenker det kan vre greit komme med noen eksempler s dere forstr hva jeg fler. Noe jeg feks ofte fr, er pstander om at jeg har operert nesen min. Det er helt greit synes det ser snn ut, og evt sprre meg om jeg har gjort det. Men de fleste gjr desverre ikke det. Jeg fr kommentarer som "Herregud Andrea, ALLE ser at du har operert nesen din, den er mye mindre n enn den var for noen r siden. Sykt feigt at du ikke innrmmer det blablabla". Det er s sinnsykt slitsomt f slike kommentarer! For sannheten er jo at jeg aldri har gjort en eneste ting med nesen min. Skal jeg innrmme noe jeg ikke har gjort? Jeg har ogs ftt sikkert titalls kommentarer om at Chanel vesken min er fake, og at det er sykt teit at jeg later som at den er ekte. Til og med MOLLY er fake skal jeg si dere. Hun er ikke ekte pomeranian, det kan jo alle se. Ja, jeg kunne sikkert fortsatt i en evighet med eksempler.

Som dere vet, er jeg og har alltid vrt opptatt av ha en positiv blogg. En sjelden gang skriver jeg om kjipe ting, men som oftest sprer jeg godt humr og viser livsglede. Men det er viktig at bloggen ikke bare skal vre en positiv arena for dere, den skal jo vre det for meg ogs. Og slike kommentarer som denne over kan virkelig delegge humret mitt, rett og slett fordi jeg er dritt lei av bli annklaget for ting som ikke er sant. Selvom jeg er blogger, er det ikke slik at da skal jeg tle hre alt i hele verden, og jeg har ingen rett til la det pvirke meg. Virker som at mange har en mening om at det er slik det er. Hvor mange ganger har vi vel ikke hrt at "som blogger m man tle kritikk, det ber du om ved ha en blogg". Vet dere hva? Jeg er ikke enig. Vi er bare vanlige personer som skriver en blogg, vi fortjener ikke noe mer f stygge kommentarer slengt etter oss enn en hvilken som helst annen person.

Selvom det letteste for en blogger er bare fjerne kommentarfeltet sitt totalt, s er det ikke noe jeg har lyst til. Rett og slett fordi 99% av leserne mine er noen helt nydelige jenter, som sier skjnne ting til meg hver eneste dag, hjelper meg med hva enn jeg lurer p og som bryr seg om meg. Det er dumt om man skal miste kontakten med alle disse, og la de f drittungene delegge. Jeg testet jo ut stenge kommentarfeltet mitt for litt siden, men det var faktisk skikkelig trist og tomt ikke hre fra dere. For DERE er faktisk en skikkelig stor del av hvorfor jeg elsker blogge, og fortsatt blogger p mitt syvende r. Derfor har jeg de siste mnedene begynt blokke de som enten skriver stygge/slemme ting til meg, eller de som bare skriver noe helt tplig og irriterende slik som kommentaren jeg nevnte i dette innlegget. Hvorfor skal jeg la de som ikke vil meg noe godt kommentere bloggen min om jeg kan unng det? Nei, det ser jeg ingen grunn til. Jeg er hittils veldig fornyd med denne lsningen, og merker at jeg n fr mye mindre negativt i kommentarfeltet enn fr. Det er deilig! Ah, vet dere hva? Det var faktisk skikkelig deilig skrive litt fra seg og lette p trykket.

Gladblogger = bra blogg = glade lesere♥

HJERTET MITT GRTER

Fy fader. Ord blir fattige. Jeg satt oppe til klokken halv 5 i natt for flge med p oppdateringene fra Paris. Det blir s mange flelser p en gang, alt fra hjelplshet, frykt og sorg tilsinne. Trene renner, gsehuden sprer seg over hele kroppen og hjernen jobber p spreng. Det er helt uforstelig hvordan mennesker er i stand til beg slike barbariske, umenneskelige og onde handlinger. Hittils er det bekreftet 129 dde og 352 skadede etter terrorhandlingene i Paris, som bestod av totalt 6 angrep p forskjellige steder. Det som skjrer mest i hjertet er faktumet at dette er sivile, helt uskyldige mennesker som deg og meg, som brutalt har blitt frarvet livet. Tenk p de 1500 menneskene som skulle ha en hyggelig fredagskveld p konsert i Bataclan, lite visste de at konserthuset snart ville bli forvandlet til et blodbad. Hjertet mitt grter av tanken p alle barna som i dag vknet opp uten en mor eller far. De som har mistet et ssken, et barnebarn, en snn eller datter. En beste venn.

Jeg, i likhet med veldig mange andre, er redd for hvor verden er p vei. Selvflgelig skremmer dette oss, hele poenget med terror er vel nettopp spre frykt. Nr noe snt skjer i Paris, en by veldig mange nordmenn har et eller annet forhold til, blir dette plutselig veldig nrt. Men det er noe jeg m si, som jeg personlig ser p som utrolig viktig. Selvom IS har tatt p seg skylden for dette, og det mest sansynlig er de som str bak, s M man ikke glemme at IS ikke er vanlige muslimer. IS er ekstremister, og de aller, aller fleste muslimer reagerer p dette med sorg og fortvilelse p samme mte som resten av verden. Ikke minst m jeg nevne flyktningene. Ikke glem at IS er nettopp hva disse flykter fra...



I SEE HUMANS, BUT NO HUMANITY.

TAKKNEMMELIG

Shit- FOR en respons p grdagens innlegg! Det ble skrevet midt p natten lrdag, og jeg trodde aldri jeg noensinne kom til trre trykke "publiser". Naturligvis s skammer jeg meg over hvor naiv og dum jeg har vrt, og det er ikke akkurat et stolt yeblikk nr jeg forteller titusener av mennesker om mitt konomiske lille helvete. Men alikvell, s er det i dagens samfunn veldig viktig vise at man ikke er perfekt. Alle kan gjre feil, og man lrer s lenge man lever. Jeg tror mange ser p en smell i konomien som noe man ikke snakker om og er flau over, noe jeg synes er dumt. Det er absolutt forstelig, men alikevell er det viktig at man vet at man ikke er alene. For det er nok veldig mange av oss som har gtt p en eller annen konomisk smell, selvom de aller fleste helt sikkert ser p dette som tabu og noe man kun deler med kanskje de aller nrmeste. Ikke minst var det viktig for meg gi alle som leste innlegget en liten tankevekker, og f fortalt hvor galt det faktisk kan g..

Innlegget har blitt lest av over 40.000 mennesker, delt over 900 ganger og jeg har faktisk KUN mottatt positive tilbakemeldinger. Til tross for at jeg ikke har kommentarfelt p bloggen n, s har det strmmet inn hyggelige meldinger p alle mulige medier. Det varmer hjertet mitt lese at bde jenter og gutter fikk seg en tankevekker etter ha lest innlegget mitt, har lrt ting de ikke visste kunne skje, og fremover vil prve vre mer obs p pengebruken sin. Dette gjr at jeg delte noe s privat verdt det noe innmari for meg♥ Ja til mer penhet rundt tabubelagte temaer, til vise verden at ingen er feilfrie og til ikke bare fortelle om solskinnshistoriene. Det er s viktig :-) Tusen takk for alle hyggelige tilbakemeldinger og til alle som har lest innlegget, jeg er veldig takknemmelig!

Da jeg mistet kontrollen

Heihei!

N tenkte jeg komme med et veldig personlig innlegg. Dette innlegget lager jeg i hovedsak for opplyse alle mine lesere om et viktig tema, slik at noen kanskje ikke havner i samme felle som meg.. Dette er den sanne historien uten filter. Jeg har n blogget i 7 r, og tjent gode penger p bloggen min siden 2011. Jeg gikk fra ha 500 kr mnd i lommepenger, til plutselig, ja nesten p dagen, til tjene flere titusener i mnd. Da jeg var 16 r og gikk i 1. klasse p vgs, tjente jeg som oftest rundt 40.000-50.000 kr i mnd. Det er et ganske sinnsykt belp for en 16 ring! Pengebruken min var hyere enn hos de andre p min alder, men jeg hadde begrensninger takket vre foreldrene mine, som da fortsatt hadde endel kontroll over hvor mye penger jeg fikk lov til bruke av lnnen min. S kom hsten 2012, og da fant Andrea ut at n var det p tide flytte hjemmefra. Jeg trivdes ikke s godt hjemme p den tiden, og s ikke noe grunn til ikke flytte for meg selv nr jeg hadde rd til det. Drye to mneder fr jeg ble 18, i november 2012, leide jeg meg min frste leilighet. Flyttet sammen med ssteren min til Majorstuen, i en 110 kvm stor leilighet. Alts ikke akkurat en normal frstegangsleilighet for en 17 ring.. S gikk tiden fort til januar 2013 kom, og da fylte jeg 18 r. Denne dagen hadde jeg gledet meg lenge til, for da kunne ikke foreldrene mine lenger hverken se eller styre pengene mine, og jeg fikk tilgang til sparekontoen min som de hadde satt av store summer av blogglnnen min p.

Tiden etter 18 rs dagen min mistet jeg kontrollen totalt.. Jeg tjente mer og mer penger, og belpene begynte nrme seg 100.000 i mnd. Jeg flte meg vel som verdens rikeste, og tanken p sparing eller investering i noe smart eksisterte ikke i hodet mitt. Penger mistet sakte men sikkert verdien for meg, og det var veldig enkelt dra kortet. Der tok det jo aldri slutt.. Jeg shoppet mye, veldig mye. Jeg husker jeg ringte broren min en kveld og var beskymret over mitt eget forbruk. Jeg fortalte han at jeg hadde shoppet for 30.000 kr den uken, og at jeg mtte skjerpe meg. Han ga meg naturligvis noen gode rd, men de gikk nok rett inn det ene ret og ut det andre. Det ekstreme forbruket mitt fortsatte i lang tid, jeg er faktisk ikke helt sikker p nr det nyaktig tok slutt. Jeg flyttet fra Majorstuen til Tjuvholmen november 2013, fordi han som eide leiligheten skulle selge den og da mtte vi finne oss en ny. Selvflgelig mtte jeg bo p Tjuvholmen, av den leiligheten kom jeg jo til bli s lykkelig og det var stedet man skulle bo. Denne leiligheten hadde enda hyere husleie, en helt tullete og idiotisk husleie betale n som jeg ser tilbake p det.

Jeg sluttet p skolen vren 2013, s p denne tiden hadde jeg mulighet til gjre akkurat hva jeg hadde lyst til. Dette resulterte i en haug med reiser, dere blogglesere kan vel skrive under p at jeg har reist MYE. Tror nesten jeg reiste opptil hver eneste mned, noe som selvflgelig kte forbruket mitt ekstra mye. P Tjuvholmen bodde jeg jo ogs midt oppi resturanthimmelen.. Jeg spiste ute flere ganger i uken den tiden jeg bodde p Tjuvholmen, for det var jo s mye lettere enn lage middag og penger hadde jeg nok av. Siden jeg ikke gikk p skole og hadde bloggen som "fulltidsjobb", s ble hverdagen veldig kjedelig og tom. Jeg flte meg ikke lykkelig, flte ikke helt at livet mitt ga s mye mening, det var ingen rutiner og hverdag og helg ble det samme. Ja folkens, mye penger betyr dessverre ikke ndvendigvis at man er s lykkelig, det har jeg erfart. S dette tomrommet fylte jeg med enda mer shopping, for shopping ga meg en slags rus. Jeg satt oppe hver kveld/natt og shoppet, det ble liksom en vane og noe jeg bare "mtte gjre". Til tross for at det ga meg litt drlig samvittighet, fikk jeg ogs en lykkeflelse. Det gjorde meg glad nesten hver eneste dag finne pakker i postkassen, og ikke huske hva i all verden dette var for noe. Jeg bestilte jo s mye at det var umulig holde oversikten over hva som var blitt kjpt. Shoppingen ble faktisk sakte men sikkert en avhengighet for meg, akkurat som at noen er alkoholikere, tror jeg at jeg kunne gtt under kategorien "shopahollic". Som dere sikkert skjnner mistet penger verdien totalt for meg. Jeg husker jeg en dag logget inn i nettbanken og fant en funksjon hvor man kan se hva man har brukt penger p og hvor mye hver mnd. Jeg satt med hakeslepp, for noe oversikt over konomien hadde jeg s absolutt ikke. Pengene rant inn og jeg ante ikke hvor mye jeg brukte hver mned.. Jeg fant ut at det var mneder jeg hadde brukt opp mot 80-90.000 kr, noe som er helt SINNSYKT.

Jeg var inne i en ond sirkel, og heldigvis kom noe som dro meg ut av alt, nemlig skattesmellen. Takk gud for skattesmellen. Dessverre tror jeg den var det eneste som kunne stoppet meg fra mitt enorme forbruk. Dette innlegget blir altfor langt om jeg skal fortelle dere hele historien om skattesmellen ogs, men jeg kan jo nevne i litt korte trekk selvom jeg har skrevet litt om den tidligere. Som blogger fr du bare inn penger her og der rett inn p konto fra forskjellige annonsrer, og da jeg begynte tjene penger p bloggen ante jeg ikke hvordan man skulle gjre det med skatt. Jeg tror faktisk ikke heller skatteetaten visste hvordan vi bloggere skulle skatte, hele greia var jo ekstremt ny. Uansett hvor mye research jeg gjorde, til og med etter et oppmte hos skatteetaten, stod jeg fortsatt med blanke ark. Dette resulterte naturligvis i at det ikke ble betalt noe skatt, det var jo ingen som verken nsket eller kunne hjelpe oss. Skatteetaten bestemte seg en dag for "ta" oss bloggerne, noe de klarte ganske godt. Nesten alle de strste bloggerne i Norge gikk p en stor skattesmell, noe jeg synes sier sitt om hvor drlig med informasjon det har vrt. Som jeg har skrevet tidligere gikk de til og med gjennom bloggarkivet mitt helt fra jeg var 14 r og frem til den dagens dato, for finne behandlinger, produkter og annet jeg hadde blitt sponset med. De sendte meg en liste med summene av alt jeg hadde ftt sponset, og en regning p 50% av belpet. Gaver skulle jo skattes. For vre helt rlig har jeg vrt i gjennom et helvete med skatteetaten, og det har vrt straffeskatter, advokater, regninger p 300.000 med to ukers forfall, uendelige timer med regnskap og forferdelig stress. Jeg har hatt dager hvor jeg ikke har sett lyset i enden av tunnelen opp i alt det her, det skal sies. Men uansett hvor jvlig det har vrt, er jeg faktisk glad for at det skjedde. Jeg flyttet hjem sommeren 2014, og har n bodd hos foreldrene mine siden da. Hvor mye jeg har vokst som person etter alt det her er helt uvirkelig, jeg kjenner rett og slett ikke igjen hun jenta jeg har skrevet om over her. Jeg har lrt s ufattelig mye av dette, noe jeg er veldig takknemmelig for, selvom jeg virkelig har mttet svi for mine feiltak.

I mai 2016 er jeg ferdig med skattesmellen, som var for hele 4 r med hy inntekt. Jeg har og har hatt skyhye nedbetalingsplaner, og har n bare igjen 210.000 kr betale av totalt godt over 1 million. Ja- fy faen for en dry skattesmell, det er helt sinnsykt. Men vet dere hva, n er jeg snart i ml! Jeg har full kontroll over konomien min, har hatt regnskapsfrer siden skattesmellen kom og har mitt eget AS. Jeg har gtt fra leie dyre leiligheter og ha et ekstremt forbruk, til bo hjemme og leve p 11.000 kr i mnd. 11.000 i mnd hadde vrt skrekkelig lite for gamle Andrea, men jeg synes jeg har godt med penger n og klarer meg veldig fint med det belpet. Pengers verdi har kommet tilbake igjen for lang tid siden, jeg har definitivt ftt meg en stor lrepenge, og kan love dere at jeg vet hva jeg ikke skal gjre igjen. N skal jeg bare fortsette slik jeg har gjort, s er det bare 7 mnd igjen til jeg er ferdig med hele skattesmellen. Den dagen blir sikkert den lykkeligste dagen hittils i mitt da 21 r gamle liv, haha. Det skal bli sinnsykt deilig. S skal jeg fortsette bo hjemme og leve p mine 11.000 i mnd frem til jeg har nok penger til egenkapital for leilighet, s skal jeg denne gangen KJPE. Planen er at dette skjer innen et r, s da er det bare st p og vre tlmodig.

S ja, er det en ting jeg rder alle til s er det betale skatten sin og ikke minst ha god kontroll p konomien. Kredittkort er ogs noe jeg rder sterkt til holde seg unna! Der snakker vi renter p fra 20% og hyere om du ikke betaler tilbake alt du lnte i lpet av 1 mnd, noe som gjr det nesten umulig f betalt tilbake om du har lnt et stort belp..Dette var da min historie, som jeg hper kan vre en tankevekker for mange. Dessverre kan jeg ikke g tilbake i tid og endre mine dumme valg, selvom jeg virkelig har nsket det titalls ganger. Men om dette kanskje kan hjelpe andre til ikke havne i min situasjon, s er det verdt det ha delt noe s privat som dette for meg♥ Lik gjerne innlegget og del videre om dere synes dette var interessant lese :-)

STENGER KOMMENTARFELTET

Heihei!

Skulle egentlig legge ut min nye id i gr, men det ble visst i dag istedet, hehehe ;-) Vel, dere ser jo p overskriften hva jeg har tenkt p. stenge kommentarfeltet er bare en test for se hva jeg synes om det, s fr bare tiden vise om jeg vil fortsette ha det snn eller pne det igjen. Grunnen til at jeg vil teste ut ikke ha kommentarfelt er ikke pga slemme kommentarer, for det er noe jeg veldig sjeldent fr og de f som kommer klarer jeg fint leve med. Det er rett og slett fordi jeg fler bloggen min kommer til bli bedre av det! Jeg har kanskje de siste to rene bygget meg opp en stor skrekk for kritikk, uenigheter og diskusjoner i kommentarfeltet, og det gjr at jeg derfor aldri blogger om noe annet enn ting ingen egentlig kan si noe p. Da jeg svarte p ukens sprsml her for to dager siden, s svarte jeg p et sprsml fra en leser som lurte p om jeg noensinne hadde vurdert bli vegeterianer. Dette er noe jeg egentlig ikke hadde turt ta med, enkelt og greit fordi kjttspising er et tema mange har mye og forskjellige meninger om. S ja, det sier kanskje litt om hvordan det har blitt nr jeg blir livredd for ta med et slikt ganske s normalt sprsml og blir kjempestresset etter jeg har publisert innlegget..

Ellers noe som har plaget meg litt i det siste. Bloggingen min gr ofte litt i perioder, hvor jeg feks en uke kan vre supermotivert, blogge hver dag og komme med gode innlegg. S nr jeg da fler jeg har gitt alt jeg klarer, er stolt og fornyd over den siste tidens blogging, s kommer plutselig en kommentar som dreper alt. Feks en som skal fortelle meg hvor sykt drlig blogger jeg er, hvor kjedelige innlegg jeg har fortiden, skjnner ikke hvorfor jeg gidder klikke meg inn her lenger osv osv. Nr jeg fr den slengt i trynet nr jeg fler jeg har gjort en god jobb med bloggen, s mister jeg rett og slett troen p meg selv. Det hres kanskje rart ut, men da tenker jeg at jeg ikke fr til blogging lenger og at jeg like gjerne kan gi opp, nr bloggen fortsatt suger selvom jeg har prvd s godt jeg kan. Jeg skjnner det er teit tenke snn om 1 eller 2 av totalt 15.000 lesere skriver det, men det er desverre noe som jeg lar meg pvirke veldig av.

Jeg fler egentlig at det generelt er en god id ikke ha kommentarfelt, og at det er mye fordeler ved det til tross for at man gr glipp av en haug av nydelige lesere som kommenterer skjnne ting. Ogs rykter er noe vi bloggere fr endel av i kommentarfeltet, og det er virkelig ikke noe gy.. Jeg har sikkert ftt 20 kommentarer p bloggen av jenter som forteller meg at kjresten min er utro, gjorde ditt og datt blablabla- dette har skjedd mange ganger med begge exene mine. Selvflgelig er det ubehagelig og vondt lese, selvom det mest sansynlig ikke er sant.



Men ja, hovedpoenget med stenge kommentarfeltet er at jeg tror bloggen min vil bli bedre av det. Da slipper jeg vre redd for kritikk og da fler jeg det blir mye lettere for meg pne meg mer for dere. Det er liksom ikke like skummelt skrive om meninger, tanker, erfaringer og flelser nr ingen kan kommentere noe. Som sagt er dette kun en test, som jeg ikke helt har bestemt meg for hvor lenge skal vare. Kan jo vre jeg savner ha kommentarfelt, for hyggelige kommentarer fra mine kjre lesere har jeg ftt hver eneste dag i s mange r n, og det er jo virkelig noe som lyser opp dagen min. Men ja, vi fr nesten bare se! Tenker uansett om jeg skal fortsette bloggen uten kommentarfelt at jeg skal vre flink til opplyse om ting i innleggene, som jeg vet jeg pleier f sprsml om. Ellers vil jeg da ogs kjre p med sprsmlsrunde 1-2 ganger i mnd, hvor innlegget naturligvis kan kommenteres.

Skjnner om dette ikke var verdens beste nyhet for dere, men p denne mten skner jeg meg selv, og ikke minst forhpentligvis vil f en bedre og mer interessant blogg. Husk at dere kan ta kontakt med meg p bloggens facebookside HERom det skulle vre noe dere vil si eller lurer p :-) Dette blir spennende dere, jeg gleder meg faktisk litt!!♥

BLOGGEN ER 7 r

HVOR SYKT ER IKKE DET? I dag er bloggen min hele 7 r, alts har jeg blogget siden jeg var 13 r. Det er faktisk litt rart tenke p, hvordan jeg har blogget meg gjennom tenrene og fra jeg var "barn" til "voksen". Det er jo i nettop denne perioden at man finner seg selv, og at dere har vrt med meg i alle disse rene er helt sykt tenke p. Da jeg lagde denne bloggen 7. september 2008 ante jeg faktisk ikke hva blogg var engang, det var en venninne som lagde den for meg da jeg var p besk hos henne. Hadde nok aldri sett for meg at denne bloggen fortsatt er noe jeg driver med 7 r frem i tid, og ikke minst lever av. Jeg er faktisk sykt takknemmelig og glad for at jeg har blogget s lenge som jeg har. Det er utrolig morsomt lese i bloggarkivet mitt, og se hva jeg gjorde, hvordan jeg s ut og hva jeg tenkte da jeg var 13-14 r. Det er ikke alle som kan sjekke hva de gjorde 17 mai i 2009 liksom, haha. Jeg blir glad av se hvor gy jeg syntes blogging var, og ikke minst sjokkert over hvor utrolig mye jeg oppdaterte. Noen dager oppdaterte jeg faktisk bloggen snn syv ganger om dagen, haha. Men det skal sies at det selvflgelig ikke var lagt noe mer enn ca 5 min i disse innleggene, haha. Er ogs litt morsomt se hvor sykt drlig bloggen min var i starten, med skikkelig fjortiss-sprk og mini mobilbilder. Utrolig nok hadde jeg faktisk endel lesere allerede da og fikk mange kommentarer.

I 2009 kom drmmen om bli en toppblogger, det var p den tiden Voe sin blogg var s sykt kul og stor. Jeg var s sinnsykt sjalu p henne, spesielt p at hun fikk sponset masse sminke osv. Jeg husker hvor intenst jeg nsket bli toppblogger, kan vel si det s og si var livsmlet mitt. Det virket som verdens beste liv og alle jenters drm. Det frste som skjedde p vei oppover listen var at jeg fikk speilrefleks til konfirmasjonen min, begynte laste opp store bilder istedetfor sm og fikk finere design. S kommenterte jeg daglig en haug med blogger, og lesertallet kte sakte men sikkert. Plutselig en dag kom jeg meg opp p topp 40, og s fort jeg var p selve topplisten, tok det ikke mange dager fr jeg var en av de strste. Jeg husker faktisk ikke helt nr jeg ble en av de strste bloggerne i Norge, men tror det var i 2010. Vren 2011 fikk jeg den fantastiske bedskjeden om at blogg.no skulle begynne betale de som l fra 1-20 plass p topplisten, noe som betd at jeg plutselig skulle f 10.000 kr i mnd for blogge. Til tross for at jeg hadde ftt mye gratis produkter, hadde jeg aldri tjent en krone p bloggen fr. vre 15-16 r og plutselig g fra 500 kr i mnedspenger fra mor og far til hele 10.000 kr i mneden var helt dryt. Husker da jeg fikk min frste lnning, dere kan tro jeg var i ekstase! Hadde mest sansynlig aldri hatt s mye penger fr, haha. Dro rett p Mulberry og kjpte en clutch og et skjerf.. Tror jeg var verdens lykkeligste jente den dagen.

Bloggen har s absolutt forandret seg siden den tiden og frem til i dag. Egentlig er det litt trist tenke p hvordan blogging har blitt. Da jeg var yngre la jeg ut bilder av meg selv uten sminke, med grimaser, fikset meg aldri fr jeg skulle ta bilder osv. Kunne aldri falt meg inn tenke over om lrene mine s litt store ut eller retursjere bort en kvise. N har liksom blogging blitt til at man bde skal se s perfekt ut som mulig, og ikke minst ha et s perfekt liv som mulig. Sakte men sikkert gikk bloggen min fra vre noe userist og veldig gy, til bli en jobb hvor jeg m passe p alltid se s bra ut som mulig. Akkurat det her gjelder vel forsvidt ogs andre sosiale medier som feks instagram. Jeg vet ikke hvorfor ting har blitt som de har blitt, men jeg tror jeg og de fleste andre er redd for kritikk. Vi prver vre s perfekte som mulig slik at det skal vre vanskelig finne feil p oss. Det er egentlig trist at det skal vre snn, at visse har behov for ppeke at det ser ut som jeg har lagt p meg, at nesen min er for stor eller at jeg egentlig ikke er noe srlig pen.

Vel, selvom blogging i dag er annerledes enn det var i 2011, s er fortsatt blogg noe jeg elsker drive med. Selvom jeg selvflgelig i perioder kan g lei i og med at jeg har drevet med dette s lenge, s eksisterer ikke tanken om eventuelt slutte en dag. Jeg aner ikke hvordan livet uten blogge er, og jeg fler det ville vrt utrolig rart og tomt uten bloggen. Jeg har delt livet mitt nesten hver dag i 7 r og jeg blir faktisk redd av tanken p ikke gjre det mer. Denne bloggen gir liksom livet mitt mye mening, og dere blogglesere er noen fantastiske venner ha. Hva enn jeg lurer p s har dere svaret, og om jeg er lei meg vet jeg at jeg alltid vil f sttte av dere. Jeg har virkelig verdens mest trofaste lesere, som leser bloggen min og har troen p meg, til tross for at bloggen i perioder kanskje ikke er s bra som den burde. Det betyr s utrolig mye♥ N har jeg skrevet veldig mye, s kanskje p tide slutte n. Men ja, hipp hurra for bloggen og for alt godt som har kommet med den. Jeg er evig takknemmelig for at dere fortsatt flger med og ikke minst alle mulighetene jeg har ftt via bloggen. Kanskje jeg fortsatt sitter her om 10 r som voksen dame og mammablogger? Haha, hvem vet. Mest sansynlig ikke, men man vet jo aldri :-) Tenker det er perfekt med en liten throwback som avslutning p innlegget, here we go:




, haha! OM det var gy bla tilbake i arkivet for finne disse bildene. Hper dere ogs synes det var morsomt se :-) Love you all!

N er det meg mot verden

Heihei!

Dere savner personlige innlegg, s da tenkte jeg gi det et forsk. Det er faktisk rart hvor mye vi bloggere klarer skjule med et smil, og hvor lite bloggleserne ofte vet.. Selvflgelig- noen bloggere er jo veldig personlige p bloggen og forteller om det meste, men de fleste er jo ikke snn. Visse ting er altfor privat til skrive p bloggen, og man vil jo ikke henge ut de rundt seg, eller noen som ikke har muligheten til forsvare seg. I livet mitt har det skjedd veldig mye vanskelig det siste ret, men alikevell s er jeg en person som VET at ting blir bra til slutt. Selvom det fles som om livet ditt gr under og ting aldri vil bli bra igjen, s blir det alltid det. Derfor er jeg veldig flink til tenke positivt og optimistisk, noe som stort sett lnner seg. Du kommer ingen vei ved tenke destruktive tanker.. I disse periodene er det naturligvis ikke like lett klare vre positiv, inspirerende og flink med bloggen. Dette gjr da ofte at hvertfall jeg ikke klarer gi alt, rett og slett fordi jeg ikke fler jeg har noe gi. Vi har alle dager der vi bare vil bli i sengen vr for alltid, har vi ikke?Poenget er vel litt at det er s utrolig viktig at dere som leser blogger prver tenke p at vi er normale mennesker, som selvflgelig har bde nedturer og oppturer. Det er ikke snn at bare fordi du er blogger kan det ikke skje vonde ting i livet ditt som at kjresteproblemer, venner snur ryggen til deg, at det er vanskligheter i familien ++. Om en blogger ikke blogger p et par dager/uker, m man tenke p at det muligens faktisk har skjedd noe skikkelig kjipt i livet til denne personen, og ikke komme med stygge kommentarer om hvor lat bloggeren er, eller hvor ufortjent det er at den har mange lesere.

Jeg skal gi dere et eksempel p det jeg skrev over her, nemlig noe jeg har skjult fra bloggen den siste tiden...Jeg har faktisk vrt singel i en mnd n!S ja, jeg har vrt i gjennom et brudd, men har latt som ingenting p bloggen og blogget s normalt jeg bare klarer. Er ikke det litt rart egentlig? Tviler p at noen av dere p noen mte har gjennomskuet at jeg har vrt noe lei meg... Jeg har selvflgelig hatt tenkt til si det til dere, men ville vente en stund til det fltes ok f det ut i offentligheten. Jeg kommer ikke til utdype noe om bruddet p bloggen, i og med at ex''en min aldri har vrt en del av den, og det hper jeg dere skjnner. Men dere lurer sikkert p om jeg har det fint n, og det har jeg. ende et langt forhold er selvflgelig aldri et enkelt valg, men jeg vet det var det riktige gjre for oss begge. Jeg har klart meg overraskende fint, og selvom jeg selvflgelig har noen dager som fles litt tomme og det absolutt har vrt trist, gr det egentlig alt i alt veldig fint med meg n.

Ellers m si det fles rart vre singel, for som dere vet har jeg jo hatt kjreste s og si hele livet. Siden jeg var 13 r har jeg vrt singel i totalt 3 mnd, og det var tiden mellom de to kjrestene jeg har hatt. S med andre ord er ikke singellivet noe jeg er vant til, men alikvell tror jeg det er viktig vre litt p egenhnd. Jeg prver tenke positivt, for det er jo faktisk mye positivt med vre singel! N er det bare meg mot verden, og jeg kan gjre alt jeg vil. Om jeg s vil flytte et r til New York, reise jorden rundt eller what so ever, s har jeg ingenting som holder meg tilbake. Ingen savne (selvflgelig savner man familie og venner, men ikke like sterkt som man savner en kjreste). Planen n er ikke f meg kjreste fr tidligst om et r (haha), men selvflgelig er jo ikke kjrligheten noe man kan planlegge. Den dukker som oftest opp nr man minst venter det :-) Men ja, jeg nsker hvertfall fremover fokusere p fremtiden min og livet mit fremover. Jeg vil vre en s bra blogger jeg bare kan, fokusere p trening og kosthold, vre masse med mine beste venner, og jobbe hardt med skolen. Jeg vil vre stolt av meg selv, og viktigst av alt s vil jeg vre lykkelig

Mine fremtidsplaner

Hellooo mine ste!

Haha, noen ganger s tenker jeg over at jeg har ftt en s utrolig upersonlig blogg? Jeg vet ikke hva dere tenker, men jeg fler selv at jeg kanskje var mer personlig fr? Delte litt mer om alt. Jeg nsker ikke brette ut om alt i livet mitt, men jeg fler at jeg absolutt kan bli flinkere til skrive mer om hva jeg tenker og fler. Selvom det ofte er mye skumlere legge ut enn et vanlig "dagens outfit", s er det noe jeg vil forbedre meg p. Jeg vet ikke hva grunnen til at jeg har blitt s upersonlig er, men noenganger er det lettere holde alt av meninger og tanker ute av bloggen.. Av s mange lesere er det alltids noen som vil vre uenige, tolke det jeg skriver feil eller fle seg truffet p en eller annen mte. Med rene fler jeg at jeg kanskje har ftt en liten frykt for kritikk og vil helst ha s lite av det som mulig. Og ja, hvis det er det jeg nsker s er det jo naturligvis lettest holde bloggen s nytral som mulig. Men alikevel s nsker jeg ogs at dere skal bli bedre kjent med meg, for jeg har jo flelser, meninger, tanker om alt mulig rart slik som dere. S ja, enkelt og greit vil jeg prve bli litt flinkere til pne meg og la dere bli litt bedre kjent med meg. Ikke bare legge ut sminke, klr, trening og mat, men ogs ting jeg har p hjertet i blant.

Ikke at dette er s sykt personlig, for det er det jo absolutt ikke. Men jeg tenkte at jeg kanskje kunne skrive litt om mine fremtidsplaner! Mange har spurt om det, s hvorfor ikke svare i et eget innlegg? Vel, dette ret er rett og slett planene vre flink jente. Egentlig hadde jeg jo tenkt til flytte ut n etter sommeren, men jeg har ombestemt meg. Jeg sparer s sinnsykt mye penger p bo hjemme, hvor jeg ikke har en eneste utgift. Selvflgelig er det 100 ganger deiligere bo for seg selv, men den dagen kommer, og noen ganger m fornuften g over lysten. leie en leilighet er jo absolutt ikke annet enn kaste pengene ut av vinduet, og s lenge jeg har det OK nr jeg bor hjemme, s er det selvflgelig det som er lurest. Jeg skal kjpe leilighet om nyaktig 1 r, og s lenge jeg har det se frem til, skal jeg jammen meg klare bo hjemme et r til. S ja, dette ret skal jeg f spart s mye penger som mulig ved bo hjemme, og s skal jeg f tidenes belnning hsten 2016. Den dagen jeg kjper leilighet tror jeg blir den lykkeligste dagen i mitt liv :-)

Ellers skal jeg fortsette p Bjrknes helt til neste sommer, og da er jeg forhpentligvis ferdig med vgs. Som dere sikkert husker s gikk jeg p linjen medier og kommunikasjon i 1. og 2. klasse p vgs, men gikk ikke 3. ret. Desverre mente rdgiveren min p skolen at det s og si var umulig ta opp MK, s derfor tar jeg n opp studiespesialiserende. Det innebrer at jeg har MASSE fler fag enn jeg egentlig ville hatt, siden vi hadde ca 70-80% mediefag p vgs og jeg da nesten ikke har hatt disse studie-fagene. S ja, mye surr og ekstremt mange eksamner ta, men jeg kommer i ml! Om noen lurer s anbefaler jeg ingen droppe ut av vgs for heller ta opp fag, for det er sinnsykt hardt! Det er noe helt annet med innleveringer, kapittelprver og fremfringer i et fag enn en eksamen. P eksamen m du kunne absolutt hele pensum, og fr vite oppgaven din en halvtime fr du skal inn p eksamen. Jeg oppforderer alle dere som gr p vgs jobbe hardt, for det er virkelig s mye vanskeligere f en god karakter nr du tar opp et fag ved eksamen. Jeg fikk feks 5r p kortet i samfunnsfag p vgs, men kan ikke en dritt om politikk eller noe av det faget handler om.. S ja, enkelt og greit: Mye lettere f gode karakterer p skolen enn ta opp fagene som privatist. Velvel, jeg hper som sagt ha vitneml etter vren 2016, og da kommer jeg mest sansynlig til begynne studere neste hst. Hva det skal vre vet jeg ikke enda, men det finner jeg nok ut av :-)

Hper dere likte innlegget, bare stille sprsml om det er noe dere lurer p! Love you all ♥♥♥

JEG GIR RD

Kjresten min fant seg en ny jente etter en uke! Jeg trodde jeg betydde mer, men tydeligvis ikke. Han kysset meg en uke fr dette, han gav meg hp og s knuste han meg! Hvordan er det gutter tenker egentlig? Og hvordan kommer man seg over kjrlighetssorg, det er s grusomt!

Svar: Huff, for en drittsekk. Snt blir jeg direkte kvalm av. Desverre er det snn mange gutter er, derfor br man aldri vre altfor godtroende uansett hvor snill kjresten din er. Gutter tenker nok ganske annerledes enn oss jenter, og det kan vre s jvlig kjipt. Jeg skjnner s utrolig godt hvordan du har det, for det fles jo ikke akkurat ut som han egentlig elsket deg om det tar han en uke finne en ny. Men mest sansynlig er nok denne jenta bare en trst for han slik at han fler seg litt bedre, og betyr nok ingenting for han. Prv tenk at nr han er s drittsekk, s er han virkelig ikke verdt dine trer eller tanker. Han er en annen person enn du trodde han var, og har vist den ekte siden av seg selv, noe gutter ofte gjr s fort det er blitt slutt. Mine beste tips for prve komme over han er:

*Be vennene dine ikke nevne han til deg, uansett hva enn de har hrt han har gjort eller sagt.

* Prv vr s lite hjemme som mulig og finn p morsomme ting med venner eller andre du er glad i som kan f deg litt p andre tanker.

* Prv s godt som mulig fjerne han fra sosiale medier! Ikke flg han p instagram, slett han p snapchat og feks fiks snn at du ikke fr opp oppdateringer fra han p facebook. Den frste tiden etter et breakup er veldig tff, og det f han opp overalt og hva han gjr gjr at alt blir vrre.

* Ikke stalk han! Haha, denne er ekstremt vanskelig, men prv s godt du kan. Det vil bare gjre vondt verre se hvilke jenter han liker bilder av p instagram og hvem han blir venner med p facebook.

Det var et par tips som kanskje kan gjre det litt lettere. Og til slutt s m jeg bare si at det blir bedre snart, TRO meg! Om bare et par mneder vil du mest sansynlig ikke tenke p han, og er like lykkelig uten han i livet ditt. Kanksje du til og med har funnet deg en ny, fantastisk kjreste som du er kjempeforelsket i? :-)



Jeg og kjresten min har vrt sammen i snart tre r. Jeg er 19, han 22. I de to siste rene har jeg vrt usikker p om han er den jeg vil tilbringe fremtiden min med, og har vel egentlig skjnt at jeg ikke vil det. Det er mange grunner til det, problemet er bare at jeg er utrolig usikker p om det er det rette valget. Han er verdens snilleste, aldri gjort meg noe galt, og gjr alt for at jeg skal vre glad. Dessverre er ikke flelsene der. Det er utrolig trist at det har gtt s lang tid, og at jeg har tenkt s lenge p det uten gjre noe. Men det er fordi jeg er livredd, pluss at jeg absolutt ikke har lyst til sre han. Hva ville du gjort i denne situasjonen, og hvordan ville du gtt frem?

Svar: Hei kjre deg! Jeg vet ikke om du vet det, men jeg var i nyaktig samme situasjon som deg for rundt 2 r siden. Jeg hadde vrt sammen med exen min i 4 r, og flelsene var der rett og slett ikke lenger i det heletatt. Det er verdens vanskeligste situasjon, og jeg husker jeg flte meg helt hpls. Det gikk hvertfall 6 mnd fr jeg turte ta tak i det selv. Det er veldig lett tenke at det kanskje bare er en drlig periode hvor flelsene og tiltrekiningen ikke er der- at det kanskje blir bedre snart. Men i min situasjon ble det hvertfall ikke det og en dag skjnte jeg at det ikke gikk mer. Det hadde gtt s langt at jeg ikke en gang ville kysse han, og snudde meg om han prvde. Da begynte jeg tenke over at herregud, jeg er 18 r.. Snn skal man ikke ha det i et forhold nr man er spass ung. Det var liksom ikke vits i kaste bort verken min eller hans tid p noe som ikke funket. Men siden det sl opp fltes s altfor vanskelig, bestemte jeg meg for snakke med han om ta en pause. Det er vanskelig vite om det sl opp vil vre det riktige valget eller om du kommer til angre, s pause ble da valget. Da var vi lite sammen og kunne feks kysse andre om vi skulle fle for det. Og om du da kysser en annen og det fles helt riktig, da skjnner du kanskje at det forholdet du har ikke er noe mer holde igjen p. En slik pause er selvflgelig tft, du vil jo ikke at kjresten din skal rre noen andre, men alikevell var det liksom det jeg flte jeg mtte gjre der og da. S etter kanskje 2-3 mnd med pause inns jeg at det ikke vre sammen lenger var det riktige og jeg flte meg faktisk mye lykkeligere p egenhnd. Det ble slutt p en naturlig mte, for i pausen gled vi vel egentlig bare fra hverandre. S ja, det var snn jeg gjorde det! Men det er ikke sikkert min mte fungerer for alle. Jeg kan hvertfall fortelle deg at etter det var slutt s var jeg lykkeligere enn jeg hadde vrt p mange r. Det hadde jeg aldri i verden trodd skulle skje. Jeg var s glad for at jeg hadde turt ta tak i det, til tross for hvor redd jeg var! Men ja, jeg synes det er litt vanskelig gi rd, for jeg kan ikke gi noe garanti p at en pause hadde vrt noe for deg. Men noe du m huske p er at du m aldri vre igjen i et forhold kun fordi du ikke vil sre den andre personen, det er veldig feil. Din lykke er minst like viktig som hans, og noen ganger m desverre slike tffe valg tas. Selvom de frste ukene og mnedene mest sansynlig vil bli vonde for begge to, s vil alt g over med tiden. Han kommer til vre lykkelig igjen, og du ogs :-) Masse lykke til!

Hei Andrea! Jeg har tenkt til ske p Oslo handelsgym, men er redd for at det skal vre en skikkelig sosseskole. At alle bryr seg om at du er fra oslo vest og om foreldrene dine har mye penger. Jeg bor p vestkanten, men bryr meg ikke om disse tingene. Har du noen tips? Vet du noe om dette?

Svar: Hei du! To av mine nrmeste gikk p handelsgym og mange jeg kjenner. Alle disse er fra stkanten, og jeg vet de har trivdes veldig og passet godt inn. Men jeg skjnner veldig godt hva du mener, og jeg vet ogs at det er snn det er p blant annet Handelsgym. Veldig mainstreem stil, alle har dyre vesker osv osv. Selv synes jeg det er grusomt teit, spesielt det med bry seg om hvor mye penger foreldrene har og hvor man kommer fra. Hva i all verden har det egentlig si? Folk som velger venner utifra hvor rike foreldrene er, hvor dyre klr de har eller hvor fint hus de har, er virkelig ikke venner spare p. Jeg synes alle m skjnne at ingen kan noe for hvor de er fra eller hva foreldrene jobber som. dmme utifra det er utrolig umodent og simpelt. Det handler om selve mennesket, ikke rik eller fattig, fra st eller vest. Men! Jeg tror de frreste faktisk er snn, og de som er snn er det bare prve holde seg unna. Og alle bryr seg ikke like mye om disse overfladiske tingene, du finner nok enkelt mennesker med samme syn og verdier som deg uansett hvilken skole du velger :-)

Kunne du fortalt hva du har gjort for oppn den kroppen du har ftt n? Hva du har trent og hva du har spist osv? Hadde hjulpet meg mye da jeg jeg nsker oppn samme resultat.

Svar: S hyggelig :-) Jeg har rett og slett hatt en livsstils forandring, og n har den vel vrt snn i 2 r. Fr dette trente jeg aldri, spiste akkurat hva jeg ville og koste meg litt for mye hver eneste dag. Vi snakker store mengder usunn mat hver eneste dag i lang tid. Siden man gr opp i vekt s gradvis hadde jeg utrolig nok ikke tenkt noe over det selv, fr mamma faktisk en dag sa til meg at hun ser jeg har lagt p meg en del og at jeg m vre litt forsiktig. DA gikk det opp for meg at jeg faktisk hadde blitt litt chubby! Jeg trodde jeg var en av de som kunne spise hva jeg ville uten legge p meg, men neida, haha. S rett etter det, da jeg og Madicken hadde ftt leilighet og flyttet ut for frste gang, startet endringen. Madicken var helt lik meg, og dere ser jo hvor fantastisk hun ser ut n! Det var faktisk jeg som overtalte henne til bli med meg og starte trene og spise sunt, og det vet jeg hun er ganske s glad for i dag. Det eneste jeg har gjort er trene ganske s fast, og da egentlig mest styrke. Ca 2-3 ganger i uken holder i massevis. Ellers begynte jeg finne ut hva det jeg spiste faktisk inneholdt, og s fort du begynner sjekke det kan du f deg noen ganske store overaskelser. Mat du trodde var helt okei eller sunt, er kanskje rett og slett usunt. Spr du meg s er det viktig gjre litt research p hva du spiser, og prve velge de magreste alternativene i ukedagene. Se litt p kalorier, karbohydrater, fett og proteininnholdet i butikken fr du legger produktet ned i handlekruven. Bare enkle forandringer i matvarer, kan utgi store resultater p kroppen, ogs uten trening! Feks s inneholder smret bremykt over dobbelt s mange kalorier som smret vita hjertego lett. Det gjr deg mest sansynlig ikke s veldig mye bytte over til det magreste smrret- gjr det vel? S bare ved vre litt obs og velge det beste alternativet, kan hjelpe deg p god vei. Bytt ut feks brd med knekkebrd, salami med kalkunfillet, sukkerbrus med lettbrus, evt smr med phiadelphia, pianoyoughurt med skyr osv. Man trenger absolutt ikke spise noe mindre for g ned i vekt, det er bare bytte ut noen drlige valg :-)

Dette er da det jeg har gjort og jeg prver s godt jeg kan spise s sunt som mulig i ukedagene. I helgen skeier jeg ofte ikke bare litt ut, men veldig, og det gjr at jeg klarer holde meg! Spis s absolutt en chipspose, sjokolade og pizza med god samvittighet en fredagskveld. Det har du selvflgelig fortjent etter en sunn uke. Ogs er det viktig tenke p alle andre fordeler som kommer med et sunt kosthold og trening, enn bare en litt strammere kropp. Jeg fler meg s utrolig mye bedre n enn hva jeg gjorde fr, jeg har mye mer energi og fler meg s og si aldri drlig. Det er en totalforandring fra hvordan jeg hadde det fr! Da var det oppblst mage heletiden, flte meg uvell, lite energi og rett og slett drlig. Trening og sunt kosthold er ogs utrolig bra for psyken din, og selv gjr det at jeg fler meg mye lykkeligere. Nr du trener s produserer du endorfiner, og ikke minst nr du klarer trene og spise sunt fr du en stor mestringsflelse. Det er DEILIG! Dessuten blir trening utrolig gy etterhvert ogs, og er noe du har lyst til gjre. Samme med spise sunt. Stsuget forsvinner, og du craver ikke lenger alt drittet som du s og si var avhengig av fr. Fett, sukker og salt er ekstremt avhengighetsskapende, men nr du slutter spise det s har ikke kroppen lenger lyst p det. Alts blir det ikke noe vanskelig spise sunt heller :-) Lykke til!


Siden jeg svarer s langt, s ble det kun disse 4 sprsmlene som kom med denne gangen. Skal f til flere innlegg med svar p sprsmlene deres, selv synes jeg det var veldig gy svare p :-) Hper dere likte innlegget og at det hjalp noen av dere. STOR KLEM♥

En ny start







N er rommet ryddet, sengetyet er skiftet p og jeg har tatt meg en deilig dusj. Finnes det en bedre mte legge seg p? I morgen er det frste skoledag p Bjrknes for min del og det skal bli spennende. Heldigvis s har jeg bestissen min Henriette som classmate i to fag, s da slipper jeg komme alene p en ny skole og ikke minst s er det jo utrolig deilig ha en man kan jobbe sammen med. Jeg gleder meg faktisk veldig til begynne p skole, spesielt siden jeg desperat trenger f tilbake rutiner i hverdagen. Jeg har undervisning hver dag, men de fleste dagene er det kun et par timer med skole. Har ogs ftt veldig fine tider, og starter kun tidlig p morningen en dag i uken. Ellers starter jeg kl 12.00 to ganger i uken og kl 17.00 to ganger i uken. Det er fint starte senere bde med tanke p at jeg kan f gjort unna bloggarbeid fr jeg drar, og fordi jeg er tidenes sovedyr s da slipper jeg skulke fordi det der og da fles mye viktigere sove noen timer lenger. Mange kjenner seg sikkert igjen, hihi :-)

Ellers tenkte jeg for frste gang p lang tid dele noe veldig personlig med dere, som har preget hverdagen min i stor grad i lang tid. Livet mitt siden sommeren har vrt ganske kjipt og jeg kan ikke si at jeg har vrt s veldig lykkelig. Vet ikke om dere har lagt noe merke til det, annet enn at kanskje bloggen min har vrt kjedelig eller lite oppdatert. Det har vrt en stor overgang for meg g fra ha en egen leilighet, bo i byen og ha mye penger til flytte hjem p jenterommet og vre konomisk. Egentlig er det vrste det bo hjemme, for det flytte hjem etter ha bodd for seg selv i et og et halvt r er ikke kult. Du er vant til ha en hel leilighet til disposisjon hvor du kan ha vennebesk, kjrestebesk og feks vors s ofte du vil. Du er vant til lage din egen mat, null mas og vre 100% selvstendig. Det invitere venner hjem p rommet ditt blir liksom litt fjernt etter ha hatt sin egen leilighet.

Det har vrt mye stress og slit med skatteetaten, og de er deffinitivt ikke morsomme ha p nakken. Jeg har vrt lei meg, frustrert og sliten i snart 2 r pga den skattesmellen som plutselig en dag kom. Tusenvis av brev, mter, timesvis med regnskap, advokathjelp, nedbetalingsplaner og maksimal straffeskatt. Dette er ikke noe jeg egentlig har skrevet om p bloggen, men jeg vet jeg har nevnt det tideligere. Det er heller ikke noe jeg verken kommer til eller nsker g noe dypt inn p, men som dere sikkert vet s skjedde dette med s og si alle de strste bloggerne i Norge. Skatteetaten bestemte seg for "ta oss", og de klarte de ganske s fint. Faktisk s gikk en dame fra skattetaten gjennom HELE bloggen min siden 2011, og skrev ned alt jeg hadde ftt sponset siden da. Som mange sikkert har hrt, s skal "gaver" skattes av, s her gikk de nye gjennom hvert eneste innlegg. De hadde skrevet ned alt jeg hadde ftt sponset feks i 9-10.klasse og funnet prisen p det, og s m jeg n betale 50% av denne summen. Dere m skjnne det at nr jeg var 15 r, s ante ikke jeg at om jeg fikk en leppestift fra en nettbutikk s mtte det skattes av. Da jeg akkurat hadde blitt toppblogger tok jeg i mot s og si alt jeg kunne f, og det meste av dette var jo bare dritt. Om jeg hadde visst konsekvensene av det da, hadde jo dette aldri skjedd. Til og med konkurranser vi har for dere lesere m tydeligvis verdien av premien skattes av fra vr lommebok. Til og med en helikoptertur p 15 min verdt 4000 kr som jeg fikk sponset i 9.klasse skrev de ned p listen over hva jeg skylder skatt for....

For vre helt rlig s er skatteetaten helt JVLIGE og jeg anbefaler ingen tulle med dem. Rentene er p hele 10% i ret, noe som er helt vilt! Og de er har heller ikke noe medflelse eller forstelse for personene som har havnet i en situasjon med dem. Som oftest er det nesten umulig eller hvertfall vanskelig f en nedbetalingsplan hos dem, men jeg var s "heldig" at jeg fikk det. Problemet var bare at de skulle ha 30.000 kr hver mnd for betale ned p restskatten og for meg som har toppskatt p 50%, vil det si at jeg mtte tjene 60.000 kr i mnd KUN for f betalt skatten min. Alts null til overs (med mindre jeg tjener mer enn 60.000 en mnd, selvflgelig). Slik skulle det vre i 18 mnd. Og om jeg ikke klarte betale disse 30.000 EN gang, s kom de til ta over kontoene mine og ta alt som kommer inn, og s fr jeg det minste levebelpet det er lov ha i Norge. Som dere sikkert skjnner har dette gjort meg helt gal, og jeg har vrt veldig usikker p om jeg i det heletatt kunne klart f det til. Har vrt ganske vanskelig se lyset i enden av tunnelen, for vre helt rlig.. MEN heldigvis s snudde alt seg i gr. Jeg har verdens beste og snilleste foreldre, som ga meg et forslag jeg aldri hadde trodd jeg skulle f. Jeg har lenge tenkt p det ta opp ln i banken for betale hele skattesmellen, for der kan du feks f en nedbetalingsplan p 10 r og ikke minst lave renter. Men siden jeg ikke eier leilighet, bil eller noe snt + at jeg har en uforutsigbar jobb, s er det jo helt umulig for meg kunne ta opp et stort ln. Banken har jo ikke noe trygghet i meg. S ja, mamma og pappa sa at de skulle gi meg sikkerhet i huset vrt slik at jeg fr tatt opp et ln hos banken istedet og slipper alle de syke summene, rentene og fristene til skatteetaten. JEG ER S GLAD OG TAKKNEMLIG. Endelig kan jeg puste lettet ut og slippe denne store beskymringen som jeg har hatt s altfor lenge. Jeg kommer til mtte betale kun 5-6000 i mnd i stedet for 30.000, alts har jeg mulighet til kunne leve ved siden av, bo for meg selv og ha et normalt liv igjen. Selvflgelig skal jeg betale ned s mye som mulig hver eneste mned slik at jeg blir ferdig s fort som mulig, men det er uansett ubeskrivelig deilig ikke ha det presset og beskymringen om en dag ikke skulle klare overholde skatteetatens frist og s konsekvensene av dette. S ja, dette var gladnyheten jeg nevnte s vidt det var i gr :-) Etter noen vanskelige og kjipe mneder, kan jeg endelig begynne se fremover og glede meg til fremtiden. Jeg har ikke lenger skatteetaten p nakken, jeg fr en fantastisk nedbetalingsplan av banken, flytter for meg selv igjen og gr p skole hver dag. Det skal bli S deilig.

Noen tanker om blogg





Istad satt jeg og tenkte p blogg, og det er jo faktisk en utrolig rar greie jeg driver med.. Det er jo p en mte en pen dagbok p nett? Det fles s privat nr jeg tenker p bloggen p den mten, haha. Og det er jo litt morsomt at jeg blogger om mitt liv og mine tanker, og at s mange liksom flger med p dagboken min.. Haha! Og ikke minst at jeg kan leve av skrive om livet mitt. 2014 alts, m si jeg har en ganske s moderne "jobb". Visste dere forresten at i september hadde bloggen min 6 rs bursdag? S utrolig rart tenke p at jeg har blogget siden 2008.. Skal si tiden gr veldig fort. Men samtidig s kan jeg jo ikke huske et liv uten bloggen. Jeg er s sinnsykt glad for at jeg har blogget i alle disse rene, for det er s koselig kunne se tilbake p hva jeg tenkte, hvordan jeg s ut og hva jeg gjorde for feks 4 r siden. Jeg kan se hva jeg har gjort nesten hver eneste dag i hele 6 r! Det er det ikke mange som kan og jeg fler meg utrolig heldig.

Ellers er det jo mange som tror at jeg kun blogger fordi jeg tjener penger p det, men det skal jeg love dere ikke er sant. Dere kan jo tenke dere selv at nr man har blogget i s mange r, ville det jo vrt helt sinnsykt rart ikke gjre det mer. Jeg er s vant til ha alle dere som "venner", som gir meg tips til alt mulig rart og ikke minst sttter meg nr jeg har det vanskelig. Ogs er jeg jo er s vant til dele livet mitt og det er noe jeg synes er utrolig gy. Om jeg ikke lenger hadde tjent en krone p bloggen, ville jeg fortsatt blogget- det er jeg helt sikker p. Forskjellen ville jo vrt at jeg da hadde blogget nr jeg hadde lyst og har noe dele, og ikke fle noe slags press til mtte oppdatere ofte. Men n er jo bloggen min en jobb, s da blogger jeg jo ogs de dagene jeg virkelig ikke har noe komme med og sliter med finne p noe skrive om. Lurer faktisk skikkelig p hvor lenge jeg kommer til blogge.. Om jeg om 10 r er en av mammabloggerne og er litt mer fottballfrue ish! Gy tenke p.. Hadde egentlig ikke overrasket meg om det blir snn heller, haha. Ogs m jeg jo bare til slutt si at jeg blir s utrolig glad og rrt nr jeg fr kommentarer fra dere som forteller meg at dere har fulgt meg siden starten. Det er s utrolig hyggelig vite! Bloggen er jo ikke alltid like bra og motivasjonen har til tider vrt drlig, men at dere fortsetter flge meg i bde gode og drlige perioder betyr virkelig mye♥ Nei dere. Til tross for at det vre en stor blogger ikke alltid er en dans p roser og man fr mye press og dritt fra alle kanter, s er det virkelig noe jeg elsker drive med og noe jeg brenner for. Ogs er jeg s takknemmelig for hver og en av dere som klikker dere inn og bruker tiden deres p skrive snille kommentarer. Det gir meg nok mye mer enn dere tror :-)

Dere er ikke alene

Hei!

Jeg har vel s og si nesten aldri personlige innlegg p bloggen lenger, rett og slett fordi jeg har blitt eldre og ikke lenger fler behovet, eller lysten for pne meg p internett for titusentalls mennesker. Men alikevell kommer det til komme et personlig innlegg en sjelden gang, men da bare om jeg fler det er noe som er viktig at blir hrt. I dag har jeg lyst til skrive om noe jeg har skrevet om for lenge siden, nemlig jenter og hvor slemme vi kan vre mot hverandre. Dette temaet er s utrolig viktig, for jeg er fullt klar over hvor mange dette rammer. Mest sansynlig er det mange av mine lesere som gr gjennom noe lignende akkurat N og jeg vil s gjerne fortelle dere at dere ikke er alene, og at de fleste en eller annen gang har hatt episoder hvor andre jenter har vrt skikkelig ekle og slemme mot seg.

Selv har jeg virkelig hatt vanskelige perioder i tenrene mine. Jeg tror jenter er aller slemmest mot hverandre p barneskolen og ungdomsskolen, ogs slutter det sakte men sikkert p vgs. For meg startet vel jente-dramaet i 6-7. klasse, og jeg husker fortsatt den ene gangen hvor det virkelig var ille s utrolig godt. Plutselig en dag bestemte alle vennene mine seg for snu ryggen til meg, og hate meg. Jeg husker jeg ikke ante hva jeg hadde gjort. Det ble opprettet en hat-side om meg p piczo (hjemmesider fra vi var yngre), og der hadde vennene mine skrevet lange avsnitt om hvor forferdelig jeg var. De hadde ogs lagt ved det styggeste bildet de kunne finne av meg + en liten chatteboks hvor de ba andre ogs skrive hva de syntes om meg. Der var det folk fra trinnet og klassen som sa seg helt enig med jentene, og skrev i vei om hvor grusom jeg var p alle mter. Som en 12-13 r gammel jente var dette helt hjerteknusende og gjorde meg utrolig lei meg. Jeg ville ikke p skolen, for jeg visste at alle vennene mine hatet meg og at jeg ikke hadde noen vre med i friminuttene. Jeg latet som at jeg var syk i en ukes tid, fr jeg til slutt turte fortelle foreldrene mine om hva som hadde skjedd og da fikk de ordnet opp med skolen, slik at alle vi jentene hadde samtale med lreren og ble venner igjen. Heldigvis! Men jeg husker fortsatt hvor grusomt jeg hadde det akkurat da, og det er et godt eksempel p hvor onde unge jenter kan vre mot hverandre. Jeg unner virkelig ingen andre oppleve noe snt, men desverre vet jeg at det skjer hyppig overalt. Jenter i starten av tenrene er s utrolig umodne og slemme, rotter seg sammen mot en og snn sirkulerer det rundt i gjengen. Noen som kjenner seg igjen?

P ungdomsskolen hadde jeg det forsvidt fint, for jeg hadde bde en kjreste som jeg hadde det utrolig bra med og hadde ftt meg mange nye, snille bestevenner. Men alikevell fikk jeg ikke slippe unna slemme jenter der heller. Til tross for at mye kjipe ting skjedde, som baksnakking, jentegjenger som hatet meg og utestengning, husker jeg spesielt godt en hendelse. Det var klart for juleball og de som var i julekomiteen likte ikke meg. Ikke at de sikkert hadde noe grunn, for jeg hadde nok aldri gjort noe slemt mot dem- men dere vet hvordan jenter er. Bare bestemmer seg for hate, vre slemme og utestenge en jente, sikkert kun fordi de er sjalu eller en lignende grunn. Jeg hadde utrolig lyst til ha kjresten min som partner p juleballet, og alle jentene fikk oppfylt nsket sitt utenom meg. Jeg ble satt med en gutt som jeg verken hadde snakket med fr eller kjente. Jeg husker kvelden fr juleballet fikk jeg se en samtale, hvor to jenter i juleballkomiteen hadde sittet planlagt hvordan de skulle delegge juleballet for meg. For det frste skulle jeg ikke f g med kjresten min, for det andre skulle de sette meg p et bord uten noen av vennene mine og bare randoms, og s skulle de tilfeldigvis skumpe borti meg og "uten vilje" sle maten sin over hele kjolen min. Og med den planen skrev de at da hpet de jeg ville lpe grtende hjem og ha hatt det vrste ballet i hele mitt liv. Jeg husker hvor utrolig lei meg jeg ble av lese noe snt, det var virkelig s ekkelt og vondt. Jeg klarte ikke skjnne hva jeg hadde gjort for fortjene at noen nsket, og ikke minst kjempet for, at mitt juleball skulle bli snn. Heldigvis ble ikke juleballet s ille som de hadde hpet, men ganske s greit.

Jeg kunne skrevet mange eksempler p ting jeg har gjennomgtt, men da blir innlegget litt for langt. Dere m bare vite at alt blir bedre nr man blir eldre! I dag har jeg fantastiske venner som jeg er s utrolig glad i, og slipper se eller mte en eneste person som ikke nsker meg noe godt. Det synes jeg er fantastisk deilig. Desverre er det slik at nr du gr p skole er du ndt til se og mte disse menneskene hver eneste dag. Jenter blir virkelig mye bedre med rene, og baksnakking og onde handlinger tar sakte men sikkert slutt (for de aller fleste hvertfall). For vre helt rlig er jeg glad for at jeg er ferdig med vre i tidlig tenrene, for gud, det ville jeg aldri orket g gjennom igjen. Jeg hper alle dere som kjente dere igjen i det jeg har skrevet skjnner at dere ikke er alene, for det er dere langt i fra. Som dere ser har jeg selv mttet gjennomg akkurat dette, noe jeg tror de fleste jenter en eller annen gang har gjort. Selvom situasjonen fles helt hpls og vond akkurat n, s blir det snart bedre. I motbakke kan det kun g en vei- oppover! Og husk at det ikke er deg det er noe galt med, men de, ellers hadde de ikke hatt noe behov for vre slemme/ekle mot deg. For min del har det alltid hjulpet ikke sitte alene med de vonde flelsene, s jeg anbefaler alle snakke med noen som bryr seg om deg eller hvertfall en som kan hjelpe deg. Det kan vre en bestevenn, en foreldre, ssken, lrer eller rdgiver/helsesster. Det er ikke alltid lett vite hva man kan gjre, s da er det alltid godt f noen rd , hjelp til lse situasjonen og ikke minst kunne snakke ordentlig ut om hvordan man egentlig har det. Og s en veldig viktig ting til slutt: Det vil ALLTID bli bedre. Det har jeg selv erfart i enhver vanskelig situasjon jeg har vrt i! Aldri mist troen p det ♥♥

Om dere nsker at jeg skal ha personlige innlegg som dette oftere, setter jeg pris p om dere trykker p "liker" knappen rett under innlegget. Klem fra meg!

WTF

Hola babes!

I dag vknet jeg opp til nyhetene om at skattelistene for 2013 n ligger ute p nettet. Ikke lenge etterp fikk jeg ogs tilsendt diverse avisartikler som faktisk nevnte hvor mye alle toppbloggerne i Norge tjente. Som dere kanskje har ftt med dere s er det n blitt snn at man kan se hvem som har skt p deg, og det synes jeg er en veldig bra ting. Jeg tror det kommer til gjre at frre tr sitte snoke p naboen eller bekjente, fordi det er veldig flaut om den personen ser at du har gjort det. Men selvflgelig skal jo VG++ offentliggjre bloggernes inntekt, formue og skatt. Jeg skjnner ikke hvordan i all verden de kan ha lov til gjre det? N hjelper det jo ikke akkurat s veldig mye med det nye vedtaket om at man kan se hvem som sker p deg, for n har jo alle uansett ftt sett hva jeg tjener p diverse nettaviser. Ogs de som kanskje ikke ville funnet p ske det opp i det heletatt. Ble skikkelig irritert da jeg s det, for jeg nsker ikke p noen mte at fremmede skal vite hva jeg tjener. Jeg synes det at vi har pne skattelister som alle kan se er helt utrolig rart, for hvorfor skal alle ha tilgang til hva en hver person tjener??? Ingen har jo en dritt med det gjre og det er jo en privatsak. Ikke minst kan LETT disse skattelistene fre til mobbing av barn som gr p skole. Jeg husker s godt selv hvordan alle satt og skte opp hverandres foreldre i klassen.. Da er det ikke s veldig gy at andre kan se at foreldrene dine kanskje ikke tjener s mye og s vre slemme med det. Vi vet jo alle hvordan barn og unge jenter/gutter er, veldig umodne og kan vre skikkelig onde mot hverandre. Jeg synes disse listene skal forsvinne og klarer ikke finne et eneste godt argument for at de skal ligge pne for alle og enhver. Jeg har ingen rett til vite hva du tjener, og du har ingen rett til vite hva jeg tjener, right? Ellers s sitter jeg selv flger litt med p hvem som stalker meg i dag og synes det er ganske s morro. Hvertfall nr det er personer jeg vet hvem er, da ler jeg litt for meg selv.





Topp HER // BukseHER// KlokkeHER(annonselenker)

Det var dagens lille preken, og over ser dere dagens antrekk! Elsker den nye toppen min fra Miss selfridges, s fin♥

Vanskelige valg

Hei!

Jeg tenkte snakke litt rundt om et tema som jeg tenker er noe som treffer de fleste. Det er nettop dette med ta trre ta vanskelige valg. Det kan jo virkelig vre s utrolig mye forskjellig, men jeg kan jo komme med noen eksempler. Jeg husker da jeg gikk i 1.klasse p VGS hadde jeg kjempelyst til dra p utveksling i Australia til 2 ret. Flere venner hadde begynt ske p utvekslingsr i utlandet og det var mye snakk om det. Jeg s for meg at et r p skole i et helt annet land, hos en helt annen familie, et annet sprk, nye mennesker og alt det der hadde vrt en fantastisk opplevelse. Sikkert et ekstremt lrerikt r som hadde gitt meg masse livserfaring og minner for livet. Jeg var helt sikker p at jeg hadde lyst og det var noe jeg hadde tenkt p gjre i lang tid. Men vet dere hva som hindret meg i gjre det? At jeg hadde kjreste. Jeg var redd for at jeg kom til savne han s mye at jeg "dde" og ikke minst at dette valget kunne gjre at det hadde blitt slutt. S ja, derfor valgte jeg ikke dra. Jeg turte ikke gjre noe jeg egentlig skikkelig hadde lyst til og lot det faktum at jeg hadde kjreste hindre meg. Det er jo litt morsomt, for det ble jo faktisk slutt mellom oss ogs. 1 r etterp var det slutt og bare fordi jeg hadde kjreste, turte jeg ikke hoppe i det. Angret selvflgelig p at jeg ikke dro da det ble slutt, at jeg lot forholdet vrt hindre meg i en av drmmene mine. Poenget med det her er vel enkelt og greit at noen ganger M man klare ta et vanskelig valg, og ja det kan bli konsekvenser av det, men man m trre det. Du kan ikke ofre drmmene dine eller planene dine for en kjreste som du ikke har noe garanti p at du holder med livet ut. Det er selvflgelig kjempevanskelig, jeg klarte jo ikke st imot det selv. Men det er faktisk veldig viktig! Om du nsker feks dra jorden rundt i 3 mnd, studere i utlandet eller et helt annet sted i Norge- GJR DET! Ikke la det faktum at du har kjreste hindre deg. Om dere virkelig elsker hverandre og er ment for hverandre, kan dere deffinitivt klare det. Tenk s kjipt det er om du feks fr drmmetilbudet om en eller annen skoleplass i New york du har S lyst p, men takker nei fordi du ikke tror du klarer vre s langt borte fra kjresten, og s blir det slutt litt senere. Vi har bare et liv og vi har veldig mange fantastiske muligheter n som vi er unge. Bde med tanke p reising hvis du har frir eller studere. Nr du blir eldre, er gift, fr barn og er stuck med en fast jobb er det ikke bare bare spontant flytte et eller annet sted i verden eller dra jorden rundt. Tenk s mye du kan oppleve som kanskje bare er en "en gang i livet" mulighet, det er verdt det! Du kan klare det, det kan jeg og♥

Ellers en annen ting, som er en av de vrste tingene jeg kommer p, anngende vanskelige valg. Nettop dette med sl opp med kjresten sin. GUD, s flt det er. Jeg husker da jeg skulle sl opp med Axel etter 4 r sammen. Selvom alt gikk veldig drlig og flelsene hadde vrt borte i lang tid, fltes det virkelig helt umulig. Jeg var s redd for at jeg kom til angre og hvordan jeg skulle ha det fremover. For vre helt rlig, tror jeg aldri det gr ann vre 100% sikker p at et brudd er riktig. Nr du slr opp utsetter du jo ogs deg selv for sorg og en vanskelig periode freomver, da er det veldig lett heller forskyve det, for beskytte seg selv mot dette. Du m faktisk vre utrolig sterk og det er s jvlig kjipt. Men som sagt, noen ganger M man bare ta vanskelige valg, trre hoppe i det. Og ja, det var veldig vanskelig den frste tiden. Det er det nok uansett. Det er veldig uvant vre singel, du fler deg fort ensom nr du ikke lenger har en kjreste du kan krype inntil nr du vil eller bare slappe av med i helgene. Men vet dere hva? Plutselig kanskje 1 mnd etterp, flte jeg meg lykkeligere enn noengang. Jeg var singel, hadde ingen andre enn meg selv tenke p, ingen kjreste savne eller som hindret meg i gjre ting. Det var faktisk helt fantastisk og jeg var S glad. Det hadde jeg aldri i verden trodd og det var s deilig. Jeg klarte ta et fryktelig vanskelig valg og det viste seg at det var riktig, og jeg var p mitt lykkeligste.



En annen ting som er en gjenganger i forhold er jo: "Han er den eneste for meg, ingen er som han, jeg kommer aldri til finne en snn gutt igjen". Vet dere hva? Jeg har innsett at det sier alle om kjresten sin. Jeg sa det ogs om Axel og trodde aldri i verden jeg noensinne kom til forelske meg igjen. Jeg mtte min nvrende kjreste bare et par mnd etterp og ble veldig fort forelsket. Det hadde jeg aldri trodd! Og n tenker jeg det samme om han, hehe.. Det er litt rart det der. Poenget er at nei, han er ikke den eneste for deg, det finnes mange fantastiske gutter der ute. Du kommer til mte en igjen, om det s tar 2 uker eller 2 r. Han finnes et eller annet sted der ute og en eller annen dag vil du mte p han. Det skal jeg love dere! S ja, sl opp er et veldig vanskelig valg, men du klarer det. Det er tft i starten uansett hva og det blir bedre. Noen bruker lenger tid enn andre, men du vil f det helt bra til slutt uansett. Kanskje mter du en som er enda bedre og akkurat hva du drmmer om? Hihi, bare noen tanker fra meg. For alt jeg vet er noen av dere i akkurat denne situasjonen n og kunne trengt disse ordene♥ Hper dere likte innlegget!

Uforutsigbart

Hei!

Noe jeg har tenkt endel p i det siste, er hvor uforutsigbart livet faktisk er. P bde godt og vondt! Om bare et r kan livet ditt vre helt eller veldig annerledes enn det er akkurat n. Ganske rart? Om du tenker 1 r tilbake i tid, har det skjedd noen store forandringer? Kanskje du har blitt singel, kanskje du har funnet drmmegutten eller kanskje du har mistet kontakten med besteveninnen din- Eller noe helt annet? Selv var jeg blitt singel for et r siden og hadde ingen verdens planer om f meg kjreste igjen p lang tid. Jeg ble tilfeldigvis kjent med Julia og siden ingen av oss hadde noe gjre, bestillte vi reise sammen etter bare ha kjent hverandre i 2-3 uker. Jeg ville til Hellas eller et av stedene i Spania jeg har vrt p fr, i mens Julia foreslo Gran Canaria. Hun hadde vrt der mange ganger og snakket om hvor gy det var feste der. Jeg hadde aldri vrt der fr og hadde for vre helt rlig veldig lite lyst til dra dit. Men etter mye overtaling fra Julias side ble jeg til slutt med p bestille en GC-tur. S en uke etterp dro vi, og da vi var ute en kveld satt tildeldigvis gutten som ikke lenge etterp ble kjresten min p nabobordet p samme bar. Hvor tilfeldig er egentlig ikke det? Hadde jeg ikke mtt Julia, hadde jeg ikke dratt til Gran Canaria og da ville jeg aldri mtt kjresten min. Om det var tilfelle s hadde jeg kanskje hatt en helt annen kjreste n? Er s merkelig tenke p, haha. Og for et r siden kunne jeg nok aldri i verden sett for meg at jeg n bor p Gran Canaria, med den 24 r gamle kjresten min? Livet alts.. Men det er kanskje nettop disse uforutsigbarhetene som gjr det spennende.. Bare noen tanker fra meg, kanskje fler synes det er litt spennende tenke p?



Topp fra Nelly (utsolgt) // Shorts fra Runway Dreamz // Solbriller fra Celine

Kjrleik♥

Har livet ditt forandret seg noe p 1 r? Nr du tenker nye gjennom det kommer du nok p noen forandringer, store eller sm:)

Hva er viktigst?

N skal jeg ta opp noe som har irritert meg leenge men som jeg aldri har nevnt p bloggen. Dette har jeg snakket med bde venner og familie om og er egentlig noe jeg tenker p ganske ofte. Hva vil du helst ha, 1 utrolig god venn eller 10 falske? Jeg synes jenter p min alder og yngre bryr seg ALT for mye om populritet. Mange jenter gjr alt for vre en del av den kuleste gjengen og ofrer gjerne gode venner de har hatt gjennom mange r for dette, fordi de kanskje ikke blir sett p som like kule i andres yne. Den kule gjengen er nok som oftest ikke alltid den hyggeliste eller de beste vennene. Der er det mye mulig bde baksnakking, utestegning og mobbing. Men til tross for dette er det da noen jenter som heller vil vre i den kule gjengen med de falske vennene enn ha tvers gjennom gode venner som ikke har noen spesiell status. Det her er s grenselst teit og plager meg helt ekstremt! Jeg vet dette er veldig normalt og regner med at mange av dere kanskje kjenner dere igjen i det jeg skriver?

Sist jeg brydde meg om populritet m ha vrt p barneskolen og jeg synes virkelig at jenter/gutter p min alder burde ha vokst fra seg denne utrolig teite oppfrselen for lengst. Jeg kjenner desverre flere som bryr seg ekstremt mye om vre populre og henge med den "kule" gjengen. De ditcher de jentene som faktisk er GODE venner for vre med de mest populre. Til tross for at de VET at jentene er falske og baksnakker dem heletiden (og hverandre for den saks skyld) s holder de seg jammen meg til den gjengen. Hvor jvlig viktig skal det liksom vre bli sett p som "kul"? Nr skal folk begynne forst at det ikke er det som betyr noe? Nei gud, blir irritert av bare tenke p det.For vre 100% rlig kunne jeg ikke brydd meg mindre om hvor kul min bestevenn hadde vrt i andres yne. Det som betyr noe for meg er at det er en god venn som jeg vet jeg kan stole p, har det gy med og som er der for meg nr jeg trenger det. Om en av mine bestevenner KUN hadde hatt meg som venn og mange kanskje ikke "likte" denne personen hadde ikke det gjort meg en dritt. Tenk om det plutselig har skjedd noe forferdelig og ingen av "vennene" dine er der for deg, hvor fett er det vre en av de kule da? H? N mener jeg ikke at alle "kule" eller "populre" personer/gjenger er slemme jenter men hele poenget er vel egentlig at det hvor kul en person er i andres yne burde ikke ha noen betydning for at du vil vre venn med personen. Det viktigste er ha GODE venner, status eller ei ♥

Noen som er enige eller har noen erfaringer de vil dele?

"Er jeg bra nok?"

Hei!

Sliter litt med skrive slike "tankeinnlegg", fordi jeg synes det er skummelt at s mange leser det jeg skriver. Synes ogs det er vanskelig vite hva jeg skal skrive om og hvor jeg skal starte. Men nr jeg har s mange jeg kan n til og mange yngre som ser opp til meg- s fler jeg det er viktig komme med slike innlegg i blant.

Det jeg vil ta opp i dag, er det enorme fokuset p utseende og kropp vi har n i 2013. Jeg fler faktisk at det aldri har vrt vrre. Du kjenner sikkert p det selv og jeg skal love deg at jeg gjr det! Frst og fremst tror jeg at det er ntidens teknologi og globaliseringen som er en av de strste grunnene til det store fokuset p kropp og utseende. Her i den vestlige delen av verden, er de fleste p internett. I Norge har vel s og si alle ungdommer tilgang til internett og bruker sosiale medier som facebook, blogg og instagram flittig. Kanskje spesielt p instagram, ser vi daglig disse perfekte jentene med de uvirkelige kroppene. Vi flger fitnessprofiler i hp om f inspirasjon til kanskje klare oppn en s "fantastisk" kropp selv. Vi ser bilder av Adriana Lima, Megan Fox og andre vakre kvinner fra verden rundt og blir skuffet i det vi ser vrt eget speilbilde. Vi lager havrepannekaker, smoothies, spiser supersunt, trener og mange kanskje sulter seg i hp om en dag n idealkroppen vi daglig ser p sosiale medier. Vi legger ut bilder av oss selv ferdigfikset hvor vi kanskje har brukt lang tid p retursjere bort urenheter, lagt p forskjellige effekter, stiller oss i vinkler hvor vi ser tynnest mulig ut ++. Disse legger vi ut p sosiale medier som facebook og instagram fordi vi sker bekreftelse p at vi ser bra nok ut. Som oftest av ansikt men ogs bikinikropp- og hper selvflgelig p flest mulig likes og gjerne followers (instagram).Slik er det n i r 2013.



Fy faen s slitsomt det er.
Jeg fler dette presset s ekstremt selv og blir nesten kvalm av hvor fiksert jeg har blitt p min egen kropp og mitt eget utseende. Jeg vet at en stor grunn til at jeg har ftt dette syke presset over meg er fordi jeg er en s offentlig person. Jeg har mellom 30 og 40.000 lesere p bloggen min hver eneste dag og det har jeg hatt i mange r. P bloggen min kan hvem som helst legge inn anonyme kommentarer og kommentere mitt utseende. For ca 1 r siden var jeg veldig missfornyd med kroppen min og hadde gtt endel opp i vekt. Dette fikk jeg daglig hre p bloggen min, hvor feit jeg var, hvor store lrene mine hadde blitt, at jeg hadde bollefjes, at jeg mtte slutte spise og at jeg ikke var tynn som de andre bloggerne. Dette slet veldig p selvtilitten min og det er utrolig tft vre i tenrene og lese slikt. Jeg turte ikke legge ut bilder av underkroppen min, i frykt for at noen skulle kommentere at jeg hadde store ben. Bikinibilder la jeg kanskje ut 2 ganger til tross for at det var sommer, der trakk jeg inn magen s mye jeg kunne, holdt armene over hoftene og turte ikke lese kommentarene. Dere som ikke har blogg opplever mest sansynlig ikke dette i og med at ingen tr vise identiteten sin nr de skriver slike kommentarer. Det kom selvflgelig til det punktet hvor jeg hatet min egen kropp, var overbevist over hvor feit jeg var og ikke s noen annen utvei enn omlegge kostholdet mitt og begynne trene. Jeg skal ikke si at jeg ikke er glad for at jeg gjorde det i dag, for jeg har det mye bedre med meg selv n men fler meg drlig nr jeg tenker p grunnen til at jeg gjorde dette.Jeg vet selv at jeg er med p ke kroppspress nr jeg legger ut feks bikinibilder p instagram og blogg, men grunnen til at jeg gjr dette er fordi jeg nsker bekreftelse. Akkurat som dere gjr. Jeg har S lenge hrt hvor feit og ekkel jeg er og hper at jeg n kanskje er bra nok. Disse anonyme knuste selvtilitten min og ved legge ut slike bilder prver jeg bygge den opp igjen. Jeg synes det er skummelt at jeg bryr meg s mye om andres meninger, trenger den jvla bekreftelsen for ha det bra med meg selv og noen ganger skulle jeg faktisk nske at internett ikke fantes. At jeg ikke hadde 87000 flgere p instagram og titusner av lesere p bloggen som jeg fler jeg m se best mulig ut for. Ingen som dmmer meg og ingen anonyme kommentarer om hver minste feil ved useendet mitt.

Det er selvflgelig ikke bare kroppspress, selvom jeg har kjent spesielt mye p dette. Ansiktet mitt blir jo selvflgelig ogs vurdert av disse tusentalls menneskene og jeg skal love dere at jeg fr vite det som er feil. La oss ta et eksempel, nesen min. Jeg har aldri i mitt liv tenkt over nesen min, verken positivt eller negativt. Jeg har aldri hatt en annen mening enn at den er helt grei og passer mitt fjes- selvflgelig helt til jeg ble en "kjent" person. Jeg fr ofte kommentarer om at nesen min er alt for stor og at jeg burde opperere den. For noen uker siden fikk jeg en kommentar her p bloggen som ld slik " You should do a nosejob, then ur perfect". Dette er noe jeg aldri hadde ftt hre med mindre jeg hadde hatt denne bloggen. Jeg husker kommentaren ordrett og den gikk rett inn p meg. Jeg lp rett inn p badet og studerte nesen min- kanskje er den for stor? Kanskje jeg hadde sett mye penere ut med en mindre nese? Etter den kommentaren har jeg tenkt mye over nesen min, prvd konturere den mindre med sminke og studert den p bilder. Hvordan kan man bli s obsessed av anonyme kommentarer?! Det vrste av alt, for ca en uke siden tok meg selv i google "nosejob" og s lenge p fr/etter bilder. For ha sagt det s er dette IKKE noe jeg kommer til gjre, for jeg skal ikke la de anonyme vinne igjen. Jeg er fdt slik jeg er, den nesen er MEG og snn fr det bare forbli uansett hvor stygg den kanskje er. Men jeg synes det er s ekkelt av se hvor pvirket jeg faktisk blir- fler meg teit og svak.

Jeg vet egentlig ikke helt hva konklusjonen p dette innlegget skal vre, for jeg vet at sosiale medier tar av og at bde utseende og kroppspress mest sansynlig bare vil bli vrre. Kanskje det bare kan hjelpe dere lese at jeg ogs er akkuratt der dere er? At jeg fler minst like mye p det selv og bde sliter og har slitt veldig med det? Det er jvlig kjipt, det er sykt slitsomt og jeg skulle av hele mitt hjerte nske at jeg ikke brydde meg om andres kommentarer og meninger om meg og min kropp. Men vi er tenringer, vi er srbare og det er ikke s lett. En ting vi m huske p som jeg ofte prver minne meg selv p, er at vi ser oss selv mye "styggere" enn alle andre gjr. Hvor mange ganger har du ikke hrt en veninne si at hun har drlig selvtilitt og fler seg stygg, nr du genuint synes hun er utrolig vakker og ikke skjnner hvordan hun kan tenke slik om seg selv? Uansett hvor mange som skriver til meg hvor pen jeg er, klarer jeg ikke tro p dem. Jeg ser kun feilene ved min kropp og ansikt, ikke det positive. Jeg vet jeg ikke er den eneste og jeg regner med at mange ikke visste at jeg har slike tanker om meg selv.

Jeg synes vi skal prve tenke at vi er den vi er, og da fr vi bare gjre det beste ut av det. Uansett hvor mye jeg trener eller hvor sunt jeg spiser, vil jeg aldri kunne f like lange og tynne ben som VS modellene. Enkelt og greit fordi jeg kun er 165 cm hy og ikke har en slik kroppsbyggning. Snn er det bare. DU er den perfekte versjonen av deg selv og DU er bra nok som du er. Noen er hye, andre er lave, noen har spinkel kroppsbyggning- andre kraftig. Vi er alle forskjellige og fine p hver vr mte. Du kan ikke bli noe du ikke er. Og om du tenker over det, hvor mye bryr du deg egentlig om veninnen din har litt ekstra fett p magen i sommer? Nei, du hadde vel ikke tenkt over det en gang. Men om du selv hadde lagt merke til litt ekstra hoftefett, ville det vrt krise i dine tanker.En er sin egen vrste fiende, desverre.Vil avslutte innlegget med si at DU er vakker, og jeg synes vi sammen skal prve overbevise oss selv om at vi er bra nok som vi er. Prv s godt du kan ikke sammenlign deg selv med andre, for du er du, jeg er meg og de er de! ♥

- ANDREA BADENDYCK

Ja- det er slutt

Hei!

Tenkte for frste og siste gang svare p et sprsml jeg har ftt flere ganger daglig de siste ukene/mnedene. Dere lurer p om jeg fortsatt er sammen med Axel, og da m jeg desverre svare nei. For vre rlig har det ikke gtt ordentlig opp for meg enda at jeg faktisk er singel og det tar nok tid etter ha hatt kjreste i 4 r og 3 mnd. Vil ikke g veldig inn p hvorfor det ble slutt, men vi har rett og slett vokst veldig fra hverandre og de sterke flelsene har ikke vrt der p lang tid for min del. Vi har p en mte vrt mer bestevenner enn kjrester en lang tid n.. S som dere skjnner har ingen av oss vrt utro eller noe i den duren s ingen grunn i begynne spekulere og lage rykter. Heldigvis har vi avsluttet forholdet p en ordentlig mte og skal gjre alt vi kan for vre gode venner og fortsatt holde kontakt. Ingen sure miner! Jeg tror det er det beste for begge at det n er slutt, f vrt litt ungdom og leve livet. Om vi er ment for hverandre kan det jo vre vi kan finne tilbake til hverandre om noen r. Jeg er fortsatt ddsglad i Axel og har bare positive ting si om han, hper veldig at vi klarer vre gode venner for vi har det utrolig gy sammen og han betyr mye for meg. Synes det er s sykt rart skrive det her.. Er liksom helt uvirkelig etter s lang tid.

Menmen, hper dere forstr og jeg vil helst ikke snakke s mye mer om det fremover. Selvom det var mitt valg er jeg utrolig lei meg, og tror aldri et brudd etter s mange r kan fles 100% riktig. Men hper som sagt at vi klarer holde kontakten for selvom vi har vrt kjrester har han ogs vrt min beste venn som jeg er ddsglad i. Veldig rart om vi skulle gtt fra ha vrt sammen siden vi var 13 og plutselig ikke sees igjen eller snakkes igjen. Om vi hadde gtt rett forbi hverandre om vi hadde mtt p hverandre i byen for eksempel, det virker utrolig trist. Har veldig blandede flelser fortiden og fler meg ofte ensom, lei meg og usikker, men fr nesten bare ta tiden til hjelp. Jeg er veldig sikker p at det var riktig og jeg og Axel har lovt hverandre vre gode venner, s om vi klarer det gjr det meg veldig glad. Skjnner jo ogs at det heller kanskje ikke vil bli s lett..Har heldigvis gode venner og verdens beste sster som sttter meg, s jeg klarer meg. Noen dager vil vel uansett vre vanskeligere enn andre, spesielt nr man er alene. TIl slutt vil jeg bare si at jeg er utrolig takknemmelig for alle disse rene med Axel, vi har s mange fine minner og jeg kommer kun til se tilbake p forholdet vrt som noe utrolig bra. Axel er fortsatt verdens beste gutt i mine yne!! ♥

:)

- ANDREA BADENDYCK

P bunnen

Hei!

Det er deilig ha bloggen i situasjoner som n. Nr du fler deg hjelpesls og trenger et sted f ned alle tanker.. Jeg prver vre positiv p bloggen men n m jeg rett og slett bare innse hvordan jeg faktisk har det. Jeg er utslitt, helt fullstendig utslitt. Jeg har vrt det lenge n og det blir bare vrre og vrre. Jeg har null energi. Jeg kommer meg ikke opp om morgenen, selvom jeg legger meg tidlig. Jeg har p 30 alarmer hvert andre minutt, men jeg ligger rett og slett i koma. Jeg hrer ikke alarmen, jeg skrur den ikke av en gang. S dypt sover jeg. Jeg vil p skolen, men jeg kommer meg ikke opp. Derfor ligger jeg drlig ann, fordi jeg har for mye fravr og da ligger ann til f ikke vurdert i noen fag. Jeg klarer heller ikke levere ting jeg skal, om jeg er p skolen klarer jeg ikke flge med. Jeg har snakket med rdgiver og hun sa det s mrkt ut for at jeg klarer fullfre andre klasse og jeg blir utrolig lei meg. Jeg vil s gjerne men jeg er som en zombie fortiden, jeg klarer ingen verdens ting. Blir sliten av bare ha ynene pne. Jeg ser nesten bare glede i svn fortiden, det kunne slippe bort fra virkeligheten. Men det handler ikke bare om svn, det er alt. Jeg har som sagt ingen energi til gjre noen ting produktivt. Leiligheten er sinnsykt rotete men jeg orker ikke rydde. Jeg vil rydde, men klarer ikke. Bare sette inn en talerken i oppvaskmaskinen er der jeg er n fyskisk utmattende. Jeg vet foreksempel at jeg har flere samarbeidspartnere som skylder meg penger, men jeg orker ikke sende regning til dem for f betalt. Det er for slitsomt, selvom det tar 2 min. Jeg fr ikke meg selv til gjre det. Jeg fler meg s sinnsykt drlig, jeg fler meg som verdens vrste person.Jeg har det enkelt og greit veldig vanskelig fortiden. Jeg fler ogs at jeg skyver alle unna meg, jeg stenger ut flelsene mine. Orker ikke bry meg om noen eller noe. Det er ikke snn jeg er... Det hadde vrt greit om jeg er utslitt EN dag, men det er snn hver dag. Selvom jeg sover 15 timer er jeg fortsatt utslitt, jeg har aldri energi. Ikke en eneste dag er jeg i stand til sette p en maskin med klr, rydde, gjre en lekse eller noe snt.



P mandag skal jeg til legen, det er ikke normalt ha det snn som jeg har det n. Jeg vet ikke hva det kan vre.. Kanskje jeg mangler et eller annet i kostholdet mitt, kanskje jeg er allergisk mot noe, kanskje jeg har kyssesyken, ME, depresjoner.. Jeg aner ikke, men jeg hper jeg kan f en diagnose s det kan bli bedre. For jeg har det helt forferdelig n og det er rett og slett helt jvlig ha det slik. Vet ikke om noen av dere kanskje kjenner dere igjen? Har vrt der hvor jeg er n? Hvor du rett og slett er helt p bunn, orker svidt lfte en arm og ikke ser noe lys i tunnelen?Noen som har noen rd? Jeg er rett og slett depserat, for jeg blir gal av meg selv.

- ANDREA BADENDYCK

Mye som skjer

Heihei!

Jeg vet bloggingen min er elendig fortiden, men det er rett og slett fordi jeg er mentalt utslitt. Ikke pga bloggen men livet mitt. Skulle nske jeg kunne fortelle dere men mye er veldig privat og det er ikke alt man vil dele med 35.000 mennesker. Er veldig mye som skjer, har utrolig mye tenke p, gjre og er rett og slett utslitt. Har ingen energi til gjre noen ting, vil bare sove i evigheter. Vil flykte fra hverdagen en liten stund, alle plikter, forventninger og alt som skjer. Desverre er det ikke s enkelt, s vet ikke helt hva jeg kan gjre. Fler jeg ikke er bra nok i en eneste situasjon. Jeg er utrolig usikker, er redd for ta valg som jeg ikke vet jeg kommer til vre glad over eller angre veldig. Gr mye rykter, jeg fr mye dritt og jeg synes det er veldig vanskelig. Nei, n skriver jeg bare masse som dere ikke forstr noe av.. Akkurat n vil jeg bare flykte til et varmt land, ta meg en lang ferie, slippe skole og beskymringer. Men det gr ikke. Alt hviler p skuldrene mine. Jeg vet jeg er utslitt, merker det p svnen min. Hele meg vil bare flykte til drmmeland og aldri vkne. Selvom jeg sover 15 timer er jeg ikke uthvilt. Ah, masse tanker, men ingen konklusjoner. Livet er ikke alltid en dans p roser, snn er det for alle. Vet ikke hva mer jeg skal skrive.... Vet heller ikke hva jeg kan gjre for fle meg bra igjen, tror ikke jeg kan gjre noen ting. Alt suger.

Disse bildene passet visst ikke til innlegget alikevell, men det er noen bilder Elena tok av meg i sted. Et drlig forsk p outfitbilder med iPhone, hehe...

- ANDREA BADENDYCK

Nobody's perfect

Jeg fr hele tiden kommentarer om at livet mitt virker perfekt. At jeg har det perfekt med familien, venner, kjresten og alt ellers. NEI, livet mitt er langt fra perfekt. Jeg har valgt at jeg vil ha en positiv blogg, jeg vil ikke klage p ting eller dele veldig personlige hendelser. Om jeg har hatt en stor krangel med enten Axel, familie eller venner, vil det aldri komme ut p bloggen. Bare fordi jeg velger ikke blogge om det negative i livet mitt, betyr det ikke at det kun skjer positive ting. Noe passer seg bare ikke skrive her, som hvem som helst i hele verden kan lese. Jeg synes alle skal tenke nye gjennom hva de legger ut og skriver p internett.

Men som sagt, livet mitt er langt fra perfekt. Jeg har dager jeg er helt nede, fler meg helt alene, knust og bare har lyst til d jeg ogs. I lpet av barne og ungdomsskolen har jeg blitt sret utrolig mange ganger, blitt baksnakket av de jeg trodde var vennene mine, blitt holdt utenfor og ikke minst sviktet. Jeg har mange ganger tenkt at ting aldri vil bli bra igjen, men det blir det. Tunge perioder gjr oss bare sterkere! Jeg gr selvflgelig ikke inn p akkurat hva som har skjedd meg, men tro meg, SYKE ting. Alt fra hatsider til de ondeste planer dere kan tenke dere- og alt dette av mennesker som har vrt mine venner!

Tenrene er ikke lett, og selvom ting blir litt bedre for hvert r som gr og alle modnes, vil man fortsatt mte motgang. Jeg kommer heller ikke fra en perfekt familie hvor alt bare er idyll, det har vrt mye krangler og grt hjemme ogs. Jeg er heller ikke "en bortskjemt drittunge som fr hva hun vil", som mange av leserne mine liker skrive i kommentarfeltet. ALT jeg kjper betaler jeg selv, ogs nr jeg er ute spiser. S det er litt morsomt nr jeg alltid fr kommentarer om hvor bortskjemt jeg er nr jeg har brukt mine egne penger. Og til dere som lurer p hvordan jeg fr penger, det er da bloggen.

Heller ikke de 32 mnd med Axel har vrt en dans p roser. Tro meg!! I starten hadde vi utrolig mye problemer, vi kranglet nesten hver dag og jeg grt flere ganger i uken. Vi har ogs hatt perioder hvor det nesten har blitt slutt, jeg har ikke telling p alle gangene jeg har vrt helt knust pga Axel. Det har selvflgelig blitt bedre ettersom tiden har gtt, vi har begge blitt mer modne og blitt kjent med hverandres flelser. Men vi har fortsatt vre problemer og krangler, men det har vel de fleste. Og til alle som lurer: JA, vi er fortsatt kjrester.

Anyone can fake a smile

Det er helt klart mange som har hatt og har det mye vrre enn meg, men jeg har faktisk ikke hatt det og har det ikke utrolig lett hele tiden jeg heller. Men alle mine erfaringer har gjort meg mye mer voksen og ikke minst sterkere. Livet mitt har aldri vrt, og er ikke perfekt. Jeg hper dere skjnner det etter dette innlegget, jeg er akuratt som alle andre. Ogs selvom jeg som oftest ikke velger blogge om det nr jeg er lei meg eller hvis det har skjedd noe vondt! :)

Og til alle som har en vond periode: Ting vil ALLTID bli bedre, det har jeg virkelig erfart. Aldri mist hpet.

- ANDREDA BADENDYCK

Live everyday like it's your last

Kom over denne kommentaren p bloggen min i sted:

Du har forresten en veldig fin blogg. Jeg er kreftpasient og har ofte en veldig hard hverdag og har tilbrakt det siste halvret p sykehuset og har fortsatt 2 mneder igjen. Jeg er innom bloggen din hver dag og jeg m si at du fr frem smilet i meg - hvertfall videoene av deg og axel. Du/dere er kjempe ste sammen og ikke minst utrolig morsome. S jeg syns virkelig du skal fortsette med det du gjr. Du er en ufattelig god blogger, du tar kjempe fine bilder og du er en nydelig jente.

Hilsen Silje.



Jeg trykket p linken p navnet hennes og kom da inn p bloggen (http://sht.blogg.no/). Hun heter Silje, er to r eldre enn meg og har benkreft. I fjor sommer var hun en helt normal, frisk jente som deg og meg, og plutselig fr hun vite at hun har benkreft. Tenk det! Alle tenker "det skjer ikke meg", og det gjr jeg selv. Til og med i vr alder! "Andre fr kanskje kreft, men ikke jeg". Men kreft er noe som kan ramme hvem som helst og det er virkelig skummelt. Denne jenta har vrt s utrolig sterk, det skjnner du nr du leser de sterke innleggene hennes. Jeg ble virkelig rrt av det hun skrev, rrt til trer. Hun har mttet gjennomg masse cellegift, noe som er grunnen til at hun har mistet hret. Hun skriver p bloggen sin hvordan hun savner kunne stryke hendene gjennom sitt lange hr, men nesten ikke husker flelsen lenger. Noe jeg og helt sikkert du tar forgitt.
Jeg fr gsehud av tenke p hvor forferdelig det m ha vrt f beskjeden om kreft. Jeg prver sette meg inn i hennes situasjon og skjnner hvor forjvlig det m vre. Alle sprsmlene: Hvorfor akkurat jeg? Vil jeg d?.. Det m vre s skummelt. Og f cellegift, kjenne kroppen bli svakere og svakere. Nei, jeg tror virkelig det f kreft er mitt vrste mareritt. Heldigvis har Silje vrt en sterk person og hun regner med vre friskmeldt om to mnd. Jeg unner henne det s utrolig mye og selvom jeg ikke kjenner henne er jeg utrolig stolt over at hun klart kjempe mot kreften! Jeg synes dere burde g innombloggen hennesog legge igjen en hilsen.


Som sagt, det kan skje alle. Ikke ta livet forgitt, ikke klag over bagateller. Jeg vet det er vanskelig, det synes jeg selv. Men vi er s utrolig heldige! Hvor stor rolle i denne store verden betyr det egentlig om du ikke fr feks en dyr designerveske av foreldrene dine? Det har s utrolig liten betydning i det store og hele. Jeg hper s inderlig at det snart vil komme medisiner mot kreft, alt for mange dr av det. Selv har jeg flere venner som har mistet mdrene sine pga brystkreft. Sett pris p livet ditt og det at du og familien din er friske. Det er ingen selvflge at det alltid vil vre slik!

Ekle opplevelser

Hei!

Wow, mye respons p forrige innlegg. Vil bare fortelle noen av dere at NEI, jeg er overhodet ikke rasist etter ha skrevet det innlegget. Voldtekt er minst like forferdelig, om det s er en kineser som gjr det, en afghaner eller en tysker. Jeg vet like godt som dere at de aller fleste "utlendinger" er flotte mennesker med mange gode kvaliteter, og jeg har selv vokst opp i et milj hvor det har vrt mange medelever med en annen bakrund enn meg. Var virkelig ikke ment om noen flte seg truffet, det beklager jeg isfall for.

Noen lurte p om jeg kunne fortelle om de ekle opplevelsene jeg har opplved som jeg svidt nevnte. Det kan jeg gjre! Har skrevet et innlegg om dette fr, men siden jeg har s mange nye lesere er det nok mange som ikke har sett det. Har faktisk opplevd mye ekkelt og det har skjedd flere ganger at jeg har blitt forfulgt. Dette har frt til en stor redsel for g alene og jeg gjr alt jeg kan for unng det.Her kan dere lese om to opplevelser jeg har opplevd anngende dette temaet:

1.Jeg hadde vrt i byen med en venn av meg, Emilie. Dette er faktisk ikke mer enn 2 mnd siden! Vi tok toget sammen hjem, fordi vi bor ikke mer enn 1 holdeplass unna hverandre. Da vi satt og snakket, la jeg merke til en mann som sto litt lenger bort p toget. Han s ut til vre fra et Sr- Amerikansk land, muligens Brasil eller rundt der? Han var i 40-50 rene, stor l-vom og hadde en del gre hr som tittet frem. Han smilte til meg, ikke bare smilte.. Han gliste virkelig! Han liksom bare sto der s p meg med at stort smil om munnen hele togturen, nesten som at han var hypnotisert ellernoe slikt. S hver gang jeg s opp p han, s han rett p meg og smilte. Jeg var jo med Emilie, men tenkte ikke noe mer over det enn at det var en smule creepy. Jeg s ikke mer p mannen, Emilie gikk av p stasjonen fr meg, ogs skulle jeg g av. Mannen hadde jeg helt glemt.
Jeg begynte g oppover den lange bakken fra toget og til meg, og det er nesten aldri noen andre som gr den veien. Plutselig hrer jeg skritt bak meg, jeg snur meg. Jeg ser det er den gale mannen som gr bak meg. Da sier instinktet mitt at jeg skal g litt fortere, p grensen til lpe, i hp om g fra ham. For hvis han ikke ville meg noe, ville jo det funket. Jeg prver ut planen min, og plutselig hrer jeg raske skritt, som jogging bak meg. Jeg snur meg, det var han mannen som hadde begynt lpe oppover. Uten helt overbevise meg selv, tenkte jeg "Okey Andrea, slapp av. Han har sikkert bare drlig tid. Sakt ned farten, g veldig rolig, s lper han sikkert forbi deg". Akkurat det gjorde jeg. Plutselig kjenner jeg noe prikker meg p skulderen......
Samtalen: (han gliser ogs som bare det under denne samtalen ogs, bare forestill deg det.)
Han: Heeaaaiiiiiiii
Jeg: Hei?
Han: Har dooo kjareste??
Jeg: Ja?
Han: Aaaaaa.... (fortsetter smile og se skikkelig intenst p meg)
Han: Du er s deilig se p, jeg skulle likt slikke deg over hele kroppen fra topp til t. (SYKT EKKELT!!!!! og han fortsetter glise som bare det. Hvem sier noe snt?!?!)
Meg: (Jeg var helt mlls og sjokkert, klarte netsen ikke f ut noen ting.) Tror jeg sa noe som: sj, du er ekkel! Jeg er bare 15 r, kan du g?
Han: (fortsetter med de ekle smilene og drar frem mobilen) Kan jeg f nr ditt?
Meg: Nei!!
Han: Jo, f nummeret ditt. Verssnill gi meg nr ditt, du er s deilig.
Meg: sj, nei!! du fr ikke nr mit!!
Han: Hvorfor ikke? Kan vi ikke holde kontakt?
Meg: Nei!!!!! hade!!!
Ogs lp jeg oppover bakken og ser han bare str der glaner med deeeet store smilet etter meg. HELDIGVIS fulgte han ikke etter.....


2.
Dette var en sen vinterkveld i 2008/2009. Jeg hadde vrt hos noen venner, ogs skulle jeg komme meg hjem p egenhnd siden bde mamma og pappa hadde tatt et glass vin til middagen og ikke kunne hente meg. Egentlig mtte jeg vre hjemme 10, men s glemte jeg helt bort tiden. S det endte med at jeg ikke var der hvor bussen gikk fr klokken var halv 11. Jeg kom akkurat for sent til rekke bussen, og neste gikk ikke fr om en halvtime. Jeg ringte pappa, men ingen av de kunne jo hente meg. Og jeg hadde ikke s veldig lyst til sitte alene p en bussholdeplass i 11 tiden p en fredags vinterkveld, s vi avtalte at han skulle sykle mot der hvor jeg kom. Men sykle helt til bussholdeplassen hadde tatt minst 20 minutter, s derfor bestemte vi at vi skulle mtes p halvveien. S derfor begynner jeg g hjemover, i hp om at det ikke skulle ta s lang tid fr jeg s min kjre far komme syklende.
Det frste jeg opplevde var en lastebil som kom kjrende mot meg. Der inne var det noen menn som begynte tute p meg. De pnet vinduet, plystret, og ja.. dere vet! Alt slikt for at jeg skulle komme bort. Jeg ble veldig redd, s jeg bare gikk fort unna. Heldigvis kjrte bilen, og jeg flte meg litt tryggere. Jeg fr alltid en litt strre trygghetsflelse av snakke i tlf nr jeg er redd og alene, s derfor ringte jeg ssteren min slik at jeg kunne snakke med henne til jeg mtte pappa. Det var veldig mrkt, og verken mennesker eller biler se. Plutselig hrer jeg det kommer en bil, jeg snur meg og ser. Der kom det en taxi! Og n tenker dere kanskje at det var en gal taxisjfr inne i den bilen, men neida.. Jeg hadde stoppet ved et lyskryss for vente der til jeg s pappa komme. Jeg ser at taxien stopper ved lyskrysset, noe som egentlig ikke var s merksnodig, fordi det var jo rdt.
Plutselig ser jeg at det sitter en mann i rundt 40 rene inne i taxien i baksetet. Han gir meg ekle blikk, vinker og prver vinke meg bort til han. Han pner vinduet og prver plystre og rope. Jeg blir veldig redd, og begynner g bakover.. Da ser jeg at mannen tar av seg beltet, og snur hele seg i bilen, snn at han sitter med annsiktet mot bagasjelokket der. Der er det jo ogs et vindu, s han fortsetter med de ekle tegnene . Jeg blir enda reddere, denne mannen hadde faktisk snudd seg i bilen for f kontakt med meg. Hjertet dunker kjempefort, jeg er helt alene. Jeg var s redd at jeg hadde lagt p med ssteren min, og mitt strste nske der og da var se pappa komme. Plutselig ser jeg mannen gir tegn til taxi sjfren, og taxisjfren rygger bakover, og kjrer inn til parkeringsplassen ved siden av.
Jeg flger litt etter for se, og gjemmer meg bak noen busker. Haha, det hres skikkelig ut som snt man gjr p film, men jeg gjorde virkelig det!! Jeg s at mannen betalte sjfren, smalt igjen dren og begynte g mot der hvor jeg var. N var jeg virkelig DDSREDD, jeg flte p en mte at n var alt hpet ute. Jeg var helt sikker p at han kom til voldta meg ogs drepe meg etterp, eller noe slikt. Det eneste innstinktet mitt sa da, var : LP!!!! Jeg lp, og da jeg s bak meg lp han etter. Jeg trodde jeg skulle besvime, jeg var helt skrekkslagen og flte jeg virkelig lp for livet. Plutselig, uten ha mttet lpe noe langt, ser jeg pappa komme syklende mot meg. Jeg lper bort til han, forteller livredd at det var en mann som lp etter meg. Jeg klarte nesten ikke puste, jeg begynte hyperventilere!! Da jeg s bak meg var mannen forsvunnet, han hadde nok sett at jeg lp bort til pappa og ikke turt flge etter.
Dette er trolig det skumleste jeg har opplevd. Om pappa hadde kommet 5 minutter senere, vet jeg faktisk ikke hva som hadde skjedd meg. Jeg vet virkelig ikke hva den mannen tenkte med, han m ha vrt gal. Skal ikke en jente p 13 r f lov til g alene om kvelden uten bli forfulgt av gale menn? Jeg hadde ikke gjort noe galt, utfordrende klr hadde jeg heller ikke. En helt vanlig hettegenser og bukse var det jeg hadde p meg..
Blant annet disse opplevelsene preger hverdagen min i dag. Jeg gr ikke alene hjem om kvelden fordi jeg har opplevd spass mye ekkelt. Dette er to av flere ganger, det er det vrste. At en jente p min alder ikke skal kunne g hjem i fred synes jeg er helt forferdelig. Hva er det de vil meg? Klarer de ikke sette seg inn i min situasjon og skjnne hvor skremmende det faktisk er for den som blir forfulgt? Nei, jeg blir bare kvalm av tenke p det. Redslen for at noe mer skal skje, er i kroppen min hver eneste dag.

Hvil i fred, min engel

Ord kan ikke beskrive hvor knust jeg er. Mitt elskede hamster, Tutsi, ble funnet dd i buret sitt 11 tiden i dag tidlig av min far. Han har kjempet lenge mot dden, og virkelig vrt en fighter. Han har vrt lam i bakbena i noen mneder, men alikvell s utrolig sterk. Han har lpt rundt p gulvet som om lammelsen var ingen sak, vrt aktiv og hatt en helt utrolig appetitt. De siste dagene har lammelsen har spredd seg rundt i kroppen. Men senest sndag fly han rundt p badegulvet, hyper som bare det. Han spiste ogs en halv gulrot.

Men mandagen og tirsdagen ble alt mye vrre. Helt plutselig! Han klarte svidt dra seg bortover i buret, ynene ble helt klistret sammen, han hadde nesten ikke balanse, og rullet rundt mange ganger nr han prvde g. Ubeskrivelig vondt se! Han klarte verken drikke eller spise helt plutselig, og vi mtte gi han vann via en slags "spryte". Helt utrolig trist for meg, det har vrt noen trevte og forferdelige dager. Men jeg har vrt klar over at dette n var slutten, men alikvell nr han faktisk DR- er helt jvlig. Han har vrt mitt frste dyr, kun mitt ansvar. Han har vrt s utrolig modig, og aldri redd. Vi har hatt s utrolig mange fine stunder sammen, og hvor glad jeg ble i Tutsi kan ikke beskrives med ord. Og hvor redd jeg har vrt for den dagen han skulle d, er helt utrolig. Han har vrt verdens nydeligste, fineste og rett og slett beste hamster. Selvom jeg har ftt en ny for noen uker siden, er det to helt forskjellige personligheter. Tutsi vil aldri kunne bli erstattet, ikke litt engang. Trodde det skulle bli litt enklere takle hans dd nr jeg har et til, friskt et, men slik er det ikke. Tutsi er uerstattelig, og jeg skulle gjort alt for f han tilbake.

Til tross for kun et av fire velfungerende bein og sammenklistrede yne slik at han ikke s noen ting i gr, dro han seg bortover buret og ville IKKE gi opp. Han var oppe virkelig hele tiden, slet seg bortover i buret uten noe ml komme til. Han la seg aldri til rette for d, han kjempet virkelig mot dden. Helt jvlig se en jeg er s utrolig glad i ha det s vondt. Det siste jeg ville var jo at han skulle lide, og at han skulle d. Det var virkelig min strste frykt! Jeg vet han har det mye bedre n, men dden er s forferdelig takle. Jeg savner han s mye allerede. Utrolig hvor glad man kan bli i et lite dyr, m opplveves for fortss. Har aldri vrt s knust i hele mitt liv, jeg vil alltid elske og savne Tutsi <'3

Dette er bilder fra mandagen, hvor han l helt stille i hendene mine og jeg trodde han skulle d:










Sett noe vakrere?

Jeg flte at jeg mtte si farvell til han. Da jeg kom hjem l han p et hndkle p badet, ganske stiv og kald. Jeg holdt han i hendene, strk p han og grt. Helt forferdelig ha dyret man elsket, dd i hendene sine. Han var s nydelig, til tross for vre dd:



Uff, blir s utrolig vanskelig ikke ha han ved min side etter 2 og et halvt fantastiske r. Hvil i fred, min elskede engel♥

- ANDREA BADENDYCK