Tanker og meninger

Jeg tenker..

Det er mørkt ute, og her sitter jeg på bussen på vei tilbake fra Orlando til Miami. Vanligvis ville jeg kanskje spilt på mobilen, scrollet nedover instagram eller prøvd å sovne. Men jeg blir sittende å stirre ut av vinduet, og havner i tidenes tankesus. Alt ser så ydillisk og fredfullt ut. Et par kuer på beite, trærne som blafrer rolig av svak vind og stjernene på himmelen. Det er så mørkt og så stille, det føles ut som det bare er lille meg og den store verden jeg titter ut på.

Jeg tenker på fremtiden. Den pleier jeg å tenke på. Hvordan kommer livet mitt til å bli? Jeg tenker på min fremtidige ektemann, hvordan det er så rart at han finnes ute der et sted- men inntil videre lever vi mest sannsynlig uten å en gang vite at hverandre eksisterer. Han jeg kanskje kommer til å elske mer enn alt i verden, faren til mine fremtidige barn. Hvem er han? Når møtes vi? Hvor? Og hvordan kan jeg vite at det er han når vi først møtes? Kommer vi til å være verdens søteste gamle ektepar som dør i hverandres armer som i en film eller ender vi opp med å skilles når vi har 3 barn og er 40 år fordi han er utro?

Jeg ser tilbake på stjernene igjen. Av en eller annen grunn får stjerner meg alltid til å tenke på død og eksistens. Døden skremmer meg mest av alt i hele verden. Jeg kommer på hvordan jeg som yngre kunne få panikkanfall og hyperventilere av å begynne å tenke på at jeg en dag skal dø. Av en eller annen grunn har jeg alltid hatt en ganske dyster tanke om døden. Jeg er ikke en av de som tenker at vi kommer opp til himmelen hvor alt er fantastisk og vi koser oss der med alle vi er glade i. Jeg tenker at å dø er det samme som å sove uten å drømme, å være i narkose eller å være i koma. Alt er svart og du er rett og slett bare borte. Helt alene. Ganske brutalt kanskje, men det er i alle fall det jeg tenker. Men jeg vet jo ikke, akkurat som at ikke du eller noen andre her på denne jorden vet. Det er vel nettopp derfor døden skremmer oss så mye.

Og når jeg tenker på døden så kommer jeg alltid over til hva meningen med livet er. Hvorfor blir vi født for å gå gjennom et langt liv på både godt og vondt, for å så bare dø? Forsvinne? Jeg tenker på hvor ekkelt det er at gravstener etter en viss tidsperiode blir fjernet, at dine etterkommere etter et visst antall generasjoner til slutt ikke kommer til å vite hvem du var, og da er det nesten som at hele din eksistens bare slettes. Om 100-200 år kommer mest sannsynlig ingen til å vite at vi i det hele tatt har levd. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg synes bare det er så ekkelt å tenke på.


Og når jeg tenker på alt det her, så minner det meg på at det egentlig ikke er noe vits i å gruble noe mer. Svarene vil jeg ikke få uansett.

Når den du vil ha ikke vil ha deg

Det er over 5 måneder siden nå, men jeg husker det fortsatt som om det skulle vært i går. Noe av det jeg alltid har vært mest redd for er å en dag måtte oppleve å bli dumpa. At den du vil ha, ikke lenger vil ha deg. Vi vet jo alle hvor intenst det er når man er forelsket, den personen blir jo den eneste du i det hele tatt ser. Alle andre gutter/jenter er irrelevante, og det er kun den. Så å da føle det sånn for et annet menneske, være lykkelig forelsket, drømme om en fremtid sammen, og plutselig bare få vite at den personen ikke ønsker det samme- det er grusomt. 

Og akkurat dette skjedde meg meg i slutten av Oktober. Vi ble riktignok aldri noe offisielt, men vi hadde en greie i rundt 9 mnd. Han var faktisk hovedgrunnen til at jeg flyttet til Bergen. Plutselig var det hele over, helt ut av det blå. Det at jeg ikke så den komme heller gjorde sikkert det hele ekstra vondt. Og gud så vondt jeg hadde det. Jeg får faktisk vondt i hele kroppen bare av å skrive om det, for da kommer jo liksom alt plutselig litt tilbake. Jeg liker ikke å bevvist grave i gamle følelser, men det er jeg jo nødt til for å skrive dette innlegget. 

Processed with VSCO with a5 preset

Min første kjærlighetssorg- et begrep jeg aldri helt klarte å sette meg inn i hva innebar før jeg måtte oppleve det selv..

Det føltes nesten ut som at jeg var død, selvom jeg levde. Alt inne i meg bare sluknet helt, og der og da klarte jeg ikke en gang å se noe glede i livet. Jeg gråt konstant i flere dager. Ville prøve å fortsette hverdagen som normalt for å komme meg videre, men det endte jo selvfølgelig opp med at jeg gråt på bussen på vei til skolen, begynte å gråte flere ganger i timen- ja, dere skjønner regla. Tårene bare rant, jeg hadde ingen kontroll. Jeg var virkelig et vrak de første dagene etter at det ble ferdig. Mat klarte jeg heller ikke å få i meg- selvom jeg prøvde så gikk det liksom ikke an å svelge, uansett hvor sulten jeg enn var. Tror det gikk hele tre dager uten at jeg fikk i meg noe som helst mat, rett og slett fordi det var umulig. Det var som at jeg ikke hadde noe styrke lenger, bare å ta meg et glass vann var nesten en umulig oppgave. Føltes ut som at armen min kollapset av å bare holde vannglasset. 

Dagene gikk, ukene gikk- og vet dere hva? Det er sant det man sier, tiden leger alle sår. Selvom det der og da føltes ut som at jeg aldri kom til å bli glad igjen, så kom jo faktisk den dagen. Og også ganske så fort. Nå, snart et halvt år senere, føles det nesten surrealistisk å tenke på hvordan jeg hadde det da. Jeg husker jo smerten, men alt føles fjernt. Meg og han, oss to- føles fjernt. Men selvom jeg har det bra nå og har kommet over hele greia, så sitter jeg jo igjen med å være litt redd for kjærligheten. Trist nok, men det er jo ikke rart. Jeg ga hele meg, og det var ikke "bra nok". Slik føles det jo, selvom det selvfølgelig ikke stemmer. Jeg er mer enn bra nok, og det er dere også. Det betyr bare at man ikke var rett for hverandre, vi ser jo alle etter forskjellige ting. Kanskje man ikke var en så bra match allikevel om man tenker nøye gjennom det?

Processed with VSCO with a5 preset

Nå ble dette veldig langt, men det jeg egentlig aller helst vil frem til i dette innlegget er at det går over. 

Det lover jeg dere! For hver dag som går føler du deg litt bedre, og etterhvert vil du ha det helt fint igjen. Kanskje det tar noen dager, kanskje noen uker, kanskje noen måneder- men til slutt går det over uansett. Jeg har det virkelig utrolig bra nå, jeg kan med hånden på hjertet si jeg er lykkelig, og jeg trives med å være singel. Jeg har gjort og opplevd så mye gøy de siste månedene som aldri hadde skjedd hvis det ikke hadde blitt slutt. Det er faktisk sinnsykt deilig å kun tenke på seg selv, og ikke minst kjenne at man ikke trenger en mann i livet sitt for å være lykkelig. Nå er planen å holde meg unna kjærligheten en god stund fremover, selvom det ikke kan planlegges- hehe. Den dukker jo opp når du minst venter det. Ellers tenkte jeg at jeg kanskje skulle skrive et innlegg med tips til hvordan komme seg over en person- er det noe dere hadde hatt lyst til å lese?

Klem til mine fine lesere 💗

Nett-troll

Nå skal jeg ta opp noe som både engasjerer og provoserer meg veldig, nemlig drittslenging på nettet. Etter å ha blogget i 8 år og generelt vært en stor profil på diverse sosiale medier i flere år, kan jeg love dere at jeg har en haug av erfaring på dette punktet. Jeg tror ikke det finnes kommentarer jeg ikke har fått. Opp gjennom årene har jeg sikkert fått hundrevis, om ikke tusenvis, krenkende og stygge kommentarer slengt etter meg av anonyme nett-troll. Og vet dere hva som er morsomt? Ikke en eneste gang har det skjedd at noen har kommet til meg face to face og sagt noe stygt, ikke EN gang. Med andre ord er terskelen ekstremt mye lavere for å få seg selv til å skrive noe dritt så fort man har en skjerm å gjemme seg bak eller en anonym identitet. 

Så, hva er det egentlig folk skriver? Jeg har fått kommentarer om alt fra at jeg er feit, stygg, burde operere nesen min osv til kommentarer om at jeg burde ta mitt eget liv. Også drapstrusler for den saks skyld. Eller kommentarer som at kjæresten min er utro, at vennene mine baksnakker meg, at ingen liker meg, hvor grusomt menneske jeg er.. Og ja, the list goes on.

Hvordan er det å få disse kommentarene? Dessverre blir man vant til det med tiden. Men dere kan jo tenke dere selv når man er en 14-15 år gammel jente, usikker på seg selv, vet ikke helt hvem man er enda eller kanskje ikke helt har funnet sin plass i verden, og så blir man daglig bombandert med sånt dritt. Det gjør noe med deg. Det er ikke så lett å overbevise seg selv om at man er bra nok når man daglig får høre alt annet. Men det skal sies at det blir mye lettere å takle ettersom årene går hvor man blir eldre og tryggere på seg selv. Visse kommentarer kan selvfølgelig fortsatt stikke litt, men stort sett klarer jeg å overse det ganske så greit. 

Og jada, det er ikke til å stikke under en stol at mange unge driver med nettmobbing og drittslenging over nett. Men vet dere hvem jeg tror er de aller verste? Foreldregenerasjonen! Ikke oss "ungdommen", men rett og slett godt voksne mennesker. Og det er ekstremt trist. Hvordan skal barna lære at nettmobbing ikke er greit når foreldrene selv er de værste trollene? Vi har vel alle sett "Gunnhild 53 fra Halden" spy ut de mest sjokkerende kommentarer på diverse nettartikler på facebook. Det er virkelig ikke grenser for hva godt voksne mennesker her i landet får seg til å skrive i offentlige kommentarfelt. 

For noen år siden oppdaget jeg kvinneguiden, som et nettforum. Forum er vel stort sett kun populært for de på 30-40+, og jeg skal love dere at nettopp her finner dere de største nett-trollene. Jeg fikk virkelig hakeslepp av å lese gjennom diverse tråder om oss bloggere, det er faktisk helt sinnsykt hva de skriver. Jeg fant for eksempel en tråd hvor de skulle diskutere hvor vidt jeg er pen eller ikke, og bare det i seg selv er helt sykt. Altså- hvor lite innholdsrikt liv kan disse menneskene ha? Er det virkelig dette de ønsker å fylle dagene sine med? Å diskutere hvorvidt en jævla blogger er pen eller ikke? 

Utdrag fra forumet:

"Godt vi alle er forskjellige. Selv synes jeg hun er verken søt eller pen."

"Konklusjon: den jenta var da ikke mer enn middelmådig. Helt girl next door bare med det touchet av fikset Majorstua-jente."

"Det som for min del gjør at hun absolutt ikke er noe annet enn søt; ikke sexy, vakker, eksepsjonelt pen, etc, er at hun (i likhet med meg selv) har et veldig barnslig utseende."

"Haha nei, hun er ikke over gjennomsnittet, helt alminnelig (etter min mening er hun til og med litt mindre pen på grunn av det falske utseendet hun har). At noen syns hun er over gjennomsnittet sier noe om standarden deres."

"Hun er ikke vakker fra mitt ståsted - rett og slett fordi vakre kvinner har andre trekk i min bok. Store øyne og fyldige lepper, feminin ansiktsfasong. Hun har ganske smale øyne og et bredt ansikt, ikke en veldig velproposjonert kropp."

Ganske utrolig, eller hva? Dette er tydeligvis hva visse mennesker bruker tiden sin på. Krangler frem og tilbake, og argumenterer for hvorfor jeg ikke er pen. Veldig meningsfullt. Jeg synes faktisk synd på disse menneskene, for du kan virkelig ikke ha det bra med deg selv når du har behov for å skrive slike ting om andre. Men uansett hvor trist liv man enn måtte ha, så er det fortsatt helt uakseptabelt å skrive slike ting på nettet. Og jeg skal ærlig innrømme at dette ikke er veldig hyggelig lesing for meg. Blogger eller ei, jeg er fortsatt et menneske med følelser. Om dere er nysgjerrige på å lese mer er det bare å google kvinneguiden + andrea badendyck, eller andre bloggere, så skal jeg love dere at dere har timesvis med lesing av drittslenging i vente. 

Vet ikke hva konlusjonen med dette innlegget skal være, men jeg synes i alle fall alle burde bli flinkere til å følge en god, gammeldags regel. "Vær mot andre slik du vil at andre skal være mot deg".  Når du legger igjen en kommentar et sted, eller i virkeligheten for den saks skyld- prøv å tenk deg om 2 eller 10 ganger: Hadde jeg synes det var ok om noen hadde sagt/skrevet dette til meg eller en jeg er glad i? Hvis du når du tenker deg om innser at nei, jeg hadde faktisk ikke synes det hadde vært noe hyggelig å lese dette selv, så IKKE skriv det. Dropp det! Du er bedre enn en sånn kommentar. Fuck janteloven, vær en av de som heller løfter andre opp enn å være en av de som vil dra andre ned. Verden hadde vært et så mye bedre sted om alle bare hadde unnet hverandre det beste og klart å legge sjalusien til side. Be the change ♥

Ting har ikke alltid vært som det er i dag

Da jeg spurte dere om ønsker til hva jeg skulle blogge om her nede, var det en som foreslo et lite "søster-innlegg" med både oppturer og nedturer, og rett og slett litt om vennskapet vårt. Det synes jeg var en god idé! 

Det har seg nemlig slik at jeg og Madicken har ikke alltid vært verdens beste venner. Langt i fra, for å si det mildt.. Ting begynte å skjære seg for oss i tenårene av diverse veldig barnslige og umodne hendelser, og det var perioder der vi rett og slett var fiender. Vi snakket ikke sammen, hadde ingenting med hverandre å gjøre, og vi hadde så og si et hatforhold til hverandre. Jeg husker hvordan jeg en tid følte Madicken var det mest grusomme mennesket på denne planeten, og klarte ikke se for meg hvordan jeg noen sinne skulle klare å ha en god tone med henne. Det var helt sikkert samme tanker tilbake om meg! Så utrolig rart å tenke tilbake på nå.. 

I slutten av 2012 begynte vi å finne tonen litt igjen, og ble halvveis venner. På denne tiden trivdes jeg ikke så godt hjemme og ville veldig gjerne flytte ut, men ønsket ikke å bo alene. Jeg og Madicken hadde sikkert ikke vært "venner" i mer enn 1-2 mnd da jeg foreslo at vi skulle leie en leilighet sammen, og hun ville gjerne bli med. Jeg tror ingen rundt oss noen sinne hadde trodd at denne idéen skulle funke, med tanke på fortiden vår. Hvordan skulle det gå med kun hun og meg under samme tak? Jeg og Madicken hadde sikkert egentlig ikke troa vi heller, hehe. 

Vi fikk leilighet så og si på dagen, og det var virkelig en drøm av en leilighet på Majorstuen. Vi bestemte oss for å begynne å trene og spise sunt kort tid etterpå, og det ble en felles hobby vi likte å motivere hverandre på. Månedene gikk, og vi ble bedre og bedre venner. Null krangling, null drama. Vi begynte å snakke om veldig personlige og private ting med hverandre, noe vi utrolig nok aldri hadde gjort før. Egentlig er det helt rart hvordan alt gikk så bra etter at vi flyttet sammen, jeg klarer nesten ikke forstå det selv. 

Siden vi flyttet sammen for rundt 4 og et halvt år siden, har vennskapet vårt og kjærligheten for hverandre bare vokst sterkere for hver dag som har gått. I dag har jeg ingenting vondt å si om Madicken. I mine øyene er hun den beste storesøsteren jeg noen sinne kunne fått, min aller beste venn og den jeg elsker høyest i hele verden. Er det en som stiller opp for meg så er det Madicken, og er det en jeg kan snakke med om absolutt alt er det også henne. Jeg tror ikke det finnes en eneste ting om meg eller livet mitt hun ikke vet. Er jeg lei meg er hun den første jeg snakker med, og har jeg en god nyhet er hun den første jeg ringer.

Som dere vet bodde vi hjemme i ca et og et halvt år frem til april i år. Og vet dere hva? Selvom vi hadde hvert vårt soverom hjemme, så overnattet vi nesten hver eneste natt. Var begge hjemme en kveld, da var vi sammen, selvom det så var på hver vår side av sengen med maccen på fanget. Snakket ofte ikke sammen en gang. Det er et godt eksempel på hvordan forholdet vårt er, bare rett og slett liker veldig godt å være i hverandres selskap når vi har mulighet ♥

Vennskapet vårt kan ikke tas for gitt, og jeg føler meg utrolig heldig som har et så fantastisk forhold med søsteren min. Jeg håper kanskje noen av dere som leser dette og feks har et lignende forhold til søsteren deres som jeg og Madicken hadde en gang i tiden, kan se at det uten tvil finnes håp. Når man er tenåringer er man vanskelige, det er mye hormoner og ikke minst blir aldersforskjellen større jo yngre man er. Tenk at da jeg begynte på ungdomsskolen begynte Madicken på vgs, det er et ganske stort gap. Hvor mye forandrer man seg vel ikke fra man er 13-16 år feks :-) Nå er vi 21 og snart 24 år, og aldersforskjellen merkes ikke lenger. 

Tusen takk til deg, Madicken - for at du er verdens beste søster! Gleder meg til resten av livet mitt med deg, og alle epoker vi kommer til å gå gjennom sammen :-) Love you ♥

"Faen så stygg du er, Andrea"

Jeg ble nettopp ferdig med første episode av den nye serien "Sykt perfekt" på tv2, og den MÅ dere bare se. Gjorde virkelig vondt i hjertet å se hvordan disse søte jentene sliter med forskjellige ting.. Altså det er jo et faktum at det er sinnsykt tøft å være ung i dag, i hvert fall det å skulle prestere så perfekt man kan på alle kanter. Du skal helst gjøre det superbra på skolen, se bra ut, ha kule klær og da gjerne press om merkeklær, være populær på sosiale medier, trene og mestre det, være med på alt gøy og ikke minst ha en haug av venninner. Det er jo så og si umulig, og det er ikke rart unge blir utslitt av å føle at de ikke er bra nok. Men noe som er sykt viktig, er det å se at man ikke er alene! Derfor er dette programmet så sykt bra, for jeg tipper de fleste av oss kan kjenne oss igjen i minst en av jentene i serien. Man skal jo fremstå som at alt er så perfekt i dagens samfunn, men bak fasaden er ting som oftest ikke slik vi later som det er. Og siden de fleste av oss ikke tør å si/vise hvordan vi egentlig har det med oss selv eller livet vårt, er det da veldig lett å føle seg alene. 

I løpet av episoden dukket faktisk fjeset mitt også opp. Både instagramprofilen og bloggen min- og dere kan tro jeg skvatt litt! Det er bare så merkelig for meg det der altså. Til tross for at jeg har en av de mest leste bloggene i Norge, og nærmer meg 200.000 følgere på instagram, så klarer jeg ikke å skjønne at noen kan se på meg på den måten jeg igjen kan se på andre jenter. Jeg følger også en haug av vakre jenter på instagram, hvor jeg gjerne kan sitte å scrolle og dø litt av sjalusi. Noen profiler klarer jeg nesten ikke å stalke, fordi jeg ikke føler meg i nærheten sammenlignet med dem og da sitter igjen med en halvveis vond følelse i kroppen. Så at noen da kan sitte å se på min profil og få den følelsen jeg igjen kan få av andre, er så merkelig for meg. Helt seriøst jenter, PRØV å husk på dette. Jenta du er dødssjalu på, har mest sansynlig ikke tidenes selvbilde selvom det kanskje ser sånn ut, og hun får garantert samme følelsen som deg av å se på bilder av andre jenter igjen. Jeg tror hele den greia er en ond sirkel. 

Image and video hosting by TinyPic

For å være helt ærlig nå, så har jeg ikke tellingen på hvor mange ganger jeg har sett meg selv i speilet og tenkt "Faen så stygg du er, Andrea", både når det gjelder ansikt og kropp. Og helt seriøst, ikke en gang prøv å si at det tror dere ikke noe på, for alle må huske at vi ser oss selv veldig annerledes enn hvordan andre ser oss. Vi er ofte vår egen værste fiende og kritiker, og jeg kan love dere at jeg også er en av de som heller ser på mine feil enn hva som faktisk er bra. Jeg skal ikke si at jeg har dårlig selvtillit eller selvbilde, for det har jeg ikke- men jeg har så absolutt dager hvor jeg er skikkelig misfornøyd med speilbildet mitt. 

Og vet dere hva? Sånn tror jeg ALLE har det. Jeg er 99% sikker på at feks Adriana Lima og Megan Fox også kan tenke stygge ting om seg selv, og ikke minst ser feil ved seg selv som kanskje ikke vi andre ser. Man kan jage etter den perfekte versjonen av seg selv så lenge man bare vil, men jeg kan nesten garantere dere at man aldri vil bli helt fornøyd. Det høres kanskje litt trist ut, men sånn er det nok bare. Det er helt sinnsykt hvor mange rare komplekser man kan få for seg i sitt eget hode, som andre aldri noen gang har eller kommer til å tenke over når de ser på deg. Bare tenk på det selv.. Det har sikkert skjedd en eller annen gang at venninnen din klager over noe ved utseendet hennes, og du rett og slett ikke klarer å forstå hvor i all verden hun får det fra? Selvom hun påpeker feilen, klarer du fortsatt ikke se den.

De siste årene har vel feks kroppspresset bare blitt større og større, og både jeg og dere har nok følt på dette i forskjellige grader. Men når man tenker over det- hvor mange har egentlig denne så og si uoppnåelige idealkroppen? Hvis du er på en strand enten i Norge eller utlandet, hvor mange kan du se som har den såkalte "perfekte" sommerkroppen? Mest sansynlig ingen, kanskje 1 av 500 i beste fall. Virkeligheten er ikke det du ser på sosiale medier, men det du ser in real life. I gymgarderoben, svømmehaller, strender, blant venner og familie osv. Og sannheten er at ingen andre enn deg selv bryr seg egentlig om du har sk2016 eller ikke. Gjør det deg noe om en venn av deg har litt ekstra fett på lårene, og er det noe du i det hele tatt tenker over? Nei, mest sansynlig ikke. Du synes helt sikkert hun er fin som hun er, men deg selv igjen er en helt annen sak. Det er det samme med bilder. Det har sikkert skjedd dere også x-antall ganger at en venninne tar kontakt fordi bildet du la ut av dere to ikke var noe fint av henne, og hun vil du skal slette det. Og der sitter du som et spørsmålstegn, for hun ser jo helt lik ut som hun gjør på andre bilder og hun var jo superfin. Men ikke i hennes eget hode, akkurat som det sikkert kan være for deg samme situasjon.

Image and video hosting by TinyPic

Altså prøv å husk at sånn du ser på andre, er sånn andre ser på deg. Prøv å bli din egen beste venn, i stedet for din egen værste fiende. Idealkroppen og idealutseendet er bare et falskt bilde, og det er ikke noe vi burde søke etter. Og som sagt, uansett hvor hardt vi enn prøver, hvor mye man enn endrer på utseendet sitt- kommer mest sansynlig aldri dagen du med dine egne øyne klarer å tenke at du er perfekt. Så fort en feil er fikset, skal jeg love deg du finner en ny. Det er en ond sirkel, som det desverre er veldig lett å bli dratt inn i. Selv er jeg altfor utseendefokusert, og det er nesten litt flaut å være så opptatt av noe så overfladisk som nettopp det. Men etter hvert som jeg har blitt eldre, klarer jeg liksom å tenke på den måten som jeg skriver til dere nå. Jeg har virkelig innsett at selvom jeg føler meg stygg en dag vil ikke du tenke at jeg er stygg, og omvendt. Om jeg har en dårlig hårdag, så ser ikke du det. Grunnet denne tankegangen kan jeg feks legge ut bilder jeg ikke er helt fornøyd med her på bloggen, fordi jeg vet at ingen andre enn meg selv klarer å se at det var et mindre pent bilde av meg. Prøv å tenk litt sånn dere og, så skal jeg love dere at ting i hvert fall kan bli litt lettere. 

Vi kommer alle i forskjellige utgaver, med forskjellig kroppsbygning, høyde og ikke minst ansiktstrekk. Og når du tenker over det så er det egentlig ganske så kult at ingen ser ut som deg i hele verden, er det ikke egentlig det? Vi er alle helt unike, og jeg kan love dere at det du ser på som feil hos deg selv, kan andre se på som noe av det vakreste ved deg. Og ikke minst: Man kommer ikke langt med et vakkert fjes, om man ikke er vakker på innsiden. Det er utrolig hvor mye personlighet og et genuint smil kan gjøre med hvordan man ser på en person.. ♥

Kjære du som leser akkurat nå: Jeg kan garantere deg at du er mye finere i andres øyne enn du noensinne vil klare å se selv.

Stor klem til alle mine nydelige lesere fra meg!

ER JEG LYKKELIG?

Vet dere hva? Jeg har det faktisk skikkelig bra fortiden. Selvfølgelig har jeg en dårlig dag her og der, det er jo veldig lett nå som det er mørketid. Men alikevell, stort sett, er jeg faktisk skikkelig lykkelig. Jeg kan ikke helt sette fingeren på akkurat hvorfor, men jeg tror det har mye med å gjøre at jeg ikke har kjæreste lenger. Tenk dere, fra jeg var 13 og fram til juli nå i sommer, hadde jeg kun vært singel 3 mnd totalt. På 7 år! Jeg er absolutt en kjærestejente, og ja, det er sinnsykt koselig å ha kjæreste. Men så er det også så utrolig viktig å være selvstendig og lykkelig helt på egenhånd, å ikke være så avhengig av en annen person. Det har jo jeg nesten aldri opplevd! Så nå er jeg der, og jeg er faktisk så utrolig glad. For jeg har det så fint nå med bare meg selv, noe jeg faktisk aldri skulle trodd kunne skje. Sist jeg var singel var jeg veldig opptatt av å møte gutter og følte et behov for å ha en gutt å snakke med, mens nå eksisterer ikke dette behovet.  

Tenkte over dette her for en stund siden, at jeg er verdens kjedeligste single person. For sannheten er at jeg verken bryr meg om gutter eller snakker med gutter. Men etter å ha tenkt litt frem og tilbake, så kom jeg frem til at det er jo alt annet enn negativt. Det er jo egentlig bare et tegn på at jeg har blitt en veldig selvstendig og sterk person, det er jo bare bra at jeg ikke er avhengig av en viss person for å ha det fint. For vet dere hvordan jeg føler meg akkurat nå? Jeg føler meg fri, ser så lyst på fremtiden og jeg bobler over av motivasjon. Jeg kan ikke huske sist jeg hadde det så bra som nå. Da jeg bodde på Tjuvholmen og brukte penger som om det vokste på trær, var jeg ikke i nærheten av hvor jeg er nå. Ja, jeg lever på "budsjett", bor hjemme og livet burde egentlig vært mer stusselig nå, men så er det tvert motsatt. Merkelig. 

Image and video hosting by TinyPic

Jeg er også veldig stolt av meg selv fortiden. Og det er det lov å si. Man skal være sin egen beste venn, og det prøver jeg så godt jeg kan å være. Når det kommer til syvende og sist så er du alene her i verden, og det er DU som må stå på for at du skal ha det bra og ikke minst for å komme dit du vil. Det er noe jeg har innsett veldig den siste tiden. Foreldrene dine kan ikke feks gi deg en utdannelse i fanget, det er DU som må jobbe deg gjennom den. De kan ikke ta eksamnene for deg. Sånn er det med alt annet også. Jeg har vokst så sinnsykt mye person fra jeg var 17-18 år til nå. Faktisk kjenner jeg nesten ikke igjen jenta jeg var. Mange sier de savner den gamle Andrea, men tro meg, den nye meg er en mye bedre versjon enn jeg noensinne har vært. Man tror man er så voksen og smart når man er 16, men jeg skulle bare visst.

Problemet når du er ung er at du har så lite erfaringer, på alle mulige plan. Man må gå på noen skikkelige smeller her og der. Det gjør alle, og selvom det føles forferdelig akkurat der og da, så kommer man ut av det en erfaring rikere og som en mye sterkere person. Jeg har gått gjennom mye de siste 3 årene, men det jeg har gått gjennom har formet meg til den jeg er i dag. Og jeg er faktisk takknemmelig, også for de vonde erfaringene. Det har endret tankegangen min, fått meg til å vite hva jeg ønsker og ikke ønsker, og rett og slett bare lært meg så mye. Jeg føler litt nå at jeg gjør opp for alt det dumme jeg en gang gjorde. Fullfører vgs, bruker nesten alle pengene jeg tjener på å betale ned på skattesmellen. Jeg har bodd hjemme i 1 og et halvt år nå, fordi jeg har bestemt meg for at jeg ikke skal flytte før jeg KJØPER leilighet. Det er et mål jeg har satt meg, og det et mål jeg er 100% sikker på at jeg kommer til å klare. Når jeg flytter skal jeg starte på nytt med blanke ark.

Image and video hosting by TinyPic

Som jeg har sagt før er jeg superglad for at jeg fikk skattesmellen, for den har egentlig totaltforandret meg. Fra at jeg måtte bruke evig med penger for å være lykkelig (og egentlig fortsatt ikke var lykkelig), er jeg nå lykkelig på grunnlag av andre ting. Jeg er lykkelig fordi familien min er så koselig å være rundt og fordi Molly er så søt. Også er jeg lykkelig fordi jeg ser så positivt på livet, fremtiden, at jeg har det bra uten kjæreste og fordi jeg føler at bloggen endelig begynner å komme dit den skal være. Jeg vil dere skal vite at jeg setter så utrolig stor pris på en og hver av dere, og at kommentarene dere legger igjen gjør dagen min bedre. Dere har vært skikkelig snille med meg den siste tiden, og det gir meg så mye motivasjon til å blogge enda bedre. Var egentlig ikke planen at dette innlegget skulle bli så langt, men fingrene ville visst aldri slutte å skrive, haha. Det er deilig å endelig være litt personlige med dere igjen, tror dere setter pris på det.. ♥

DETTE PROVOSERER MEG

Hola!

I dag var det tidlig opp på skolebenken, og jeg var hjemme igjen allerede før 11. Det som møtte meg da var en skikkelig irriterende kommentar her på bloggen, som jeg faktisk fikk lyst til å skrive litt om. Slik lød kommentaren: "Haha oi, glad jeg kom over dette på face. Du er desidert en blogger jeg ikke skal lese mer, du redigerer faktisk ryggen din? Hva er det du IKKE redigerer da. Dette var like smakløst som kjolen på toppen her. - Deles videre så forhåpentligvis fler ser hva du gjør for å være på topp!"

Jeg har sagt at jeg vil bli litt mer personlig på bloggen, komme med mer meninger og tanker. Som dere sikkert vet er dette noe jeg egentlig ikke ville skrevet om, men nå gjør jeg det likevel. Det er merkelig, men jeg blir faktisk skikkelig provosert av slike kommentarer. Kall meg gjerne stygg, feit eller hva du vil, det takler jeg veldig bra. Men når folk skal komme med påstander om meg som er helt fjerne og usanne, da blir jeg faktisk oppriktig irritert. Det er vel litt det samme som rykter, noe de fleste av dere sikkert har opplevd en eller annen gang i livet deres. Det er ikke det at kommentaren over her nødvendigvis er så sinnsykt fæl, men det er vel litt sånn at når man ofte får slike kommentarer, renner vel begeret litt over etterhvert. Jeg bare hater når folk skal late som at de vet bedre enn meg anngående MEG. Om noen skulle lure så NEI, for guds skyld, jeg har ikke redigert ryggen min tynnere på det nederste kjolebildet og jeg har heller aldri tidligere redigert meg selv tynnere. Jeg vet ikke en gang hvordan man gjør det, det er det værste. Og ja, jeg ser at det kan se ut som det kanskje er redigert, men sannheten er vel så enkel som at posisjonen jeg stod i gjorde at ryggen min ble sånn. 

Tenker det kan være greit å komme med noen eksempler så dere forstår hva jeg føler. Noe jeg feks ofte får, er påstander om at jeg har operert nesen min. Det er helt greit å synes det ser sånn ut, og evt spørre meg om jeg har gjort det. Men de fleste gjør desverre ikke det. Jeg får kommentarer som "Herregud Andrea, ALLE ser at du har operert nesen din, den er mye mindre nå enn den var for noen år siden. Sykt feigt at du ikke innrømmer det blablabla". Det er så sinnsykt slitsomt å få slike kommentarer! For sannheten er jo at jeg aldri har gjort en eneste ting med nesen min. Skal jeg innrømme noe jeg ikke har gjort? Jeg har også fått sikkert titalls kommentarer om at Chanel vesken min er fake, og at det er sykt teit at jeg later som at den er ekte. Til og med MOLLY er fake skal jeg si dere. Hun er ikke ekte pomeranian, det kan jo alle se. Ja, jeg kunne sikkert fortsatt i en evighet med eksempler. 

Som dere vet, er jeg og har alltid vært opptatt av å ha en positiv blogg. En sjelden gang skriver jeg om kjipe ting, men som oftest sprer jeg godt humør og viser livsglede. Men det er viktig at bloggen ikke bare skal være en positiv arena for dere, den skal jo være det for meg også. Og slike kommentarer som denne over kan virkelig ødelegge humøret mitt, rett og slett fordi jeg er dritt lei av å bli annklaget for ting som ikke er sant. Selvom jeg er blogger, er det ikke slik at da skal jeg tåle å høre alt i hele verden, og jeg har ingen rett til å la det påvirke meg. Virker som at mange har en mening om at det er slik det er. Hvor mange ganger har vi vel ikke hørt at "som blogger må man tåle kritikk, det ber du om ved å ha en blogg". Vet dere hva? Jeg er ikke enig. Vi er bare vanlige personer som skriver en blogg, vi fortjener ikke noe mer å få stygge kommentarer slengt etter oss enn en hvilken som helst annen person.

Selvom det letteste for en blogger er å bare fjerne kommentarfeltet sitt totalt, så er det ikke noe jeg har lyst til. Rett og slett fordi 99% av leserne mine er noen helt nydelige jenter, som sier skjønne ting til meg hver eneste dag, hjelper meg med hva enn jeg lurer på og som bryr seg om meg. Det er dumt om man skal miste kontakten med alle disse, og la de få drittungene ødelegge. Jeg testet jo ut å stenge kommentarfeltet mitt for litt siden, men det var faktisk skikkelig trist og tomt å ikke høre fra dere. For DERE er faktisk en skikkelig stor del av hvorfor jeg elsker å blogge, og fortsatt blogger på mitt syvende år. Derfor har jeg de siste månedene begynt å blokke de som enten skriver stygge/slemme ting til meg, eller de som bare skriver noe helt tåplig og irriterende slik som kommentaren jeg nevnte i dette innlegget. Hvorfor skal jeg la de som ikke vil meg noe godt kommentere bloggen min om jeg kan unngå det? Nei, det ser jeg ingen grunn til. Jeg er hittils veldig fornøyd med denne løsningen, og merker at jeg nå får mye mindre negativt i kommentarfeltet enn før. Det er deilig! Ah, vet dere hva? Det var faktisk skikkelig deilig å skrive litt fra seg og lette på trykket. 

Glad blogger = bra blogg = glade lesere ♥

HJERTET MITT GRÅTER

Fy fader. Ord blir fattige. Jeg satt oppe til klokken halv 5 i natt for å følge med på oppdateringene fra Paris. Det blir så mange følelser på en gang, alt fra hjelpløshet, frykt og sorg til sinne. Tårene renner, gåsehuden sprer seg over hele kroppen og hjernen jobber på spreng. Det er helt uforståelig hvordan mennesker er i stand til å begå slike barbariske, umenneskelige og onde handlinger. Hittils er det bekreftet 129 døde og 352 skadede etter terrorhandlingene i Paris, som bestod av totalt 6 angrep på forskjellige steder. Det som skjærer mest i hjertet er faktumet at dette er sivile, helt uskyldige mennesker som deg og meg, som brutalt har blitt frarøvet livet. Tenk på de 1500 menneskene som skulle ha en hyggelig fredagskveld på konsert i Bataclan, lite visste de at konserthuset snart ville bli forvandlet til et blodbad. Hjertet mitt gråter av tanken på alle barna som i dag våknet opp uten en mor eller far. De som har mistet et søsken, et barnebarn, en sønn eller datter. En beste venn. 

Jeg, i likhet med veldig mange andre, er redd for hvor verden er på vei. Selvfølgelig skremmer dette oss, hele poenget med terror er vel nettopp å spre frykt. Når noe sånt skjer i Paris, en by veldig mange nordmenn har et eller annet forhold til, blir dette plutselig veldig nært. Men det er noe jeg må si, som jeg personlig ser på som utrolig viktig. Selvom IS har tatt på seg skylden for dette, og det mest sansynlig er de som står bak, så MÅ man ikke glemme at IS ikke er vanlige muslimer. IS er ekstremister, og de aller, aller fleste muslimer reagerer på dette med sorg og fortvilelse på samme måte som resten av verden. Ikke minst må jeg nevne flyktningene. Ikke glem at IS er nettopp hva disse flykter fra... 



I SEE HUMANS, BUT NO HUMANITY.

TAKKNEMMELIG

Shit- FOR en respons på gårdagens innlegg! Det ble skrevet midt på natten lørdag, og jeg trodde aldri jeg noensinne kom til å tørre å trykke "publiser". Naturligvis så skammer jeg meg over hvor naiv og dum jeg har vært, og det er ikke akkurat et stolt øyeblikk når jeg forteller titusener av mennesker om mitt økonomiske lille helvete. Men alikvell, så er det i dagens samfunn veldig viktig å vise at man ikke er perfekt. Alle kan gjøre feil, og man lærer så lenge man lever. Jeg tror mange ser på en smell i økonomien som noe man ikke snakker om og er flau over, noe jeg synes er dumt. Det er absolutt forståelig, men alikevell er det viktig at man vet at man ikke er alene. For det er nok veldig mange av oss som har gått på en eller annen økonomisk smell, selvom de aller fleste helt sikkert ser på dette som tabu og noe man kun deler med kanskje de aller nærmeste. Ikke minst var det viktig for meg å gi alle som leste innlegget en liten tankevekker, og få fortalt hvor galt det faktisk kan gå..

Innlegget har blitt lest av over 40.000 mennesker, delt over 900 ganger og jeg har faktisk KUN mottatt positive tilbakemeldinger. Til tross for at jeg ikke har kommentarfelt på bloggen nå, så har det strømmet inn hyggelige meldinger på alle mulige medier. Det varmer hjertet mitt å lese at både jenter og gutter fikk seg en tankevekker etter å ha lest innlegget mitt, har lært ting de ikke visste kunne skje, og fremover vil prøve å være mer obs på pengebruken sin. Dette gjør at jeg delte noe så privat verdt det noe innmari for meg ♥ Ja til mer åpenhet rundt tabubelagte temaer, til å vise verden at ingen er feilfrie og til å ikke bare fortelle om solskinnshistoriene. Det er så viktig :-) Tusen takk for alle hyggelige tilbakemeldinger og til alle som har lest innlegget, jeg er veldig takknemmelig!

Da jeg mistet kontrollen

Heihei!

Nå tenkte jeg å komme med et veldig personlig innlegg. Dette innlegget lager jeg i hovedsak for å opplyse alle mine lesere om et viktig tema, slik at noen kanskje ikke havner i samme felle som meg.. Dette er den sanne historien uten filter. Jeg har nå blogget i 7 år, og tjent gode penger på bloggen min siden 2011. Jeg gikk fra å ha 500 kr mnd i lommepenger, til plutselig, ja nesten på dagen, til å tjene flere titusener i mnd. Da jeg var 16 år og gikk i 1. klasse på vgs, tjente jeg som oftest rundt 40.000-50.000 kr i mnd. Det er et ganske sinnsykt beløp for en 16 åring! Pengebruken min var høyere enn hos de andre på min alder, men jeg hadde begrensninger takket være foreldrene mine, som da fortsatt hadde endel kontroll over hvor mye penger jeg fikk lov til å bruke av lønnen min. Så kom høsten 2012, og da fant Andrea ut at nå var det på tide å flytte hjemmefra. Jeg trivdes ikke så godt hjemme på den tiden, og så ikke noe grunn til å ikke flytte for meg selv når jeg hadde råd til det. Drøye to måneder før jeg ble 18, i november 2012, leide jeg meg min første leilighet. Flyttet sammen med søsteren min til Majorstuen, i en 110 kvm stor leilighet. Altså ikke akkurat en normal førstegangsleilighet for en 17 åring.. Så gikk tiden fort til januar 2013 kom, og da fylte jeg 18 år. Denne dagen hadde jeg gledet meg lenge til, for da kunne ikke foreldrene mine lenger hverken se eller styre pengene mine, og jeg fikk tilgang til sparekontoen min som de hadde satt av store summer av blogglønnen min på.

Tiden etter 18 års dagen min mistet jeg kontrollen totalt.. Jeg tjente mer og mer penger, og beløpene begynte å nærme seg 100.000 i mnd. Jeg følte meg vel som verdens rikeste, og tanken på sparing eller investering i noe smart eksisterte ikke i hodet mitt. Penger mistet sakte men sikkert verdien for meg, og det var veldig enkelt å dra kortet. Der tok det jo aldri slutt.. Jeg shoppet mye, veldig mye. Jeg husker jeg ringte broren min en kveld og var beskymret over mitt eget forbruk. Jeg fortalte han at jeg hadde shoppet for 30.000 kr den uken, og at jeg måtte skjerpe meg. Han ga meg naturligvis noen gode råd, men de gikk nok rett inn det ene øret og ut det andre. Det ekstreme forbruket mitt fortsatte i lang tid, jeg er faktisk ikke helt sikker på når det nøyaktig tok slutt. Jeg flyttet fra Majorstuen til Tjuvholmen november 2013, fordi han som eide leiligheten skulle selge den og da måtte vi finne oss en ny. Selvfølgelig måtte jeg bo på Tjuvholmen, av den leiligheten kom jeg jo til å bli så lykkelig og det var stedet man skulle bo. Denne leiligheten hadde enda høyere husleie, en helt tullete og idiotisk husleie å betale nå som jeg ser tilbake på det.

Jeg sluttet på skolen våren 2013, så på denne tiden hadde jeg mulighet til å gjøre akkurat hva jeg hadde lyst til. Dette resulterte i en haug med reiser, dere blogglesere kan vel skrive under på at jeg har reist MYE. Tror nesten jeg reiste opptil hver eneste måned, noe som selvfølgelig økte forbruket mitt ekstra mye. På Tjuvholmen bodde jeg jo også midt oppi resturanthimmelen.. Jeg spiste ute flere ganger i uken den tiden jeg bodde på Tjuvholmen, for det var jo så mye lettere enn å lage middag og penger hadde jeg nok av. Siden jeg ikke gikk på skole og hadde bloggen som "fulltidsjobb", så ble hverdagen veldig kjedelig og tom. Jeg følte meg ikke lykkelig, følte ikke helt at livet mitt ga så mye mening, det var ingen rutiner og hverdag og helg ble det samme. Ja folkens, mye penger betyr dessverre ikke nødvendigvis at man er så lykkelig, det har jeg erfart. Så dette tomrommet fylte jeg med enda mer shopping, for shopping ga meg en slags rus. Jeg satt oppe hver kveld/natt og shoppet, det ble liksom en vane og noe jeg bare "måtte gjøre". Til tross for at det ga meg litt dårlig samvittighet, fikk jeg også en lykkefølelse. Det gjorde meg glad å nesten hver eneste dag finne pakker i postkassen, og ikke huske hva i all verden dette var for noe. Jeg bestilte jo så mye at det var umulig å holde oversikten over hva som var blitt kjøpt. Shoppingen ble faktisk sakte men sikkert en avhengighet for meg, akkurat som at noen er alkoholikere, tror jeg at jeg kunne gått under kategorien "shopahollic".  Som dere sikkert skjønner mistet penger verdien totalt for meg. Jeg husker jeg en dag logget inn i nettbanken og fant en funksjon hvor man kan se hva man har brukt penger på og hvor mye hver mnd. Jeg satt med hakeslepp, for noe oversikt over økonomien hadde jeg så absolutt ikke. Pengene rant inn og jeg ante ikke hvor mye jeg brukte hver måned.. Jeg fant ut at det var måneder jeg hadde brukt opp mot 80-90.000 kr, noe som er helt SINNSYKT.

Jeg var inne i en ond sirkel, og heldigvis kom noe som dro meg ut av alt, nemlig skattesmellen. Takk gud for skattesmellen. Dessverre tror jeg den var det eneste som kunne stoppet meg fra mitt enorme forbruk. Dette innlegget blir altfor langt om jeg skal fortelle dere hele historien om skattesmellen også, men jeg kan jo nevne i litt korte trekk selvom jeg har skrevet litt om den tidligere. Som blogger får du bare inn penger her og der rett inn på konto fra forskjellige annonsører, og da jeg begynte å tjene penger på bloggen ante jeg ikke hvordan man skulle gjøre det med skatt. Jeg tror faktisk ikke heller skatteetaten visste hvordan vi bloggere skulle skatte, hele greia var jo ekstremt ny. Uansett hvor mye research jeg gjorde, til og med etter et oppmøte hos skatteetaten, stod jeg fortsatt med blanke ark. Dette resulterte naturligvis i at det ikke ble betalt noe skatt, det var jo ingen som verken ønsket eller kunne hjelpe oss. Skatteetaten bestemte seg en dag for å "ta" oss bloggerne, noe de klarte ganske godt. Nesten alle de største bloggerne i Norge gikk på en stor skattesmell, noe jeg synes sier sitt om hvor dårlig med informasjon det har vært. Som jeg har skrevet tidligere gikk de til og med gjennom bloggarkivet mitt helt fra jeg var 14 år og frem til den dagens dato, for å finne behandlinger, produkter og annet jeg hadde blitt sponset med. De sendte meg en liste med summene av alt jeg hadde fått sponset, og en regning på 50% av beløpet. Gaver skulle jo skattes. For å være helt ærlig har jeg vært i gjennom et helvete med skatteetaten, og det har vært straffeskatter, advokater, regninger på 300.000 med to ukers forfall, uendelige timer med regnskap og forferdelig stress. Jeg har hatt dager hvor jeg ikke har sett lyset i enden av tunnelen opp i alt det her, det skal sies. Men uansett hvor jævlig det har vært, er jeg faktisk glad for at det skjedde. Jeg flyttet hjem sommeren 2014, og har nå bodd hos foreldrene mine siden da. Hvor mye jeg har vokst som person etter alt det her er helt uvirkelig, jeg kjenner rett og slett ikke igjen hun jenta jeg har skrevet om over her. Jeg har lært så ufattelig mye av dette, noe jeg er veldig takknemmelig for, selvom jeg virkelig har måttet svi for mine feiltak.

I mai 2016 er jeg ferdig med skattesmellen, som var for hele 4 år med høy inntekt. Jeg har og har hatt skyhøye nedbetalingsplaner, og har nå bare igjen 210.000 kr å betale av totalt godt over 1 million. Ja- fy faen for en drøy skattesmell, det er helt sinnsykt. Men vet dere hva, nå er jeg snart i mål! Jeg har full kontroll over økonomien min, har hatt regnskapsfører siden skattesmellen kom og har mitt eget AS. Jeg har gått fra å leie dyre leiligheter og ha et ekstremt forbruk, til å bo hjemme og leve på 11.000 kr i mnd. 11.000 i mnd hadde vært skrekkelig lite for gamle Andrea, men jeg synes jeg har godt med penger nå og klarer meg veldig fint med det beløpet. Pengers verdi har kommet tilbake igjen for lang tid siden, jeg har definitivt fått meg en stor lærepenge, og kan love dere at jeg vet hva jeg ikke skal gjøre igjen. Nå skal jeg bare fortsette slik jeg har gjort, så er det bare 7 mnd igjen til jeg er ferdig med hele skattesmellen. Den dagen blir sikkert den lykkeligste dagen hittils i mitt da 21 år gamle liv, haha. Det skal bli sinnsykt deilig. Så skal jeg fortsette å bo hjemme og leve på mine 11.000 i mnd frem til jeg har nok penger til egenkapital for leilighet, så skal jeg denne gangen KJØPE. Planen er at dette skjer innen et år, så da er det bare å stå på og være tålmodig.

Så ja, er det en ting jeg råder alle til så er det å betale skatten sin og ikke minst ha god kontroll på økonomien. Kredittkort er også noe jeg råder sterkt til å holde seg unna! Der snakker vi renter på fra 20% og høyere om du ikke betaler tilbake alt du lånte i løpet av 1 mnd, noe som gjør det nesten umulig å få betalt tilbake om du har lånt et stort beløp.. Dette var da min historie, som jeg håper kan være en tankevekker for mange. Dessverre kan jeg ikke gå tilbake i tid og endre mine dumme valg, selvom jeg virkelig har ønsket det titalls ganger. Men om dette kanskje kan hjelpe andre til å ikke havne i min situasjon, så er det verdt det å ha delt noe så privat som dette for meg ♥ Lik gjerne innlegget og del videre om dere synes dette var interessant å lese :-)

STENGER KOMMENTARFELTET

Heihei!

Skulle egentlig legge ut min nye idé i går, men det ble visst i dag istedet, hehehe ;-)  Vel, dere ser jo på overskriften hva jeg har tenkt på. Å stenge kommentarfeltet er bare en test for å se hva jeg synes om det, så får bare tiden vise om jeg vil fortsette å ha det sånn eller åpne det igjen. Grunnen til at jeg vil teste ut å ikke ha kommentarfelt er ikke pga slemme kommentarer, for det er noe jeg veldig sjeldent får og de få som kommer klarer jeg fint å leve med. Det er rett og slett fordi jeg føler bloggen min kommer til å bli bedre av det! Jeg har kanskje de siste to årene bygget meg opp en stor skrekk for kritikk, uenigheter og diskusjoner i kommentarfeltet, og det gjør at jeg derfor aldri blogger om noe annet enn ting ingen egentlig kan si noe på. Da jeg svarte på ukens spørsmål her for to dager siden, så svarte jeg på et spørsmål fra en leser som lurte på om jeg noensinne hadde vurdert å bli vegeterianer. Dette er noe jeg egentlig ikke hadde turt å ta med, enkelt og greit fordi kjøttspising er et tema mange har mye og forskjellige meninger om. Så ja, det sier kanskje litt om hvordan det har blitt når jeg blir livredd for å ta med et slikt ganske så normalt spørsmål og blir kjempestresset etter jeg har publisert innlegget..

Ellers noe som har plaget meg litt i det siste. Bloggingen min går ofte litt i perioder, hvor jeg feks en uke kan være supermotivert, blogge hver dag og komme med gode innlegg. Så når jeg da føler jeg har gitt alt jeg klarer, er stolt og fornøyd over den siste tidens blogging, så kommer plutselig en kommentar som dreper alt. Feks en som skal fortelle meg hvor sykt dårlig blogger jeg er, hvor kjedelige innlegg jeg har fortiden, skjønner ikke hvorfor jeg gidder å klikke meg inn her lenger osv osv. Når jeg får den slengt i trynet når jeg føler jeg har gjort en god jobb med bloggen, så mister jeg rett og slett troen på meg selv. Det høres kanskje rart ut, men da tenker jeg at jeg ikke får til blogging lenger og at jeg like gjerne kan gi opp, når bloggen fortsatt suger selvom jeg har prøvd så godt jeg kan. Jeg skjønner det er teit å tenke sånn om 1 eller 2 av totalt 15.000 lesere skriver det, men det er desverre noe som jeg lar meg påvirke veldig av. 

Jeg føler egentlig at det generelt er en god idé å ikke ha kommentarfelt, og at det er mye fordeler ved det til tross for at man går glipp av en haug av nydelige lesere som kommenterer skjønne ting. Også rykter er noe vi bloggere får endel av i kommentarfeltet, og det er virkelig ikke noe gøy.. Jeg har sikkert fått 20 kommentarer på bloggen av jenter som forteller meg at kjæresten min er utro, gjorde ditt og datt blablabla- dette har skjedd mange ganger med begge exene mine. Selvfølgelig er det ubehagelig og vondt å lese, selvom det mest sansynlig ikke er sant. 



Men ja, hovedpoenget med å stenge kommentarfeltet er at jeg tror bloggen min vil bli bedre av det. Da slipper jeg å være redd for kritikk og da føler jeg det blir mye lettere for meg å åpne meg mer for dere. Det er liksom ikke like skummelt å skrive om meninger, tanker, erfaringer og følelser når ingen kan kommentere noe. Som sagt er dette kun en test, som jeg ikke helt har bestemt meg for hvor lenge skal vare. Kan jo være jeg savner å ha kommentarfelt, for hyggelige kommentarer fra mine kjære lesere har jeg fått hver eneste dag i så mange år nå, og det er jo virkelig noe som lyser opp dagen min. Men ja, vi får nesten bare se! Tenker uansett om jeg skal fortsette bloggen uten kommentarfelt at jeg skal være flink til å opplyse om ting i innleggene, som jeg vet jeg pleier å få spørsmål om. Ellers vil jeg da også kjøre på med spørsmålsrunde 1-2 ganger i mnd, hvor innlegget naturligvis kan kommenteres.

Skjønner om dette ikke var verdens beste nyhet for dere, men på denne måten skåner jeg meg selv, og ikke minst forhåpentligvis vil få en bedre og mer interessant blogg. Husk at dere kan ta kontakt med meg på bloggens facebookside HER om det skulle være noe dere vil si eller lurer på :-) Dette blir spennende dere, jeg gleder meg faktisk litt!! ♥

BLOGGEN ER 7 år

HVOR SYKT ER IKKE DET? I dag er bloggen min hele 7 år, altså har jeg blogget siden jeg var 13 år. Det er faktisk litt rart å tenke på, hvordan jeg har blogget meg gjennom tenårene og fra jeg var "barn" til "voksen". Det er jo i nettop denne perioden at man finner seg selv, og at dere har vært med meg i alle disse årene er helt sykt å tenke på. Da jeg lagde denne bloggen 7. september 2008 ante jeg faktisk ikke hva blogg var engang, det var en venninne som lagde den for meg da jeg var på besøk hos henne. Hadde nok aldri sett for meg at denne bloggen fortsatt er noe jeg driver med 7 år frem i tid, og ikke minst lever av. Jeg er faktisk sykt takknemmelig og glad for at jeg har blogget så lenge som jeg har. Det er utrolig morsomt å lese i bloggarkivet mitt, og se hva jeg gjorde, hvordan jeg så ut og hva jeg tenkte da jeg var 13-14 år. Det er ikke alle som kan sjekke hva de gjorde 17 mai i 2009 liksom, haha. Jeg blir glad av å se hvor gøy jeg syntes blogging var, og ikke minst sjokkert over hvor utrolig mye jeg oppdaterte. Noen dager oppdaterte jeg faktisk bloggen sånn syv ganger om dagen, haha. Men det skal sies at det selvfølgelig ikke var lagt noe mer enn ca 5 min i disse innleggene, haha. Er også litt morsomt å se hvor sykt dårlig bloggen min var i starten, med skikkelig fjortiss-språk og mini mobilbilder. Utrolig nok hadde jeg faktisk endel lesere allerede da og fikk mange kommentarer. 

I 2009 kom drømmen om å bli en toppblogger, det var på den tiden Voe sin blogg var så sykt kul og stor. Jeg var så sinnsykt sjalu på henne, spesielt på at hun fikk sponset masse sminke osv. Jeg husker hvor intenst jeg ønsket å bli toppblogger, kan vel si det så og si var livsmålet mitt. Det virket som verdens beste liv og alle jenters drøm. Det første som skjedde på vei oppover listen var at jeg fikk speilrefleks til konfirmasjonen min, begynte å laste opp store bilder istedetfor små og fikk finere design. Så kommenterte jeg daglig en haug med blogger, og lesertallet økte sakte men sikkert. Plutselig en dag kom jeg meg opp på topp 40, og så fort jeg var på selve topplisten, tok det ikke mange dager før jeg var en av de største. Jeg husker faktisk ikke helt når jeg ble en av de største bloggerne i Norge, men tror det var i 2010. Våren 2011 fikk jeg den fantastiske bedskjeden om at blogg.no skulle begynne å betale de som lå fra 1-20 plass på topplisten, noe som betød at jeg plutselig skulle få 10.000 kr i mnd for å blogge. Til tross for at jeg hadde fått mye gratis produkter, hadde jeg aldri tjent en krone på bloggen før. Å være 15-16 år og plutselig gå fra 500 kr i månedspenger fra mor og far til hele 10.000 kr i måneden var helt drøyt. Husker da jeg fikk min første lønning, dere kan tro jeg var i ekstase! Hadde mest sansynlig aldri hatt så mye penger før, haha. Dro rett på Mulberry og kjøpte en clutch og et skjerf.. Tror jeg var verdens lykkeligste jente den dagen. 

Bloggen har så absolutt forandret seg siden den tiden og frem til i dag. Egentlig er det litt trist å tenke på hvordan blogging har blitt. Da jeg var yngre la jeg ut bilder av meg selv uten sminke, med grimaser, fikset meg aldri før jeg skulle ta bilder osv. Kunne aldri falt meg inn å tenke over om lårene mine så litt store ut eller å retursjere bort en kvise. Nå har liksom blogging blitt til at man både skal se så perfekt ut som mulig, og ikke minst ha et så perfekt liv som mulig. Sakte men sikkert gikk bloggen min fra å være noe useriøst og veldig gøy, til å bli en jobb hvor jeg må passe på å alltid se så bra ut som mulig. Akkurat det her gjelder vel forsåvidt også andre sosiale medier som feks instagram. Jeg vet ikke hvorfor ting har blitt som de har blitt, men jeg tror jeg og de fleste andre er redd for kritikk. Vi prøver å være så perfekte som mulig slik at det skal være vanskelig å finne feil på oss. Det er egentlig trist at det skal være sånn, at visse har behov for å påpeke at det ser ut som jeg har lagt på meg, at nesen min er for stor eller at jeg egentlig ikke er noe særlig pen. 

Vel, selvom blogging i dag er annerledes enn det var i 2011, så er fortsatt blogg noe jeg elsker å drive med. Selvom jeg selvfølgelig i perioder kan gå lei i og med at jeg har drevet med dette så lenge, så eksisterer ikke tanken om å eventuelt slutte en dag. Jeg aner ikke hvordan livet uten å blogge er, og jeg føler det ville vært utrolig rart og tomt uten bloggen. Jeg har delt livet mitt nesten hver dag i 7 år og jeg blir faktisk redd av tanken på å ikke gjøre det mer. Denne bloggen gir liksom livet mitt mye mening, og dere blogglesere er noen fantastiske venner å ha. Hva enn jeg lurer på så har dere svaret, og om jeg er lei meg vet jeg at jeg alltid vil få støtte av dere. Jeg har virkelig verdens mest trofaste lesere, som leser bloggen min og har troen på meg, til tross for at bloggen i perioder kanskje ikke er så bra som den burde. Det betyr så utrolig mye ♥ Nå har jeg skrevet veldig mye, så kanskje på tide å slutte nå. Men ja, hipp hurra for bloggen og for alt godt som har kommet med den. Jeg er evig takknemmelig for at dere fortsatt følger med og ikke minst alle mulighetene jeg har fått via bloggen. Kanskje jeg fortsatt sitter her om 10 år som voksen dame og mammablogger? Haha, hvem vet. Mest sansynlig ikke, men man vet jo aldri :-)   Tenker det er perfekt med en liten throwback som avslutning på innlegget, here we go:




Ååå, haha! OM det var gøy å bla tilbake i arkivet for å finne disse bildene. Håper dere også synes det var morsomt å se :-) Love you all!

Nå er det meg mot verden

Heihei!

Dere savner personlige innlegg, så da tenkte jeg å gi det et forsøk. Det er faktisk rart hvor mye vi bloggere klarer å skjule med et smil, og hvor lite bloggleserne ofte vet.. Selvfølgelig- noen bloggere er jo veldig personlige på bloggen og forteller om det meste, men de fleste er jo ikke sånn. Visse ting er altfor privat til å skrive på bloggen, og man vil jo ikke henge ut de rundt seg, eller noen som ikke har muligheten til å forsvare seg. I livet mitt har det skjedd veldig mye vanskelig det siste året, men alikevell så er jeg en person som VET at ting blir bra til slutt. Selvom det føles som om livet ditt går under og ting aldri vil bli bra igjen, så blir det alltid det. Derfor er jeg veldig flink til å tenke positivt og optimistisk, noe som stort sett lønner seg. Du kommer ingen vei ved å tenke destruktive tanker.. I disse periodene er det naturligvis ikke like lett å klare å være positiv, inspirerende og flink med bloggen. Dette gjør da ofte at hvertfall jeg ikke klarer å gi alt, rett og slett fordi jeg ikke føler jeg har noe å gi. Vi har alle dager der vi bare vil bli i sengen vår for alltid, har vi ikke? Poenget er vel litt at det er så utrolig viktig at dere som leser blogger prøver å tenke på at vi er normale mennesker, som selvfølgelig har både nedturer og oppturer. Det er ikke sånn at bare fordi du er blogger kan det ikke skje vonde ting i livet ditt som at kjæresteproblemer, venner snur ryggen til deg, at det er vanskligheter i familien ++. Om en blogger ikke blogger på et par dager/uker, må man tenke på at det muligens faktisk har skjedd noe skikkelig kjipt i livet til denne personen, og ikke komme med stygge kommentarer om hvor lat bloggeren er, eller hvor ufortjent det er at den har mange lesere. 

Jeg skal gi dere et eksempel på det jeg skrev over her, nemlig noe jeg har skjult fra bloggen den siste tiden... Jeg har faktisk vært singel i en mnd nå! Så ja, jeg har vært i gjennom et brudd, men har latt som ingenting på bloggen og blogget så normalt jeg bare klarer. Er ikke det litt rart egentlig? Tviler på at noen av dere på noen måte har gjennomskuet at jeg har vært noe lei meg... Jeg har selvfølgelig hatt tenkt til å si det til dere, men ville vente en stund til det føltes ok å få det ut i offentligheten. Jeg kommer ikke til å utdype noe om bruddet på bloggen, i og med at ex''en min aldri har vært en del av den, og det håper jeg dere skjønner. Men dere lurer sikkert på om jeg har det fint nå, og det har jeg. Å ende et langt forhold er selvfølgelig aldri et enkelt valg, men jeg vet det var det riktige å gjøre for oss begge. Jeg har klart meg overraskende fint, og selvom jeg selvfølgelig har noen dager som føles litt tomme og det absolutt har vært trist, går det egentlig alt i alt veldig fint med meg nå.  

Ellers må si det føles rart å være singel, for som dere vet har jeg jo hatt kjæreste så og si hele livet. Siden jeg var 13 år har jeg vært singel i totalt 3 mnd, og det var tiden mellom de to kjærestene jeg har hatt. Så med andre ord er ikke singellivet noe jeg er vant til, men alikvell tror jeg det er viktig å være litt på egenhånd. Jeg prøver å tenke positivt, for det er jo faktisk mye positivt med å være singel! Nå er det bare meg mot verden, og jeg kan gjøre alt jeg vil. Om jeg så vil flytte et år til New York, reise jorden rundt eller what so ever, så har jeg ingenting som holder meg tilbake. Ingen å savne (selvfølgelig savner man familie og venner, men ikke like sterkt som man savner en kjæreste). Planen nå er å ikke få meg kjæreste før tidligst om et år (haha), men selvfølgelig er jo ikke kjærligheten noe man kan planlegge. Den dukker som oftest opp når man minst venter det :-) Men ja, jeg ønsker hvertfall fremover å fokusere på fremtiden min og livet mit fremover. Jeg vil være en så bra blogger jeg bare kan, fokusere på trening og kosthold, være masse med mine beste venner, og jobbe hardt med skolen. Jeg vil være stolt av meg selv, og viktigst av alt så vil jeg være lykkelig 

Mine fremtidsplaner

Hellooo mine søte!

Haha, noen ganger så tenker jeg over at jeg har fått en så utrolig upersonlig blogg? Jeg vet ikke hva dere tenker, men jeg føler selv at jeg kanskje var mer personlig før? Delte litt mer om alt. Jeg ønsker ikke å brette ut om alt i livet mitt, men jeg føler at jeg absolutt kan bli flinkere til å skrive mer om hva jeg tenker og føler. Selvom det ofte er mye skumlere å legge ut enn et vanlig "dagens outfit", så er det noe jeg vil forbedre meg på. Jeg vet ikke hva grunnen til at jeg har blitt så upersonlig er, men noenganger er det lettere å holde alt av meninger og tanker ute av bloggen.. Av så mange lesere er det alltids noen som vil være uenige, tolke det jeg skriver feil eller føle seg truffet på en eller annen måte. Med årene føler jeg at jeg kanskje har fått en liten frykt for kritikk og vil helst ha så lite av det som mulig. Og ja, hvis det er det jeg ønsker så er det jo naturligvis lettest å holde bloggen så nøytral som mulig. Men alikevel så ønsker jeg også at dere skal bli bedre kjent med meg, for jeg har jo følelser, meninger, tanker om alt mulig rart slik som dere. Så ja, enkelt og greit vil jeg prøve å bli litt flinkere til å åpne meg og la dere bli litt bedre kjent med meg. Ikke bare legge ut sminke, klær, trening og mat, men også ting jeg har på hjertet i blant. 

Ikke at dette er så sykt personlig, for det er det jo absolutt ikke. Men jeg tenkte at jeg kanskje kunne skrive litt om mine fremtidsplaner! Mange har spurt om det, så hvorfor ikke svare i et eget innlegg? Vel, dette året er rett og slett planene å være flink jente. Egentlig hadde jeg jo tenkt til å flytte ut nå etter sommeren, men jeg har ombestemt meg. Jeg sparer så sinnsykt mye penger på å bo hjemme, hvor jeg ikke har en eneste utgift. Selvfølgelig er det 100 ganger deiligere å bo for seg selv, men den dagen kommer, og noen ganger må fornuften gå over lysten. Å leie en leilighet er jo absolutt ikke annet enn å kaste pengene ut av vinduet, og så lenge jeg har det OK når jeg bor hjemme, så er det selvfølgelig det som er lurest. Jeg skal kjøpe leilighet om nøyaktig 1 år, og så lenge jeg har det å se frem til, skal jeg jammen meg klare å bo hjemme et år til. Så ja, dette året skal jeg få spart så mye penger som mulig ved å bo hjemme, og så skal jeg få tidenes belønning høsten 2016. Den dagen jeg kjøper leilighet tror jeg blir den lykkeligste dagen i mitt liv :-)

Ellers skal jeg fortsette på Bjørknes helt til neste sommer, og da er jeg forhåpentligvis ferdig med vgs. Som dere sikkert husker så gikk jeg på linjen medier og kommunikasjon i 1. og 2. klasse på vgs, men gikk ikke 3. året. Desverre mente rådgiveren min på skolen at det så og si var umulig å ta opp MK, så derfor tar jeg nå opp studiespesialiserende. Det innebærer at jeg har MASSE fler fag enn jeg egentlig ville hatt, siden vi hadde ca 70-80% mediefag på vgs og jeg da nesten ikke har hatt disse studie-fagene. Så ja, mye surr og ekstremt mange eksamner å ta, men jeg kommer i mål! Om noen lurer så anbefaler jeg ingen å droppe ut av vgs for å heller ta opp fag, for det er sinnsykt hardt! Det er noe helt annet med innleveringer, kapittelprøver og fremføringer i et fag enn en eksamen. På eksamen må du kunne absolutt hele pensum, og får vite oppgaven din en halvtime før du skal inn på eksamen. Jeg oppforderer alle dere som går på vgs å jobbe hardt, for det er virkelig så mye vanskeligere å få en god karakter når du tar opp et fag ved eksamen. Jeg fikk feks 5ér på kortet i samfunnsfag på vgs, men kan ikke en dritt om politikk eller noe av det faget handler om.. Så ja, enkelt og greit: Mye lettere å få gode karakterer på skolen enn å ta opp fagene som privatist. Velvel, jeg håper som sagt å ha vitnemål etter våren 2016, og da kommer jeg mest sansynlig til å begynne å studere neste høst. Hva det skal være vet jeg ikke enda, men det finner jeg nok ut av :-)

Håper dere likte innlegget, bare å stille spørsmål om det er noe dere lurer på! Love you all ♥♥♥

JEG GIR RÅD

Kjæresten min fant seg en ny jente etter en uke! Jeg trodde jeg betydde mer, men tydeligvis ikke. Han kysset meg en uke før dette, han gav meg håp og så knuste han meg! Hvordan er det gutter tenker egentlig? Og hvordan kommer man seg over kjærlighetssorg, det er så grusomt!

Svar: Huff, for en drittsekk. Sånt blir jeg direkte kvalm av. Desverre er det sånn mange gutter er, derfor bør man aldri være altfor godtroende uansett hvor snill kjæresten din er. Gutter tenker nok ganske annerledes enn oss jenter, og det kan være så jævlig kjipt. Jeg skjønner så utrolig godt hvordan du har det, for det føles jo ikke akkurat ut som han egentlig elsket deg om det tar han en uke å finne en ny. Men mest sansynlig er nok denne jenta bare en trøst for han slik at han føler seg litt bedre, og betyr nok ingenting for han. Prøv å tenk at når han er så drittsekk, så er han virkelig ikke verdt dine tårer eller tanker. Han er en annen person enn du trodde han var, og har vist den ekte siden av seg selv, noe gutter ofte gjør så fort det er blitt slutt. Mine beste tips for å prøve å komme over han er:

*Be vennene dine ikke nevne han til deg, uansett hva enn de har hørt han har gjort eller sagt.

* Prøv å vær så lite hjemme som mulig og finn på morsomme ting med venner eller andre du er glad i som kan få deg litt på andre tanker.

* Prøv så godt som mulig å fjerne han fra sosiale medier! Ikke følg han på instagram, slett han på snapchat og feks fiks sånn at du ikke får opp oppdateringer fra han på facebook. Den første tiden etter et breakup er veldig tøff, og det å få han opp overalt og hva han gjør gjør at alt blir værre. 

* Ikke stalk han! Haha, denne er ekstremt vanskelig, men prøv så godt du kan. Det vil bare gjøre vondt verre å se hvilke jenter han liker bilder av på instagram og hvem han blir venner med på facebook.

Det var et par tips som kanskje kan gjøre det litt lettere. Og til slutt så må jeg bare si at det blir bedre snart, TRO meg! Om bare et par måneder vil du mest sansynlig ikke tenke på han, og er like lykkelig uten han i livet ditt. Kanksje du til og med har funnet deg en ny, fantastisk kjæreste som du er kjempeforelsket i? :-)



Jeg og kjæresten min har vært sammen i snart tre år. Jeg er 19, han 22. I de to siste årene har jeg vært usikker på om han er den jeg vil tilbringe fremtiden min med, og har vel egentlig skjønt at jeg ikke vil det. Det er mange grunner til det, problemet er bare at jeg er utrolig usikker på om det er det rette valget. Han er verdens snilleste, aldri gjort meg noe galt, og gjør alt for at jeg skal være glad. Dessverre er ikke følelsene der. Det er utrolig trist at det har gått så lang tid, og at jeg har tenkt så lenge på det uten å gjøre noe. Men det er fordi jeg er livredd, pluss at jeg absolutt ikke har lyst til å såre han. Hva ville du gjort i denne situasjonen, og hvordan ville du gått frem?

Svar: Hei kjære deg! Jeg vet ikke om du vet det, men jeg var i nøyaktig samme situasjon som deg for rundt 2 år siden. Jeg hadde vært sammen med exen min i 4 år, og følelsene var der rett og slett ikke lenger i det heletatt. Det er verdens vanskeligste situasjon, og jeg husker jeg følte meg helt håpløs. Det gikk hvertfall 6 mnd før jeg turte å ta tak i det selv. Det er veldig lett å tenke at det kanskje bare er en dårlig periode hvor følelsene og tiltrekiningen ikke er der- at det kanskje blir bedre snart. Men i min situasjon ble det hvertfall ikke det og en dag skjønte jeg at det ikke gikk mer. Det hadde gått så langt at jeg ikke en gang ville kysse han, og snudde meg om han prøvde. Da begynte jeg å tenke over at herregud, jeg er 18 år.. Sånn skal man ikke ha det i et forhold når man er såpass ung. Det var liksom ikke vits i å kaste bort verken min eller hans tid på noe som ikke funket. Men siden det å slå opp føltes så altfor vanskelig, bestemte jeg meg for å snakke med han om å ta en pause. Det er vanskelig å vite om det å slå opp vil være det riktige valget eller om du kommer til å angre, så pause ble da valget. Da var vi lite sammen og kunne feks kysse andre om vi skulle føle for det. Og om du da kysser en annen og det føles helt riktig, da skjønner du kanskje at det forholdet du har ikke er noe mer å holde igjen på. En slik pause er selvfølgelig tøft, du vil jo ikke at kjæresten din skal røre noen andre, men alikevell var det liksom det jeg følte jeg måtte gjøre der og da. Så etter kanskje 2-3 mnd med pause innså jeg at det å ikke være sammen lenger var det riktige og jeg følte meg faktisk mye lykkeligere på egenhånd. Det ble slutt på en naturlig måte, for i pausen gled vi vel egentlig bare fra hverandre. Så ja, det var sånn jeg gjorde det! Men det er ikke sikkert min måte fungerer for alle. Jeg kan hvertfall fortelle deg at etter det var slutt så var jeg lykkeligere enn jeg hadde vært på mange år. Det hadde jeg aldri i verden trodd skulle skje. Jeg var så glad for at jeg hadde turt å ta tak i det, til tross for hvor redd jeg var! Men ja, jeg synes det er litt vanskelig å gi råd, for jeg kan ikke gi noe garanti på at en pause hadde vært noe for deg. Men noe du må huske på er at du må aldri være igjen i et forhold kun fordi du ikke vil såre den andre personen, det er veldig feil. Din lykke er minst like viktig som hans, og noen ganger må desverre slike tøffe valg tas. Selvom de første ukene og månedene mest sansynlig vil bli vonde for begge to, så vil alt gå over med tiden. Han kommer til å være lykkelig igjen, og du også :-) Masse lykke til!

Hei Andrea! Jeg har tenkt til å søke på Oslo handelsgym, men er redd for at det skal være en skikkelig sosseskole. At alle bryr seg om at du er fra oslo vest og om foreldrene dine har mye penger. Jeg bor på vestkanten, men bryr meg ikke om disse tingene. Har du noen tips? Vet du noe om dette?

Svar: Hei du! To av mine nærmeste gikk på handelsgym og mange jeg kjenner. Alle disse er fra østkanten, og jeg vet de har trivdes veldig og passet godt inn. Men jeg skjønner veldig godt hva du mener, og jeg vet også at det er sånn det er på blant annet Handelsgym. Veldig mainstreem stil, alle har dyre vesker osv osv. Selv synes jeg det er grusomt teit, spesielt det med å bry seg om hvor mye penger foreldrene har og hvor man kommer fra. Hva i all verden har det egentlig å si? Folk som velger venner utifra hvor rike foreldrene er, hvor dyre klær de har eller hvor fint hus de har, er virkelig ikke venner å spare på. Jeg synes alle må skjønne at ingen kan noe for hvor de er fra eller hva foreldrene jobber som. Å dømme utifra det er utrolig umodent og simpelt. Det handler om selve mennesket, ikke rik eller fattig, fra øst eller vest. Men! Jeg tror de færreste faktisk er sånn, og de som er sånn er det bare å prøve å holde seg unna. Og alle bryr seg ikke like mye om disse overfladiske tingene, du finner nok enkelt mennesker med samme syn og verdier som deg uansett hvilken skole du velger :-)

Kunne du fortalt hva du har gjort for å oppnå den kroppen du har fått nå? Hva du har trent og hva du har spist osv? Hadde hjulpet meg mye da jeg jeg ønsker å oppnå samme resultat.

Svar: Så hyggelig :-) Jeg har rett og slett hatt en livsstils forandring, og nå har den vel vært sånn i 2 år. Før dette trente jeg aldri, spiste akkurat hva jeg ville og koste meg litt for mye hver eneste dag. Vi snakker store mengder usunn mat hver eneste dag i lang tid. Siden man går opp i vekt så gradvis hadde jeg utrolig nok ikke tenkt noe over det selv, før mamma faktisk en dag sa til meg at hun ser jeg har lagt på meg en del og at jeg må være litt forsiktig. DA gikk det opp for meg at jeg faktisk hadde blitt litt chubby! Jeg trodde jeg var en av de som kunne spise hva jeg ville uten å legge på meg, men neida, haha. Så rett etter det, da jeg og Madicken hadde fått leilighet og flyttet ut for første gang, startet endringen. Madicken var helt lik meg, og dere ser jo hvor fantastisk hun ser ut nå! Det var faktisk jeg som overtalte henne til å bli med meg og starte å trene og spise sunt, og det vet jeg hun er ganske så glad for i dag. Det eneste jeg har gjort er å trene ganske så fast, og da egentlig mest styrke. Ca 2-3 ganger i uken holder i massevis. Ellers begynte jeg å finne ut hva det jeg spiste faktisk inneholdt, og så fort du begynner å sjekke det kan du få deg noen ganske store overaskelser. Mat du trodde var helt okei eller sunt, er kanskje rett og slett usunt. Spør du meg så er det viktig å gjøre litt research på hva du spiser, og prøve å velge de magreste alternativene i ukedagene. Se litt på kalorier, karbohydrater, fett og proteininnholdet i butikken før du legger produktet ned i handlekruven. Bare enkle forandringer i matvarer, kan utgi store resultater på kroppen, også uten trening! Feks så inneholder smøret bremykt over dobbelt så mange kalorier som smøret vita hjertego lett. Det gjør deg mest sansynlig ikke så veldig mye å bytte over til det magreste smørret- gjør det vel? Så bare ved å være litt obs og velge det beste alternativet, kan hjelpe deg på god vei. Bytt ut feks brød med knekkebrød, salami med kalkunfillet, sukkerbrus med lettbrus, evt smør med phiadelphia, pianoyoughurt med skyr osv. Man trenger absolutt ikke spise noe mindre for å gå ned i vekt, det er bare å bytte ut noen dårlige valg :-)

Dette er da det jeg har gjort og jeg prøver så godt jeg kan å spise så sunt som mulig i ukedagene. I helgen skeier jeg ofte ikke bare litt ut, men veldig, og det gjør at jeg klarer å holde meg! Spis så absolutt en chipspose, sjokolade og pizza med god samvittighet en fredagskveld. Det har du selvfølgelig fortjent etter en sunn uke. Også er det viktig å tenke på alle andre fordeler som kommer med et sunt kosthold og trening, enn bare en litt strammere kropp. Jeg føler meg så utrolig mye bedre nå enn hva jeg gjorde før, jeg har mye mer energi og føler meg så og si aldri dårlig. Det er en totalforandring fra hvordan jeg hadde det før! Da var det oppblåst mage heletiden, følte meg uvell, lite energi og rett og slett dårlig. Trening og sunt kosthold er også utrolig bra for psyken din, og selv gjør det at jeg føler meg mye lykkeligere. Når du trener så produserer du endorfiner, og ikke minst når du klarer å trene og spise sunt får du en stor mestringsfølelse. Det er DEILIG! Dessuten blir trening utrolig gøy etterhvert også, og er noe du har lyst til å gjøre. Samme med å spise sunt. Søtsuget forsvinner, og du craver ikke lenger alt drittet som du så og si var avhengig av før. Fett, sukker og salt er ekstremt avhengighetsskapende, men når du slutter å spise det så har ikke kroppen lenger lyst på det. Altså blir det ikke noe vanskelig å spise sunt heller :-) Lykke til!


Siden jeg svarer så langt, så ble det kun disse 4 spørsmålene som kom med denne gangen. Skal få til flere innlegg med svar på spørsmålene deres, selv synes jeg det var veldig gøy å svare på :-) Håper dere likte innlegget og at det hjalp noen av dere. STOR KLEM ♥

En ny start







Nå er rommet ryddet, sengetøyet er skiftet på og jeg har tatt meg en deilig dusj. Finnes det en bedre måte å legge seg på? I morgen er det første skoledag på Bjørknes for min del og det skal bli spennende. Heldigvis så har jeg bestissen min Henriette som classmate i to fag, så da slipper jeg å komme alene på en ny skole og ikke minst så er det jo utrolig deilig å ha en man kan jobbe sammen med. Jeg gleder meg faktisk veldig til å begynne på skole, spesielt siden jeg desperat trenger å få tilbake rutiner i hverdagen. Jeg har undervisning hver dag, men de fleste dagene er det kun et par timer med skole. Har også fått veldig fine tider, og starter kun tidlig på morningen en dag i uken. Ellers starter jeg kl 12.00 to ganger i uken og kl 17.00 to ganger i uken. Det er fint å starte senere både med tanke på at jeg kan få gjort unna bloggarbeid før jeg drar, og fordi jeg er tidenes sovedyr så da slipper jeg å skulke fordi det der og da føles mye viktigere å sove noen timer lenger. Mange kjenner seg sikkert igjen, hihi :-) 

Ellers tenkte jeg å for første gang på lang tid dele noe veldig personlig med dere, som har preget hverdagen min i stor grad i lang tid. Livet mitt siden sommeren har vært ganske kjipt og jeg kan ikke si at jeg har vært så veldig lykkelig. Vet ikke om dere har lagt noe merke til det, annet enn at kanskje bloggen min har vært kjedelig eller lite oppdatert. Det har vært en stor overgang for meg å gå fra å ha en egen leilighet, bo i byen og ha mye penger til å flytte hjem på jenterommet og være økonomisk. Egentlig er det værste det å bo hjemme, for det å flytte hjem etter å ha bodd for seg selv i et og et halvt år er ikke kult. Du er vant til å ha en hel leilighet til disposisjon hvor du kan ha vennebesøk, kjærestebesøk og feks vors så ofte du vil. Du er vant til å lage din egen mat, null mas og være 100% selvstendig. Det å invitere venner hjem på rommet ditt blir liksom litt fjernt etter å ha hatt sin egen leilighet.

Det har vært mye stress og slit med skatteetaten, og de er deffinitivt ikke morsomme å ha på nakken. Jeg har vært lei meg, frustrert og sliten i snart 2 år pga den skattesmellen som plutselig en dag kom. Tusenvis av brev, møter, timesvis med regnskap, advokathjelp, nedbetalingsplaner og maksimal straffeskatt. Dette er ikke noe jeg egentlig har skrevet om på bloggen, men jeg vet jeg har nevnt det tideligere. Det er heller ikke noe jeg verken kommer til eller ønsker å gå noe dypt inn på, men som dere sikkert vet så skjedde dette med så og si alle de største bloggerne i Norge. Skatteetaten bestemte seg for å "ta oss", og de klarte de ganske så fint. Faktisk så gikk en dame fra skattetaten gjennom HELE bloggen min siden 2011, og skrev ned alt jeg hadde fått sponset siden da. Som mange sikkert har hørt, så skal "gaver" skattes av, så her gikk de nøye gjennom hvert eneste innlegg. De hadde skrevet ned alt jeg hadde fått sponset feks i 9-10.klasse og funnet prisen på det, og så må jeg nå betale 50% av denne summen. Dere må skjønne det at når jeg var 15 år, så ante ikke jeg at om jeg fikk en leppestift fra en nettbutikk så måtte det skattes av. Da jeg akkurat hadde blitt toppblogger tok jeg i mot så og si alt jeg kunne få, og det meste av dette var jo bare dritt. Om jeg hadde visst konsekvensene av det da, hadde jo dette aldri skjedd. Til og med konkurranser vi har for dere lesere må tydeligvis verdien av premien skattes av fra vår lommebok. Til og med en helikoptertur på 15 min verdt 4000 kr som jeg fikk sponset i 9.klasse skrev de ned på listen over hva jeg skylder skatt for....

For å være helt ærlig så er skatteetaten helt JÆVLIGE og jeg anbefaler ingen å tulle med dem. Rentene er på hele 10% i året, noe som er helt vilt! Og de er har heller ikke noe medfølelse eller forståelse for personene som har havnet i en situasjon med dem. Som oftest er det nesten umulig eller hvertfall vanskelig å få en nedbetalingsplan hos dem, men jeg var så "heldig" at jeg fikk det. Problemet var bare at de skulle ha 30.000 kr hver mnd for å betale ned på restskatten og for meg som har toppskatt på 50%, vil det si at jeg måtte tjene 60.000 kr i mnd KUN for å få betalt skatten min. Altså null til overs (med mindre jeg tjener mer enn 60.000 en mnd, selvfølgelig). Slik skulle det være i 18 mnd. Og om jeg ikke klarte å betale disse 30.000 EN gang, så kom de til å ta over kontoene mine og ta alt som kommer inn, og så får jeg det minste levebeløpet det er lov å ha i Norge. Som dere sikkert skjønner har dette gjort meg helt gal, og jeg har vært veldig usikker på om jeg i det heletatt kunne klart å få det til. Har vært ganske vanskelig å se lyset i enden av tunnelen, for å være helt ærlig.. MEN heldigvis så snudde alt seg i går. Jeg har verdens beste og snilleste foreldre, som ga meg et forslag jeg aldri hadde trodd jeg skulle få. Jeg har lenge tenkt på det å ta opp lån i banken for å betale hele skattesmellen, for der kan du feks få en nedbetalingsplan på 10 år og ikke minst lave renter. Men siden jeg ikke eier leilighet, bil eller noe sånt + at jeg har en uforutsigbar jobb, så er det jo helt umulig for meg å kunne ta opp et stort lån. Banken har jo ikke noe trygghet i meg. Så ja, mamma og pappa sa at de skulle gi meg sikkerhet i huset vårt slik at jeg får tatt opp et lån hos banken istedet og slipper alle de syke summene, rentene og fristene til skatteetaten. JEG ER SÅ GLAD OG TAKKNEMLIG. Endelig kan jeg puste lettet ut og slippe denne store beskymringen som jeg har hatt så altfor lenge. Jeg kommer til å måtte betale kun 5-6000 i mnd i stedet for 30.000, altså har jeg mulighet til å kunne leve ved siden av, bo for meg selv og ha et normalt liv igjen. Selvfølgelig skal jeg betale ned så mye som mulig hver eneste måned slik at jeg blir ferdig så fort som mulig, men det er uansett ubeskrivelig deilig å ikke ha det presset og beskymringen om å en dag ikke skulle klare å overholde skatteetatens frist og så konsekvensene av dette. Så ja, dette var gladnyheten jeg nevnte så vidt det var i går :-) Etter noen vanskelige og kjipe måneder, kan jeg endelig begynne å se fremover og glede meg til fremtiden. Jeg har ikke lenger skatteetaten på nakken, jeg får en fantastisk nedbetalingsplan av banken, flytter for meg selv igjen og går på skole hver dag. Det skal bli SÅ deilig. 

Noen tanker om blogg





Istad satt jeg og tenkte på blogg, og det er jo faktisk en utrolig rar greie jeg driver med.. Det er jo på en måte en åpen dagbok på nett? Det føles så privat når jeg tenker på bloggen på den måten, haha. Og det er jo litt morsomt at jeg blogger om mitt liv og mine tanker, og at så mange liksom følger med på dagboken min.. Haha! Og ikke minst at jeg kan leve av å skrive om livet mitt. 2014 altså, må si jeg har en ganske så moderne "jobb". Visste dere forresten at i september hadde bloggen min 6 års bursdag? Så utrolig rart å tenke på at jeg har blogget siden 2008.. Skal si tiden går veldig fort. Men samtidig så kan jeg jo ikke huske et liv uten bloggen. Jeg er så sinnsykt glad for at jeg har blogget i alle disse årene, for det er så koselig å kunne se tilbake på hva jeg tenkte, hvordan jeg så ut og hva jeg gjorde for feks 4 år siden. Jeg kan se hva jeg har gjort nesten hver eneste dag i hele 6 år! Det er det ikke mange som kan og jeg føler meg utrolig heldig.

Ellers er det jo mange som tror at jeg kun blogger fordi jeg tjener penger på det, men det skal jeg love dere ikke er sant. Dere kan jo tenke dere selv at når man har blogget i så mange år, ville det jo vært helt sinnsykt rart å ikke gjøre det mer. Jeg er så vant til å ha alle dere som "venner", som gir meg tips til alt mulig rart og ikke minst støtter meg når jeg har det vanskelig. Også er jeg jo er så vant til å dele livet mitt og det er noe jeg synes er utrolig gøy. Om jeg ikke lenger hadde tjent en krone på bloggen, ville jeg fortsatt blogget- det er jeg helt sikker på. Forskjellen ville jo vært at jeg da hadde blogget når jeg hadde lyst og har noe å dele, og ikke føle noe slags press til å måtte oppdatere ofte. Men nå er jo bloggen min en jobb, så da blogger jeg jo også de dagene jeg virkelig ikke har noe å komme med og sliter med å finne på noe å skrive om. Lurer faktisk skikkelig på hvor lenge jeg kommer til å blogge.. Om jeg om 10 år er en av mammabloggerne og er litt mer fottballfrue ish! Gøy å tenke på.. Hadde egentlig ikke overrasket meg om det blir sånn heller, haha. Også må jeg jo bare til slutt si at jeg blir så utrolig glad og rørt når jeg får kommentarer fra dere som forteller meg at dere har fulgt meg siden starten. Det er så utrolig hyggelig å vite! Bloggen er jo ikke alltid like bra og motivasjonen har til tider vært dårlig, men at dere fortsetter å følge meg i både gode og dårlige perioder betyr virkelig mye ♥ Nei dere. Til tross for at det å være en stor blogger ikke alltid er en dans på roser og man får mye press og dritt fra alle kanter, så er det virkelig noe jeg elsker å drive med og noe jeg brenner for. Også er jeg så takknemmelig for hver og en av dere som klikker dere inn og bruker tiden deres på å skrive snille kommentarer. Det gir meg nok mye mer enn dere tror :-) 

Dere er ikke alene

Hei!

Jeg har vel så og si nesten aldri personlige innlegg på bloggen lenger, rett og slett fordi jeg har blitt eldre og ikke lenger føler behovet, eller lysten for åpne meg på internett for titusentalls mennesker. Men alikevell kommer det til å komme et personlig innlegg en sjelden gang, men da bare om jeg føler det er noe som er viktig at blir hørt. I dag har jeg lyst til å skrive om noe jeg har skrevet om for lenge siden, nemlig jenter og hvor slemme vi kan være mot hverandre. Dette temaet er så utrolig viktig, for jeg er fullt klar over hvor mange dette rammer. Mest sansynlig er det mange av mine lesere som går gjennom noe lignende akkurat NÅ og jeg vil så gjerne fortelle dere at dere ikke er alene, og at de fleste en eller annen gang har hatt episoder hvor andre jenter har vært skikkelig ekle og slemme mot seg. 

Selv har jeg virkelig hatt vanskelige perioder i tenårene mine. Jeg tror jenter er aller slemmest mot hverandre på barneskolen og ungdomsskolen, også slutter det sakte men sikkert på vgs. For meg startet vel jente-dramaet i 6-7. klasse, og jeg husker fortsatt den ene gangen hvor det virkelig var ille så utrolig godt. Plutselig en dag bestemte alle vennene mine seg for å snu ryggen til meg, og hate meg. Jeg husker jeg ikke ante hva jeg hadde gjort. Det ble opprettet en hat-side om meg på piczo (hjemmesider fra vi var yngre), og der hadde vennene mine skrevet lange avsnitt om hvor forferdelig jeg var. De hadde også lagt ved det styggeste bildet de kunne finne av meg + en liten chatteboks hvor de ba andre også skrive hva de syntes om meg. Der var det folk fra trinnet og klassen som sa seg helt enig med jentene, og skrev i vei om hvor grusom jeg var på alle måter. Som en 12-13 år gammel jente var dette helt hjerteknusende og gjorde meg utrolig lei meg. Jeg ville ikke på skolen, for jeg visste at alle vennene mine hatet meg og at jeg ikke hadde noen å være med i friminuttene. Jeg latet som at jeg var syk i en ukes tid, før jeg til slutt turte å fortelle foreldrene mine om hva som hadde skjedd og da fikk de ordnet opp med skolen, slik at alle vi jentene hadde samtale med læreren og ble venner igjen. Heldigvis! Men jeg husker fortsatt hvor grusomt jeg hadde det akkurat da, og det er et godt eksempel på hvor onde unge jenter kan være mot hverandre. Jeg unner virkelig ingen andre å oppleve noe sånt, men desverre vet jeg at det skjer hyppig overalt. Jenter i starten av tenårene er så utrolig umodne og slemme, rotter seg sammen mot en og sånn sirkulerer det rundt i gjengen. Noen som kjenner seg igjen?

På ungdomsskolen hadde jeg det forsåvidt fint, for jeg hadde både en kjæreste som jeg hadde det utrolig bra med og hadde fått meg mange nye, snille bestevenner. Men alikevell fikk jeg ikke slippe unna slemme jenter der heller. Til tross for at mye kjipe ting skjedde, som baksnakking, jentegjenger som hatet meg og utestengning, husker jeg spesielt godt en hendelse. Det var klart for juleball og de som var i julekomiteen likte ikke meg. Ikke at de sikkert hadde noe grunn, for jeg hadde nok aldri gjort noe slemt mot dem- men dere vet hvordan jenter er. Bare bestemmer seg for å hate, være slemme og utestenge en jente, sikkert kun fordi de er sjalu eller en lignende grunn. Jeg hadde utrolig lyst til å ha kjæresten min som partner på juleballet, og alle jentene fikk oppfylt ønsket sitt utenom meg. Jeg ble satt med en gutt som jeg verken hadde snakket med før eller kjente. Jeg husker kvelden før juleballet fikk jeg se en samtale, hvor to jenter i juleballkomiteen hadde sittet å planlagt hvordan de skulle ødelegge juleballet for meg. For det første skulle jeg ikke få gå med kjæresten min, for det andre skulle de sette meg på et bord uten noen av vennene mine og bare randoms, og så skulle de tilfeldigvis skumpe borti meg og "uten vilje" søle maten sin over hele kjolen min. Og med den planen skrev de at da håpet de jeg ville løpe gråtende hjem og ha hatt det værste ballet i hele mitt liv. Jeg husker hvor utrolig lei meg jeg ble av å lese noe sånt, det var virkelig så ekkelt og vondt. Jeg klarte ikke å skjønne hva jeg hadde gjort for å fortjene at noen ønsket, og ikke minst kjempet for, at mitt juleball skulle bli sånn. Heldigvis ble ikke juleballet så ille som de hadde håpet, men ganske så greit. 

Jeg kunne skrevet mange eksempler på ting jeg har gjennomgått, men da blir innlegget litt for langt. Dere må bare vite at alt blir bedre når man blir eldre! I dag har jeg fantastiske venner som jeg er så utrolig glad i, og slipper å se eller møte en eneste person som ikke ønsker meg noe godt. Det synes jeg er fantastisk deilig. Desverre er det slik at når du går på skole er du nødt til å se og møte disse menneskene hver eneste dag. Jenter blir virkelig mye bedre med årene, og baksnakking og onde handlinger tar sakte men sikkert slutt (for de aller fleste hvertfall). For å være helt ærlig er jeg glad for at jeg er ferdig med å være i tidlig tenårene, for gud, det ville jeg aldri orket å gå gjennom igjen. Jeg håper alle dere som kjente dere igjen i det jeg har skrevet skjønner at dere ikke er alene, for det er dere langt i fra. Som dere ser har jeg selv måttet gjennomgå akkurat dette, noe jeg tror de fleste jenter en eller annen gang har gjort. Selvom situasjonen føles helt håpløs og vond akkurat nå, så blir det snart bedre. I motbakke kan det kun gå en vei- oppover! Og husk at det ikke er deg det er noe galt med, men de, ellers hadde de ikke hatt noe behov for å være slemme/ekle mot deg. For min del har det alltid hjulpet å ikke sitte alene med de vonde følelsene, så jeg anbefaler alle å snakke med noen som bryr seg om deg eller hvertfall en som kan hjelpe deg. Det kan være en bestevenn, en foreldre, søsken, lærer eller rådgiver/helsesøster. Det er ikke alltid lett å vite hva man kan gjøre, så da er det alltid godt å få noen råd , hjelp til å løse situasjonen og ikke minst å kunne snakke ordentlig ut om hvordan man egentlig har det. Og så en veldig viktig ting til slutt: Det vil ALLTID bli bedre. Det har jeg selv erfart i enhver vanskelig situasjon jeg har vært i! Aldri mist troen på det ♥♥

Om dere ønsker at jeg skal ha personlige innlegg som dette oftere, setter jeg pris på om dere trykker på "liker" knappen rett under innlegget. Klem fra meg!

WTF

Hola babes!

I dag våknet jeg opp til nyhetene om at skattelistene for 2013 nå ligger ute på nettet. Ikke lenge etterpå fikk jeg også tilsendt diverse avisartikler som faktisk nevnte hvor mye alle toppbloggerne i Norge tjente. Som dere kanskje har fått med dere så er det nå blitt sånn at man kan se hvem som har søkt på deg, og det synes jeg er en veldig bra ting. Jeg tror det kommer til å gjøre at færre tør å sitte å snoke på naboen eller bekjente, fordi det er veldig flaut om den personen ser at du har gjort det. Men selvfølgelig skal jo VG++ offentliggjøre bloggernes inntekt, formue og skatt. Jeg skjønner ikke hvordan i all verden de kan ha lov til å gjøre det? Nå hjelper det jo ikke akkurat så veldig mye med det nye vedtaket om at man kan se hvem som søker på deg, for nå har jo alle uansett fått sett hva jeg tjener på diverse nettaviser. Også de som kanskje ikke ville funnet på å søke det opp i det heletatt. Ble skikkelig irritert da jeg så det, for jeg ønsker ikke på noen måte at fremmede skal vite hva jeg tjener. Jeg synes det at vi har åpne skattelister som alle kan se er helt utrolig rart, for hvorfor skal alle ha tilgang til hva en hver person tjener??? Ingen har jo en dritt med det å gjøre og det er jo en privatsak. Ikke minst kan LETT disse skattelistene føre til mobbing av barn som går på skole. Jeg husker så godt selv hvordan alle satt og søkte opp hverandres foreldre i klassen.. Da er det ikke så veldig gøy at andre kan se at foreldrene dine kanskje ikke tjener så mye og så være slemme med det. Vi vet jo alle hvordan barn og unge jenter/gutter er, veldig umodne og kan være skikkelig onde mot hverandre. Jeg synes disse listene skal forsvinne og klarer ikke å finne et eneste godt argument for at de skal ligge åpne for alle og enhver. Jeg har ingen rett til å vite hva du tjener, og du har ingen rett til å vite hva jeg tjener, right? Ellers så sitter jeg selv å følger litt med på hvem som stalker meg i dag og synes det er ganske så morro. Hvertfall når det er personer jeg vet hvem er, da ler jeg litt for meg selv. 





Topp HER // Bukse HER // Klokke HER (annonselenker)

Det var dagens lille preken, og over ser dere dagens antrekk! Elsker den nye toppen min fra Miss selfridges, såå fin ♥

Vanskelige valg

Hei!

Jeg tenkte å snakke litt rundt om et tema som jeg tenker er noe som treffer de fleste. Det er nettop dette med å ta tørre å ta vanskelige valg. Det kan jo virkelig være så utrolig mye forskjellig, men jeg kan jo komme med noen eksempler. Jeg husker da jeg gikk i 1.klasse på VGS hadde jeg kjempelyst til å dra på utveksling i Australia til 2 året. Flere venner hadde begynt å søke på utvekslingsår i utlandet og det var mye snakk om det. Jeg så for meg at et år på skole i et helt annet land, hos en helt annen familie, et annet språk, nye mennesker og alt det der hadde vært en fantastisk opplevelse. Sikkert et ekstremt lærerikt år som hadde gitt meg masse livserfaring og minner for livet. Jeg var helt sikker på at jeg hadde lyst og det var noe jeg hadde tenkt på å gjøre i lang tid. Men vet dere hva som hindret meg i å gjøre det? At jeg hadde kjæreste. Jeg var redd for at jeg kom til å savne han så mye at jeg "døde" og ikke minst at dette valget kunne gjøre at det hadde blitt slutt. Så ja, derfor valgte jeg å ikke dra. Jeg turte ikke å gjøre noe jeg egentlig skikkelig hadde lyst til og lot det faktum at jeg hadde kjæreste hindre meg. Det er jo litt morsomt, for det ble jo faktisk slutt mellom oss også. 1 år etterpå var det slutt og bare fordi jeg hadde kjæreste, turte jeg ikke hoppe i det. Angret selvfølgelig på at jeg ikke dro da det ble slutt, at jeg lot forholdet vårt hindre meg i en av drømmene mine. Poenget med det her er vel enkelt og greit at noen ganger MÅ man klare å ta et vanskelig valg, og ja det kan bli konsekvenser av det, men man må tørre det. Du kan ikke ofre drømmene dine eller planene dine for en kjæreste som du ikke har noe garanti på at du holder med livet ut. Det er selvfølgelig kjempevanskelig, jeg klarte jo ikke å stå imot det selv. Men det er faktisk veldig viktig! Om du ønsker å feks dra jorden rundt i 3 mnd, studere i utlandet eller et helt annet sted i Norge- GJØR DET! Ikke la det faktum at du har kjæreste hindre deg. Om dere virkelig elsker hverandre og er ment for hverandre, kan dere deffinitivt klare det. Tenk så kjipt det er om du feks får drømmetilbudet om en eller annen skoleplass i New york du har SÅ lyst på, men takker nei fordi du ikke tror du klarer å være så langt borte fra kjæresten, og så blir det slutt litt senere. Vi har bare et liv og vi har veldig mange fantastiske muligheter nå som vi er unge. Både med tanke på reising hvis du har friår eller å studere. Når du blir eldre, er gift, får barn og er stuck med en fast jobb er det ikke bare bare å spontant flytte et eller annet sted i verden eller dra jorden rundt. Tenk så mye du kan oppleve som kanskje bare er en "en gang i livet" mulighet, det er verdt det! Du kan klare det, det kan jeg og ♥

Ellers en annen ting, som er en av de værste tingene jeg kommer på, anngående vanskelige valg. Nettop dette med å slå opp med kjæresten sin. GUD, så fælt det er. Jeg husker da jeg skulle slå opp med Axel etter 4 år sammen. Selvom alt gikk veldig dårlig og følelsene hadde vært borte i lang tid, føltes det virkelig helt umulig. Jeg var så redd for at jeg kom til å angre og hvordan jeg skulle ha det fremover. For å være helt ærlig, tror jeg aldri det går ann å være 100% sikker på at et brudd er riktig. Når du slår opp utsetter du jo også deg selv for sorg og en vanskelig periode freomver, da er det veldig lett å heller forskyve det, for å beskytte seg selv mot dette. Du må faktisk være utrolig sterk og det er så jævlig kjipt. Men som sagt, noen ganger MÅ man bare ta vanskelige valg, tørre å hoppe i det. Og ja, det var veldig vanskelig den første tiden. Det er det nok uansett. Det er veldig uvant å være singel, du føler deg fort ensom når du ikke lenger har en kjæreste du kan krype inntil når du vil eller bare slappe av med i helgene. Men vet dere hva? Plutselig kanskje 1 mnd etterpå, følte jeg meg lykkeligere enn noengang. Jeg var singel, hadde ingen andre enn meg selv å tenke på, ingen kjæreste å savne eller som hindret meg i å gjøre ting. Det var faktisk helt fantastisk og jeg var SÅ glad. Det hadde jeg aldri i verden trodd og det var så deilig. Jeg klarte å ta et fryktelig vanskelig valg og det viste seg at det var riktig, og jeg var på mitt lykkeligste.



En annen ting som er en gjenganger i forhold er jo: "Han er den eneste for meg, ingen er som han, jeg kommer aldri til å finne en sånn gutt igjen". Vet dere hva? Jeg har innsett at det sier alle om kjæresten sin. Jeg sa det også om Axel og trodde aldri i verden jeg noensinne kom til å forelske meg igjen. Jeg møtte min nåværende kjæreste bare et par mnd etterpå og ble veldig fort forelsket. Det hadde jeg aldri trodd! Og nå tenker jeg det samme om han, hehe.. Det er litt rart det der. Poenget er at nei, han er ikke den eneste for deg, det finnes mange fantastiske gutter der ute. Du kommer til å møte en igjen, om det så tar 2 uker eller 2 år. Han finnes et eller annet sted der ute og en eller annen dag vil du møte på han. Det skal jeg love dere! Så ja, å slå opp er et veldig vanskelig valg, men du klarer det. Det er tøft i starten uansett hva og det blir bedre. Noen bruker lenger tid enn andre, men du vil få det helt bra til slutt uansett. Kanskje møter du en som er enda bedre og akkurat hva du drømmer om? Hihi, bare noen tanker fra meg. For alt jeg vet er noen av dere i akkurat denne situasjonen nå og kunne trengt disse ordene ♥ Håper dere likte innlegget!

Uforutsigbart

Hei!

Noe jeg har tenkt endel på i det siste, er hvor uforutsigbart livet faktisk er. På både godt og vondt! Om bare et år kan livet ditt være helt eller veldig annerledes enn det er akkurat nå. Ganske rart? Om du tenker 1 år tilbake i tid, har det skjedd noen store forandringer? Kanskje du har blitt singel, kanskje du har funnet drømmegutten eller kanskje du har mistet kontakten med besteveninnen din- Eller noe helt annet? Selv var jeg blitt singel for et år siden og hadde ingen verdens planer om å få meg kjæreste igjen på lang tid. Jeg ble tilfeldigvis kjent med Julia og siden ingen av oss hadde noe å gjøre, bestillte vi reise sammen etter bare å ha kjent hverandre i 2-3 uker. Jeg ville til Hellas eller et av stedene i Spania jeg har vært på før, i mens Julia foreslo Gran Canaria. Hun hadde vært der mange ganger og snakket om hvor gøy det var å feste der. Jeg hadde aldri vært der før og hadde for å være helt ærlig veldig lite lyst til å dra dit. Men etter mye overtaling fra Julias side ble jeg til slutt med på å bestille en GC-tur. Så en uke etterpå dro vi, og da vi var ute en kveld satt tildeldigvis gutten som ikke lenge etterpå ble kjæresten min på nabobordet på samme bar. Hvor tilfeldig er egentlig ikke det? Hadde jeg ikke møtt Julia, hadde jeg ikke dratt til Gran Canaria og da ville jeg aldri møtt kjæresten min. Om det var tilfelle så hadde jeg kanskje hatt en helt annen kjæreste nå? Er så merkelig å tenke på, haha. Og for et år siden kunne jeg nok aldri i verden sett for meg at jeg nå bor på Gran Canaria, med den 24 år gamle kjæresten min? Livet altså.. Men det er kanskje nettop disse uforutsigbarhetene som gjør det spennende.. Bare noen tanker fra meg, kanskje fler synes det er litt spennende å tenke på? 



Topp fra Nelly (utsolgt) // Shorts fra Runway Dreamz // Solbriller fra Celine

Kjærleik ♥ 

Har livet ditt forandret seg noe på 1 år? Når du tenker nøye gjennom det kommer du nok på noen forandringer, store eller små :)

Hva er viktigst?

Nå skal jeg ta opp noe som har irritert meg leenge men som jeg aldri har nevnt på bloggen. Dette har jeg snakket med både venner og familie om og er egentlig noe jeg tenker på ganske ofte. Hva vil du helst ha, 1 utrolig god venn eller 10 falske? Jeg synes jenter på min alder og yngre bryr seg ALT for mye om populæritet. Mange jenter gjør alt for å være en del av den kuleste gjengen og ofrer gjerne gode venner de har hatt gjennom mange år for dette, fordi de kanskje ikke blir sett på som like kule i andres øyne. Den kule gjengen er nok som oftest ikke alltid den hyggeliste eller de beste vennene. Der er det mye mulig både baksnakking, utestegning og mobbing. Men til tross for dette er det da noen jenter som heller vil være i den kule gjengen med de falske vennene enn å ha tvers gjennom gode venner som ikke har noen spesiell status. Det her er så grenseløst teit og plager meg helt ekstremt! Jeg vet dette er veldig normalt og regner med at mange av dere kanskje kjenner dere igjen i det jeg skriver?

Sist jeg brydde meg om populæritet må ha vært på barneskolen og jeg synes virkelig at jenter/gutter på min alder burde ha vokst fra seg denne utrolig teite oppførselen for lengst. Jeg kjenner desverre flere som bryr seg ekstremt mye om å være populære og henge med den "kule" gjengen. De ditcher de jentene som faktisk er GODE venner for å være med de mest populære. Til tross for at de VET at jentene er falske og baksnakker dem heletiden (og hverandre for den saks skyld) så holder de seg jammen meg til den gjengen. Hvor jævlig viktig skal det liksom være å bli sett på som "kul"? Når skal folk begynne å forstå at det ikke er det som betyr noe? Nei gud, blir irritert av å bare tenke på det. For å være 100% ærlig kunne jeg ikke brydd meg mindre om hvor kul min bestevenn hadde vært i andres øyne. Det som betyr noe for meg er at det er en god venn som jeg vet jeg kan stole på, har det gøy med og som er der for meg når jeg trenger det. Om en av mine bestevenner KUN hadde hatt meg som venn og mange kanskje ikke "likte" denne personen hadde ikke det gjort meg en dritt. Tenk om det plutselig har skjedd noe forferdelig og ingen av "vennene" dine er der for deg, hvor fett er det å være en av de kule da? Hæ? Nå mener jeg ikke at alle "kule" eller "populære" personer/gjenger er slemme jenter men hele poenget er vel egentlig at det hvor kul en person er i andres øyne burde ikke ha noen betydning for at du vil være venn med personen. Det viktigste er å ha GODE venner, status eller ei ♥

Noen som er enige eller har noen erfaringer de vil dele?

"Er jeg bra nok?"

Hei!

Sliter litt med å skrive slike "tankeinnlegg", fordi jeg synes det er skummelt at så mange leser det jeg skriver. Synes også det er vanskelig å vite hva jeg skal skrive om og hvor jeg skal starte. Men når jeg har så mange jeg kan nå til og mange yngre som ser opp til meg- så føler jeg det er viktig å komme med slike innlegg i blant. 

Det jeg vil ta opp i dag, er det enorme fokuset på utseende og kropp vi har nå i 2013. Jeg føler faktisk at det aldri har vært værre. Du kjenner sikkert på det selv og jeg skal love deg at jeg gjør det! Først og fremst tror jeg at det er nåtidens teknologi og globaliseringen som er en av de største grunnene til det store fokuset på kropp og utseende. Her i den vestlige delen av verden, er de fleste på internett. I Norge har vel så og si alle ungdommer tilgang til internett og bruker sosiale medier som facebook, blogg og instagram flittig. Kanskje spesielt på instagram, ser vi daglig disse perfekte jentene med de uvirkelige kroppene. Vi følger fitnessprofiler i håp om å få inspirasjon til å kanskje klare å oppnå en så "fantastisk" kropp selv. Vi ser bilder av Adriana Lima, Megan Fox og andre vakre kvinner fra verden rundt og blir skuffet i det vi ser vårt eget speilbilde. Vi lager havrepannekaker, smoothies, spiser supersunt, trener og mange kanskje sulter seg i håp om å en dag nå idealkroppen vi daglig ser på sosiale medier. Vi legger ut bilder av oss selv ferdigfikset hvor vi kanskje har brukt lang tid på å retursjere bort urenheter, lagt på forskjellige effekter, stiller oss i vinkler hvor vi ser tynnest mulig ut ++. Disse legger vi ut på sosiale medier som facebook og instagram fordi vi søker bekreftelse på at vi ser bra nok ut. Som oftest av ansikt men også bikinikropp- og håper selvfølgelig på flest mulig likes og gjerne followers (instagram). Slik er det nå i år 2013.



Fy faen så slitsomt det er.
Jeg føler dette presset så ekstremt selv og blir nesten kvalm av hvor fiksert jeg har blitt på min egen kropp og mitt eget utseende. Jeg vet at en stor grunn til at jeg har fått dette syke presset over meg er fordi jeg er en så offentlig person. Jeg har mellom 30 og 40.000 lesere på bloggen min hver eneste dag og det har jeg hatt i mange år. På bloggen min kan hvem som helst legge inn anonyme kommentarer og kommentere mitt utseende. For ca 1 år siden var jeg veldig missfornøyd med kroppen min og hadde gått endel opp i vekt. Dette fikk jeg daglig høre på bloggen min, hvor feit jeg var, hvor store lårene mine hadde blitt, at jeg hadde bollefjes, at jeg måtte slutte å spise og at jeg ikke var tynn som de andre bloggerne. Dette slet veldig på selvtilitten min og det er utrolig tøft å være i tenårene og lese slikt. Jeg turte ikke legge ut bilder av underkroppen min, i frykt for at noen skulle kommentere at jeg hadde store ben. Bikinibilder la jeg kanskje ut 2 ganger til tross for at det var sommer, der trakk jeg inn magen så mye jeg kunne, holdt armene over hoftene og turte ikke lese kommentarene. Dere som ikke har blogg opplever mest sansynlig ikke dette i og med at ingen tør å vise identiteten sin når de skriver slike kommentarer. Det kom selvfølgelig til det punktet hvor jeg hatet min egen kropp, var overbevist over hvor feit jeg var og ikke så noen annen utvei enn å omlegge kostholdet mitt og begynne å trene. Jeg skal ikke si at jeg ikke er glad for at jeg gjorde det i dag, for jeg har det mye bedre med meg selv nå men føler meg dårlig når jeg tenker på grunnen til at jeg gjorde dette. Jeg vet selv at jeg er med på å øke kroppspress når jeg legger ut feks bikinibilder på instagram og blogg, men grunnen til at jeg gjør dette er fordi jeg ønsker bekreftelse. Akkurat som dere gjør. Jeg har SÅ lenge hørt hvor feit og ekkel jeg er og håper at jeg nå kanskje er bra nok. Disse anonyme knuste selvtilitten min og ved å legge ut slike bilder prøver jeg å bygge den opp igjen. Jeg synes det er skummelt at jeg bryr meg så mye om andres meninger, trenger den jævla bekreftelsen for å ha det bra med meg selv og noen ganger skulle jeg faktisk ønske at internett ikke fantes. At jeg ikke hadde 87000 følgere på instagram og titusner av lesere på bloggen som jeg føler jeg må se best mulig ut for. Ingen som dømmer meg og ingen anonyme kommentarer om hver minste feil ved useendet mitt.

Det er selvfølgelig ikke bare kroppspress, selvom jeg har kjent spesielt mye på dette. Ansiktet mitt blir jo selvfølgelig også vurdert av disse tusentalls menneskene og jeg skal love dere at jeg får vite det som er feil. La oss ta et eksempel, nesen min. Jeg har aldri i mitt liv tenkt over nesen min, verken positivt eller negativt. Jeg har aldri hatt en annen mening enn at den er helt grei og passer mitt fjes- selvfølgelig helt til jeg ble en "kjent" person. Jeg får ofte kommentarer om at nesen min er alt for stor og at jeg burde opperere den. For noen uker siden fikk jeg en kommentar her på bloggen som lød slik " You should do a nosejob, then ur perfect". Dette er noe jeg aldri hadde fått høre med mindre jeg hadde hatt denne bloggen. Jeg husker kommentaren ordrett og den gikk rett inn på meg. Jeg løp rett inn på badet og studerte nesen min- kanskje er den for stor? Kanskje jeg hadde sett mye penere ut med en mindre nese? Etter den kommentaren har jeg tenkt mye over nesen min, prøvd å konturere den mindre med sminke og studert den på bilder. Hvordan kan man bli så obsessed av anonyme kommentarer?! Det værste av alt, for ca en uke siden tok meg selv i å google "nosejob" og så lenge på før/etter bilder. For å ha sagt det så er dette IKKE noe jeg kommer til å gjøre, for jeg skal ikke la de anonyme vinne igjen. Jeg er født slik jeg er, den nesen er MEG og sånn får det bare forbli uansett hvor stygg den kanskje er. Men jeg synes det er så ekkelt av å se hvor påvirket jeg faktisk blir- føler meg teit og svak. 

Jeg vet egentlig ikke helt hva konklusjonen på dette innlegget skal være, for jeg vet at sosiale medier tar av og at både utseende og kroppspress mest sansynlig bare vil bli værre. Kanskje det bare kan hjelpe dere å lese at jeg også er akkuratt der dere er? At jeg føler minst like mye på det selv og både sliter og har slitt veldig med det? Det er jævlig kjipt, det er sykt slitsomt og jeg skulle av hele mitt hjerte ønske at jeg ikke brydde meg om andres kommentarer og meninger om meg og min kropp. Men vi er tenåringer, vi er sårbare og det er ikke så lett. En ting vi må huske på som jeg ofte prøver å minne meg selv på, er at vi ser oss selv mye "styggere" enn alle andre gjør. Hvor mange ganger har du ikke hørt en veninne si at hun har dårlig selvtilitt og føler seg stygg, når du genuint synes hun er utrolig vakker og ikke skjønner hvordan hun kan tenke slik om seg selv? Uansett hvor mange som skriver til meg hvor pen jeg er, klarer jeg ikke tro på dem. Jeg ser kun feilene ved min kropp og ansikt, ikke det positive. Jeg vet jeg ikke er den eneste og jeg regner med at mange ikke visste at jeg har slike tanker om meg selv. 

Jeg synes vi skal prøve å tenke at vi er den vi er, og da får vi bare gjøre det beste ut av det. Uansett hvor mye jeg trener eller hvor sunt jeg spiser, vil jeg aldri kunne få like lange og tynne ben som VS modellene. Enkelt og greit fordi jeg kun er 165 cm høy og ikke har en slik kroppsbyggning. Sånn er det bare. DU er den perfekte versjonen av deg selv og DU er bra nok som du er. Noen er høye, andre er lave, noen har spinkel kroppsbyggning- andre kraftig. Vi er alle forskjellige og fine på hver vår måte. Du kan ikke bli noe du ikke er.  Og om du tenker over det, hvor mye bryr du deg egentlig om veninnen din har litt ekstra fett på magen i sommer? Nei, du hadde vel ikke tenkt over det en gang. Men om du selv hadde lagt merke til litt ekstra hoftefett, ville det vært krise i dine tanker. En er sin egen værste fiende, desverre. Vil avslutte innlegget med å si at DU er vakker, og jeg synes vi sammen skal prøve å overbevise oss selv om at vi er bra nok som vi er. Prøv så godt du kan å ikke sammenlign deg selv med andre, for du er du, jeg er meg og de er de! ♥

 

 

 

 

- ANDREA BADENDYCK

Ja- det er slutt

Hei!

Tenkte for første og siste gang å svare på et spørsmål jeg har fått flere ganger daglig de siste ukene/månedene. Dere lurer på om jeg fortsatt er sammen med Axel, og da må jeg desverre svare nei. For å være ærlig har det ikke gått ordentlig opp for meg enda at jeg faktisk er singel og det tar nok tid etter å ha hatt kjæreste i 4 år og 3 mnd. Vil ikke gå veldig inn på hvorfor det ble slutt, men vi har rett og slett vokst veldig fra hverandre og de sterke følelsene har ikke vært der på lang tid for min del. Vi har på en måte vært mer bestevenner enn kjærester en lang tid nå.. Så som dere skjønner har ingen av oss vært utro eller noe i den duren så ingen grunn i å begynne å spekulere og lage rykter. Heldigvis har vi avsluttet forholdet på en ordentlig måte og skal gjøre alt vi kan for å være gode venner og fortsatt holde kontakt. Ingen sure miner! Jeg tror det er det beste for begge at det nå er slutt, få vært litt ungdom og leve livet. Om vi er ment for hverandre kan det jo være vi kan finne tilbake til hverandre om noen år. Jeg er fortsatt dødsglad i Axel og har bare positive ting å si om han, håper veldig at vi klarer å være gode venner for vi har det utrolig gøy sammen og han betyr mye for meg. Synes det er så sykt rart å skrive det her.. Er liksom helt uvirkelig etter så lang tid.

Menmen, håper dere forstår og jeg vil helst ikke snakke så mye mer om det fremover. Selvom det var mitt valg er jeg utrolig lei meg, og tror aldri et brudd etter så mange år kan føles 100% riktig. Men håper som sagt at vi klarer å holde kontakten for selvom vi har vært kjærester har han også vært min beste venn som jeg er dødsglad i. Veldig rart om vi skulle gått fra å ha vært sammen siden vi var 13 og plutselig ikke sees igjen eller snakkes igjen. Om vi hadde gått rett forbi hverandre om vi hadde møtt på hverandre i byen for eksempel, det virker utrolig trist. Har veldig blandede følelser fortiden og føler meg ofte ensom, lei meg og usikker, men får nesten bare ta tiden til hjelp. Jeg er veldig sikker på at det var riktig og jeg og Axel har lovt hverandre å være gode venner, så om vi klarer det gjør det meg veldig glad. Skjønner jo også at det heller kanskje ikke vil bli så lett..Har heldigvis gode venner og verdens beste søster som støtter meg, så jeg klarer meg. Noen dager vil vel uansett være vanskeligere enn andre, spesielt når man er alene. TIl slutt vil jeg bare si at jeg er utrolig takknemmelig for alle disse årene med Axel, vi har så mange fine minner og jeg kommer kun til å se tilbake på forholdet vårt som noe utrolig bra. Axel er fortsatt verdens beste gutt i mine øyne!! ♥

:)

 

 

 

- ANDREA BADENDYCK

På bunnen

Hei!

Det er deilig å ha bloggen i situasjoner som nå. Når du føler deg hjelpesløs og trenger et sted å få ned alle tanker.. Jeg prøver å være positiv på bloggen men nå må jeg rett og slett bare innse hvordan jeg faktisk har det. Jeg er utslitt, helt fullstendig utslitt. Jeg har vært det lenge nå og det blir bare værre og værre. Jeg har null energi. Jeg kommer meg ikke opp om morgenen, selvom jeg legger meg tidlig. Jeg har på 30 alarmer hvert andre minutt, men jeg ligger rett og slett i koma. Jeg hører ikke alarmen, jeg skrur den ikke av en gang. Så dypt sover jeg. Jeg vil på skolen, men jeg kommer meg ikke opp. Derfor ligger jeg dårlig ann, fordi jeg har for mye fravær og da ligger ann til å få ikke vurdert i noen fag. Jeg klarer heller ikke levere ting jeg skal, om jeg er på skolen klarer jeg ikke følge med. Jeg har snakket med rådgiver og hun sa det så mørkt ut for at jeg klarer å fullføre andre klasse og jeg blir utrolig lei meg. Jeg vil så gjerne men jeg er som en zombie fortiden, jeg klarer ingen verdens ting. Blir sliten av å bare ha øynene åpne. Jeg ser nesten bare glede i søvn fortiden, det å kunne slippe bort fra virkeligheten. Men det handler ikke bare om søvn, det er alt. Jeg har som sagt ingen energi til å gjøre noen ting produktivt. Leiligheten er sinnsykt rotete men jeg orker ikke rydde. Jeg vil rydde, men klarer ikke. Bare å sette inn en talerken i oppvaskmaskinen er der jeg er nå fyskisk utmattende. Jeg vet foreksempel at jeg har flere samarbeidspartnere som skylder meg penger, men jeg orker ikke sende regning til dem for å få betalt. Det er for slitsomt, selvom det tar 2 min. Jeg får ikke meg selv til å gjøre det. Jeg føler meg så sinnsykt dårlig, jeg føler meg som verdens værste person. Jeg har det enkelt og greit veldig vanskelig fortiden. Jeg føler også at jeg skyver alle unna meg, jeg stenger ut følelsene mine. Orker ikke bry meg om noen eller noe. Det er ikke sånn jeg er... Det hadde vært greit om jeg er utslitt EN dag, men det er sånn hver dag. Selvom jeg sover 15 timer er jeg fortsatt utslitt, jeg har aldri energi. Ikke en eneste dag er jeg i stand til å sette på en maskin med klær, rydde, gjøre en lekse eller noe sånt.



På mandag skal jeg til legen, det er ikke normalt å ha det sånn som jeg har det nå. Jeg vet ikke hva det kan være.. Kanskje jeg mangler et eller annet i kostholdet mitt, kanskje jeg er allergisk mot noe, kanskje jeg har kyssesyken, ME, depresjoner.. Jeg aner ikke, men jeg håper jeg kan få en diagnose så det kan bli bedre. For jeg har det helt forferdelig nå og det er rett og slett helt jævlig å ha det slik. Vet ikke om noen av dere kanskje kjenner dere igjen? Har vært der hvor jeg er nå? Hvor du rett og slett er helt på bunn, orker såvidt å løfte en arm og ikke ser noe lys i tunnelen?Noen som har noen råd? Jeg er rett og slett depserat, for jeg blir gal av meg selv.

 

 

 

 

- ANDREA BADENDYCK

Mye som skjer

Heihei!

Jeg vet bloggingen min er elendig fortiden, men det er rett og slett fordi jeg er mentalt utslitt. Ikke pga bloggen men livet mitt. Skulle ønske jeg kunne fortelle dere men mye er veldig privat og det er ikke alt man vil dele med 35.000 mennesker. Er veldig mye som skjer, har utrolig mye å tenke på, gjøre og er rett og slett utslitt. Har ingen energi til å gjøre noen ting, vil bare sove i evigheter. Vil flykte fra hverdagen en liten stund, alle plikter, forventninger og alt som skjer. Desverre er det ikke så enkelt, så vet ikke helt hva jeg kan gjøre. Føler jeg ikke er bra nok i en eneste situasjon. Jeg er utrolig usikker, er redd for å ta valg som jeg ikke vet jeg kommer til å være glad over eller angre veldig. Går mye rykter, jeg får mye dritt og jeg synes det er veldig vanskelig. Nei, nå skriver jeg bare masse som dere ikke forstår noe av.. Akkurat nå vil jeg bare flykte til et varmt land, ta meg en lang ferie, slippe skole og beskymringer. Men det går ikke. Alt hviler på skuldrene mine. Jeg vet jeg er utslitt, merker det på søvnen min. Hele meg vil bare flykte til drømmeland og aldri våkne. Selvom jeg sover 15 timer er jeg ikke uthvilt. Ah, masse tanker, men ingen konklusjoner. Livet er ikke alltid en dans på roser, sånn er det for alle. Vet ikke hva mer jeg skal skrive.... Vet heller ikke hva jeg kan gjøre for å føle meg bra igjen, tror ikke jeg kan gjøre noen ting. Alt suger.

Disse bildene passet visst ikke til innlegget alikevell, men det er noen bilder Elena tok av meg i sted. Et dårlig forsøk på outfitbilder med iPhone, hehe...

 

 

 

 

- ANDREA BADENDYCK

Nobody's perfect

Jeg får hele tiden kommentarer om at livet mitt virker perfekt. At jeg har det perfekt med familien, venner, kjæresten og alt ellers. NEI, livet mitt er langt fra perfekt. Jeg har valgt at jeg vil ha en positiv blogg, jeg vil ikke klage på ting eller dele veldig personlige hendelser. Om jeg har hatt en stor krangel med enten Axel, familie eller venner, vil det aldri komme ut på bloggen. Bare fordi jeg velger å ikke blogge om det negative i livet mitt, betyr det ikke at det kun skjer positive ting. Noe passer seg bare ikke å skrive her, som hvem som helst i hele verden kan lese. Jeg synes alle skal tenke nøye gjennom hva de legger ut og skriver på internett.

Men som sagt, livet mitt er langt fra perfekt. Jeg har dager jeg er helt nede, føler meg helt alene, knust og bare har lyst til å dø jeg også. I løpet av barne og ungdomsskolen har jeg blitt såret utrolig mange ganger, blitt baksnakket av de jeg trodde var vennene mine, blitt holdt utenfor og ikke minst sviktet. Jeg har mange ganger tenkt at ting aldri vil bli bra igjen, men det blir det. Tunge perioder gjør oss bare sterkere! Jeg går selvfølgelig ikke inn på akkurat hva som har skjedd meg, men tro meg, SYKE ting. Alt fra hatsider til de ondeste planer dere kan tenke dere- og alt dette av mennesker som har vært mine venner! 

Tenårene er ikke lett, og selvom ting blir litt bedre for hvert år som går og alle modnes, vil man fortsatt møte motgang. Jeg kommer heller ikke fra en perfekt familie hvor alt bare er idyll, det har vært mye krangler og gråt  hjemme også. Jeg er heller ikke "en bortskjemt drittunge som får hva hun vil", som mange av leserne mine liker å skrive i kommentarfeltet. ALT jeg kjøper betaler jeg selv, også når jeg er ute å spiser. Så det er litt morsomt når jeg alltid får kommentarer om hvor bortskjemt jeg er når jeg har brukt mine egne penger. Og til dere som lurer på hvordan jeg får penger, det er da bloggen.

Heller ikke de 32 mnd med Axel har vært en dans på roser. Tro meg!! I starten hadde vi utrolig mye problemer, vi kranglet nesten hver dag og jeg gråt flere ganger i uken. Vi har også hatt perioder hvor det nesten har blitt slutt, jeg har ikke telling på alle gangene jeg har vært helt knust pga Axel. Det har selvfølgelig blitt bedre ettersom tiden har gått, vi har begge blitt mer modne og blitt kjent med hverandres følelser. Men vi har fortsatt våre problemer og krangler, men det har vel de fleste. Og til alle som lurer: JA, vi er fortsatt kjærester.

Anyone can fake a smile

Det er helt klart mange som har hatt og har det mye værre enn meg, men jeg har faktisk ikke hatt det og har det ikke utrolig lett hele tiden jeg heller. Men alle mine erfaringer har gjort meg mye mer voksen og ikke minst sterkere. Livet mitt har aldri vært, og er ikke perfekt. Jeg håper dere skjønner det etter dette innlegget, jeg er akuratt som alle andre. Også selvom jeg som oftest ikke velger å blogge om det når jeg er lei meg eller hvis det har skjedd noe vondt! :)

Og til alle som har en vond periode: Ting vil ALLTID bli bedre, det har jeg virkelig erfart. Aldri mist håpet.

 

- ANDREDA BADENDYCK

Live everyday like it's your last

Kom over denne kommentaren på bloggen min i sted:

Du har forresten en veldig fin blogg. Jeg er kreftpasient og har ofte en veldig hard hverdag og har tilbrakt det siste halvåret på sykehuset og har fortsatt 2 måneder igjen. Jeg er innom bloggen din hver dag og jeg må si at du får frem smilet i meg - hvertfall videoene av deg og axel. Du/dere er kjempe søte sammen og ikke minst utrolig morsome. Så jeg syns virkelig du skal fortsette med det du gjør. Du er en ufattelig god blogger, du tar kjempe fine bilder og du er en nydelig jente.

Hilsen Silje.



Jeg trykket på linken på navnet hennes og kom da inn på bloggen (http://sht.blogg.no/). Hun heter Silje, er to år eldre enn meg og har benkreft. I fjor sommer var hun en helt normal, frisk jente som deg og meg, og plutselig får hun vite at hun har benkreft. Tenk det! Alle tenker "det skjer ikke meg", og det gjør jeg selv. Til og med i vår alder! "Andre får kanskje kreft, men ikke jeg". Men kreft er noe som kan ramme hvem som helst og det er virkelig skummelt. Denne jenta har vært så utrolig sterk, det skjønner du når du leser de sterke innleggene hennes. Jeg ble virkelig rørt av det hun skrev, rørt til tårer. Hun har måttet gjennomgå masse cellegift, noe som er grunnen til at hun har mistet håret. Hun skriver på bloggen sin hvordan hun savner å kunne stryke hendene gjennom sitt lange hår, men nesten ikke husker følelsen lenger. Noe jeg og helt sikkert du tar forgitt.
Jeg får gåsehud av å tenke på hvor forferdelig det må ha vært å få beskjeden om kreft. Jeg prøver å sette meg inn i hennes situasjon og skjønner hvor forjævlig det må være. Alle spørsmålene: Hvorfor akkurat jeg? Vil jeg dø?.. Det må være så skummelt. Og å få cellegift, kjenne kroppen bli svakere og svakere. Nei, jeg tror virkelig det å få kreft er mitt værste mareritt. Heldigvis har Silje vært en sterk person og hun regner med å være friskmeldt om to mnd. Jeg unner henne det så utrolig mye og selvom jeg ikke kjenner henne er jeg utrolig stolt over at hun klart å kjempe mot kreften! Jeg synes dere burde gå innom bloggen hennes og legge igjen en hilsen.


Som sagt, det kan skje alle. Ikke ta livet forgitt, ikke klag over bagateller. Jeg vet det er vanskelig, det synes jeg selv. Men vi er så utrolig heldige! Hvor stor rolle i denne store verden betyr det egentlig om du ikke får feks en dyr designerveske av foreldrene dine? Det har så utrolig liten betydning i det store og hele. Jeg håper så inderlig at det snart vil komme medisiner mot kreft, alt for mange dør av det. Selv har jeg flere venner som har mistet mødrene sine pga brystkreft. Sett pris på livet ditt og det at du og familien din er friske. Det er ingen selvfølge at det alltid vil være slik!

Ekle opplevelser

Hei!

Wow, mye respons på forrige innlegg. Vil bare fortelle noen av dere at NEI, jeg er overhodet ikke rasist etter å ha skrevet det innlegget. Voldtekt er minst like forferdelig, om det så er en kineser som gjør det, en afghaner eller en tysker. Jeg vet like godt som dere at de aller fleste "utlendinger" er flotte mennesker med mange gode kvaliteter, og jeg har selv vokst opp i et miljø hvor det har vært mange medelever med en annen bakrund enn meg. Var virkelig ikke ment om noen følte seg truffet, det beklager jeg isåfall for.

Noen lurte på om jeg kunne fortelle om de ekle opplevelsene jeg har opplved som jeg såvidt nevnte. Det kan jeg gjøre! Har skrevet et innlegg om dette før, men siden jeg har så mange nye lesere er det nok mange som ikke har sett det. Har faktisk opplevd mye ekkelt og det har skjedd flere ganger at jeg har blitt forfulgt. Dette har ført til en stor redsel for å gå alene og jeg gjør alt jeg kan for å unngå det. Her kan dere lese om to opplevelser jeg har opplevd anngående dette temaet:

1. Jeg hadde vært i byen med en venn av meg, Emilie. Dette er faktisk ikke mer enn 2 mnd siden! Vi tok toget sammen hjem, fordi vi bor ikke mer enn 1 holdeplass unna hverandre. Da vi satt og snakket, la jeg merke til en mann som sto litt lenger bort på toget. Han så ut til å være fra et Sør- Amerikansk land, muligens Brasil eller rundt der? Han var i 40-50 årene, stor øl-vom og hadde en del gråe hår som tittet frem. Han smilte til meg, ikke bare smilte.. Han gliste virkelig! Han liksom bare sto der å så på meg med at stort smil om munnen hele togturen, nesten som at han var hypnotisert ellernoe slikt. Så hver gang jeg så opp på han, så han rett på meg og smilte. Jeg var jo med Emilie, men tenkte ikke noe mer over det enn at det var en smule creepy. Jeg så ikke mer på mannen, Emilie gikk av på stasjonen før meg, også skulle jeg gå av. Mannen hadde jeg helt glemt. 
Jeg begynte å gå oppover den lange bakken fra toget og til meg, og det er nesten aldri noen andre som går den veien. Plutselig hører jeg skritt bak meg, jeg snur meg. Jeg ser det er den gale mannen som går bak meg. Da sier instinktet mitt at jeg skal gå litt fortere, på grensen til å løpe, i håp om å gå fra ham. For hvis han ikke ville meg noe, ville jo det funket. Jeg prøver ut planen min, og plutselig hører jeg raske skritt, som jogging bak meg. Jeg snur meg, det var han mannen som hadde begynt å løpe oppover. Uten å helt overbevise meg selv, tenkte jeg "Okey Andrea, slapp av. Han har sikkert bare dårlig tid. Sakt ned farten, gå veldig rolig, så løper han sikkert forbi deg". Akkurat det gjorde jeg. Plutselig kjenner jeg noe prikker meg på skulderen...... 
Samtalen: (han gliser også som bare det under denne samtalen også, bare forestill deg det.)
Han: Heeaaaiiiiiiii
Jeg: Hei?
Han: Har dooo kjareste??
Jeg: Ja?
Han: Aaaaaa.... (fortsetter å smile og se skikkelig intenst på meg)
Han: Du er så deilig å se på, jeg skulle likt å slikke deg over hele kroppen fra topp til tå. (SYKT EKKELT!!!!! og han fortsetter å glise som bare det. Hvem sier noe sånt?!?!)
Meg: (Jeg var helt målløs og sjokkert, klarte netsen ikke få ut noen ting.) Tror jeg sa noe som: Æsj, du er ekkel! Jeg er bare 15 år, kan du gå?
Han: (fortsetter med de ekle smilene og drar frem mobilen) Kan jeg få nr ditt?
Meg: Nei!!
Han: Jo, få nummeret ditt. Versåsnill gi meg nr ditt, du er så deilig.
Meg: Æsj, nei!! du får ikke nr mit!! 
Han: Hvorfor ikke? Kan vi ikke holde kontakt?
Meg: Nei!!!!! hade!!!
Også løp jeg oppover bakken og ser han bare står der å glaner med deeeet store smilet etter meg. HELDIGVIS fulgte han ikke etter.....


2.
Dette var en sen vinterkveld i 2008/2009. Jeg hadde vært hos noen venner, også skulle jeg komme meg hjem på egenhånd siden både mamma og pappa hadde tatt et glass vin til middagen og ikke kunne hente meg. Egentlig måtte jeg være hjemme 10, men så glemte jeg helt bort tiden. Så det endte med at jeg ikke var der hvor bussen gikk før klokken var halv 11. Jeg kom akkurat for sent til å rekke bussen, og neste gikk ikke før om en halvtime. Jeg ringte pappa, men ingen av de kunne jo hente meg. Og jeg hadde ikke så veldig lyst til å sitte alene på en bussholdeplass i 11 tiden på en fredags vinterkveld, så vi avtalte at han skulle sykle mot der hvor jeg kom. Men å sykle helt til bussholdeplassen hadde tatt minst 20 minutter, så derfor bestemte vi at vi skulle møtes på halvveien. Så derfor begynner jeg å gå hjemover, i håp om at det ikke skulle ta så lang tid før jeg så min kjære far komme syklende. 
Det første jeg opplevde var en lastebil som kom kjørende mot meg. Der inne var det noen menn som begynte å tute på meg. De åpnet vinduet, plystret, og ja.. dere vet! Alt slikt for at jeg skulle komme bort. Jeg ble veldig redd, så jeg bare gikk fort unna. Heldigvis kjørte bilen, og jeg følte meg litt tryggere. Jeg får alltid en litt større trygghetsfølelse av å snakke i tlf når jeg er redd og alene, så derfor ringte jeg søsteren min slik at jeg kunne snakke med henne til jeg møtte pappa. Det var veldig mørkt, og verken mennesker eller biler å se. Plutselig hører jeg det kommer en bil, jeg snur meg og ser. Der kom det en taxi! Og nå tenker dere kanskje at det var en gal taxisjåfør inne i den bilen, men neida.. Jeg hadde stoppet ved et lyskryss for å vente der til jeg så pappa komme. Jeg ser at taxien stopper ved lyskrysset, noe som egentlig ikke var så merksnodig, fordi det var jo rødt. 
Plutselig ser jeg at det sitter en mann i rundt 40 årene inne i taxien i baksetet. Han gir meg ekle blikk, vinker og prøver å vinke meg bort til han. Han åpner vinduet og prøver å plystre og rope. Jeg blir veldig redd, og begynner å gå bakover.. Da ser jeg at mannen tar av seg beltet, og snur hele seg i bilen, sånn at han sitter med annsiktet mot bagasjelokket der. Der er det jo også et vindu, så han fortsetter med de ekle tegnene . Jeg blir enda reddere, denne mannen hadde faktisk snudd seg i bilen for å få kontakt med meg. Hjertet dunker kjempefort, jeg er helt alene. Jeg var så redd at jeg hadde lagt på med søsteren min, og mitt største ønske der og da var å se pappa komme. Plutselig ser jeg mannen gir tegn til taxi sjåføren, og taxisjåføren rygger bakover, og kjører inn til parkeringsplassen ved siden av.
 Jeg følger litt etter for å se, og gjemmer meg bak noen busker. Haha, det høres skikkelig ut som sånt man gjør på film, men jeg gjorde virkelig det!! Jeg så at mannen betalte sjåføren, smalt igjen døren og begynte å gå mot der hvor jeg var. Nå var jeg virkelig DØDSREDD, jeg følte på en måte at nå var alt håpet ute. Jeg var helt sikker på at han kom til å voldta meg også drepe meg etterpå, eller noe slikt. Det eneste innstinktet mitt sa da, var : LØP!!!! Jeg løp, og da jeg så bak meg løp han etter. Jeg trodde jeg skulle besvime, jeg var helt skrekkslagen og følte jeg virkelig løp for livet. Plutselig, uten å ha måttet løpe noe langt, ser jeg pappa komme syklende mot meg. Jeg løper bort til han, forteller livredd at det var en mann som løp etter meg. Jeg klarte nesten ikke puste, jeg begynte å hyperventilere!! Da jeg så bak meg var mannen forsvunnet, han hadde nok sett at jeg løp bort til pappa og ikke turt å følge etter. 
Dette er trolig det skumleste jeg har opplevd. Om pappa hadde kommet 5 minutter senere, vet jeg faktisk ikke hva som hadde skjedd meg. Jeg vet virkelig ikke hva den mannen tenkte med, han må ha vært gal. Skal ikke en jente på 13 år få lov til å gå alene om kvelden uten å bli forfulgt av gale menn? Jeg hadde ikke gjort noe galt, utfordrende klær hadde jeg heller ikke. En helt vanlig hettegenser og bukse var det jeg hadde på meg.. 
Blant annet disse opplevelsene preger hverdagen min i dag. Jeg går ikke alene hjem om kvelden fordi jeg har opplevd såpass mye ekkelt. Dette er to av flere ganger, det er det værste. At en jente på min alder ikke skal kunne gå hjem i fred synes jeg er helt forferdelig. Hva er det de vil meg? Klarer de ikke sette seg inn i min situasjon og skjønne hvor skremmende det faktisk er for den som blir forfulgt? Nei, jeg blir bare kvalm av å tenke på det. Redslen for at noe mer skal skje, er i kroppen min hver eneste dag. 

 

Hvil i fred, min engel

Ord kan ikke beskrive hvor knust jeg er. Mitt elskede hamster, Tutsi, ble funnet død i buret sitt  11 tiden i dag tidlig av min far. Han har kjempet lenge mot døden, og virkelig vært en fighter. Han har vært lam i bakbena i noen måneder, men alikvell så utrolig sterk. Han har løpt rundt på gulvet som om lammelsen var ingen sak, vært aktiv og hatt en helt utrolig appetitt.  De siste dagene har lammelsen har spredd seg rundt i kroppen. Men senest søndag fløy han rundt på badegulvet, hyper som bare det. Han spiste også en halv gulrot.

Men mandagen og tirsdagen ble alt mye værre. Helt plutselig! Han klarte såvidt å dra seg bortover i buret, øynene ble helt klistret sammen, han hadde nesten ikke balanse, og rullet rundt mange ganger når han prøvde å gå. Ubeskrivelig vondt å se! Han klarte verken drikke eller spise helt plutselig, og vi måtte gi han vann via en slags "sprøyte". Helt utrolig trist for meg, det har vært noen tårevåte og forferdelige dager. Men jeg har vært klar over at dette nå var slutten, men alikvell når han faktisk DØR- er helt jævlig. Han har vært mitt første dyr, kun mitt ansvar. Han har vært så utrolig modig, og aldri redd. Vi har hatt så utrolig mange fine stunder sammen, og hvor glad jeg ble i Tutsi kan ikke beskrives med ord. Og hvor redd jeg har vært for den dagen han skulle dø,  er helt utrolig. Han har vært verdens nydeligste, fineste og rett og slett beste hamster. Selvom jeg har fått en ny for noen uker siden, er det to helt forskjellige personligheter. Tutsi vil aldri kunne bli erstattet, ikke litt engang. Trodde det skulle bli litt enklere å takle hans død når jeg har et til, friskt et, men slik er det ikke. Tutsi er uerstattelig, og jeg skulle gjort alt for å få han tilbake.

Til tross for kun et av fire velfungerende bein og sammenklistrede øyne slik at han ikke så noen ting i går, dro han seg bortover buret og ville IKKE gi opp. Han var oppe virkelig hele tiden, slet seg bortover i buret uten noe mål å komme til. Han la seg aldri til rette for å dø, han kjempet virkelig mot døden. Helt jævlig å se en jeg er så utrolig glad i ha det så vondt. Det siste jeg ville var jo at han skulle lide, og at han skulle dø. Det var virkelig min største frykt! Jeg vet han har det mye bedre nå, men døden er så forferdelig å takle. Jeg savner han så mye allerede. Utrolig hvor glad man kan bli i et lite dyr, må opplveves for å fortsås. Har aldri vært så knust i hele mitt liv, jeg vil alltid elske og savne Tutsi <'3

Dette er bilder fra mandagen, hvor han lå helt stille i hendene mine og jeg trodde han skulle dø:










Sett noe vakrere?

Jeg følte at jeg måtte si farvell til han. Da jeg kom hjem lå han på et håndkle på badet, ganske stiv og kald. Jeg holdt han i hendene, strøk på han og gråt. Helt forferdelig å ha dyret man elsket, død i hendene sine. Han var så nydelig, til tross for å være død:



Uff, blir så utrolig vanskelig å ikke ha han ved min side etter 2 og et halvt fantastiske år. Hvil i fred, min elskede engel ♥

 

- ANDREA BADENDYCK

hits