Jeg får veldig ofte spørsmål anngående det å skaffe seg hund. Hvordan det er å ha en egen hund, ansvaret ved det, hvordan man kan vite at man har tid, stell, hvor mye tur feks Molly trenger ++. Derfor tenkte jeg å fortelle litt om dette nå 🙂

Vel, først og fremst så er jo det å ha en hund helt fantastisk. Jeg har hatt hund så og si hele livet mitt, og kunne ikke tenkt meg et liv uten. De sprer så mye glede, gjør det mye hyggeligere å feks være alene hjemme og gir evig med kjærlighet. Spesielt Molly er en liten bombe av kjærlighet, trofasthet og har godt humør dagen lang! Men anngående det å få en hund i såpass ung alder, så er det vanskelig å si hva jeg anbefaler. Det spørs egentlig veldig på hvordan situasjonen er hos deg. Om det kun er du alene som har ansvar, og ingen andre til å kunne passe hunden, kan det jo være litt vanskelig. Du kan feks ikke dra på byen og så sove over hos en venninne om du har en hund hjemme som venter på deg. Samme med overnatting ellers, reiser, helgeturer osv, med mindre huden kan være med selvfølgelig. Dette er noe du må være veldig klar over! Om du ikke har noen som kan hjelpe deg, så må du nok se for deg å miste litt mer av friheten din og måtte ofre deg for din nye bestevenn. Hunden kan selvfølgelig ikke være alene en hel natt eller helg. Eller jo, den hadde jo selvfølgelig overlevd så lenge du hadde satte frem mat og vann, men spør du meg så er det dyreplageri. 

For min del så er det utrolig lett å ha Molly, og det er vel egentlig mye fordi jeg ikke har ansvaret helt alene. Jeg deler henne jo på en måte med Madicken selvom jeg eier henne, rett og slett fordi vi har bodd sammen fra jeg fikk henne, så da ble det litt automatisk begges hund. Jeg snakket jo naturligvis med Madicken om dette på forhånd, at hun kan passe Molly og ta ansvar for henne om jeg ikke er hjemme. Ellers har jeg jo foreldrene mine som forguder Molly mer enn alt på jord og hadde overtatt henne på flekken om de hadde hatt muligheten. De stiller opp til passing dag og natt året rundt, så det er fantastisk deilig! Så siden jeg har hele familien min til å passe på og hjelpe meg med Molly så mye jeg vil, så blir ikke det å ha henne noe vanskelig. Molly elsker både mamma og pappa og veldig trygg på dem (vi har jo bodd med dem i snart 1 år nå), så da vet jeg at hun har det like fint med dem uten meg om jeg drar bort, det er også en deilig følelse. Jeg kan reise når jeg vil, overnatte når jeg vil, og jeg er helt sikker på at om jeg feks skulle studert 1 år i utlandet og ikke hadde hatt mulighet til å ta med meg Molly, hadde mamma og pappa tatt henne i mot med åpne armer uten å tvile. Så ja, som dere sikkert skjønner er jeg i en veldig fin situasjon som gjør at det å ha Molly ikke gir meg noen begrensninger. 

Det er utrolig viktig å huske på at når du kjøper deg en hund, kan du forvente deg at den vil være hos deg opp til 15 år fremover i livet ditt. Derfor skal ikke det å kjøpe hund være noe impulsvalg, for du påtar deg faktisk et kjempeansvar. Det er du som har skaffet deg hunden, og da er det ditt ansvar å sørge for at hunden har et livsvarig hjem og får det beste livet den kan få. Det er ikke hunden sin skyld at den er i dine hender. Desverre er det altfor mange mennesker som bare kjøper seg en valp fordi den er så søt, og så innser de etter 1 år at wooops, det passet visst ikke for meg å ha hund alikevell, jeg har ikke nok tid til den. Altfor mange skjønne hunder ligger ute på finn.no for å få et nytt hjem, fordi eieren ikke lenger kan ha den. Altså jeg skjønner jo at det kan skje uforutsette ting, og feks alergi kan man jo ikke noe for, men ellers synes jeg det er no excuses. Jeg føler rett og slett at altfor mange bare kjøper seg hund uten å tenke noe særlig grundig over det og ser langt frem i tid. Om du ikke er sikker på at du kan gi hunden et livsvarig hjem, så ikke skaff deg en. Derfor er det jo ikke nødvendigvis alltid en smart plan å kjøpe en hund når man er på min alder. Du vet kanskje ikke hvor du skal studere enda, kanskje du skal flytte hjemmefra og ikke har mulighet til å ha hund i leiligheten/kollektivet du skal bo i. Det er vanskelig å vite, naturligvis. Jeg tror det smarteste er å få seg hund etter at man er ferdig utdannet, har slått seg til ro og vet sånn ca hvordan fremtiden din vil se ut. Men selvfølgelig, hvis du har en familie eller lignende som støtter deg og kan ha hunden for deg når som helst slik som meg, så burde det kunne gå helt fint.

Det jeg har skrevet nå, er kanskje hovedtingen å tenke på når det gjelder ansvaret ved å ha en hund. Det er også det jeg tenker som i størst grad kan bli annerledes fra livet uten hund, nemlig det at du har ansvar for et annet individ, kanskje må ofre litt forskjellig og naturligvis sette hunden først. Ellers vil jeg ikke si det er noe problem å ha hund. Store hunder krever selvfølgelig mer enn små hunder, spesielt på det med å gå tur. Molly er såpass liten at hun ikke har behov for timesvis med mosjon hver dag, men sant skal sies, er det noe hun elsker så er det å gå tur! Så pomeranians må ikke undervurderes pga størrelsen, skal love dere Molly er både den perfekte tur og joggepartner. Hun har evig med kondis og blir aldri lei av å bevege seg, haha. Men det er uansett deilig å ikke ha det presset om å måtte gå 1 time tur tre ganger om dagen, det tar jo sin tid. Så en liten hund er nok lettest å ha med å gjøre, både med tanke på stimulasjon, mosjon og ikke minst bofohold. Det er ikke alle hunder som vil trives i en liten leilighet, men med feks en pomeranian er ikke det noe problem. De tar ikke så mye plass, og trenger ikke så mye plass. Hun er også lett å få med seg overalt og kan sitte på fanget når jeg tar tog/buss/kjører bil, noe som er veldig greit. 

Jeg synes egentlig at det å ha Molly går som en lek! Hun trenger bare mat, vann, komme seg litt ut på tur et par ganger om dagen og litt pelsstell. Ellers er det uendelig med kjærlighet, oppmerksomhet og leketid det eneste jeg trenger å gi henne ♥ Spør du meg er det ikke noe som helst stress eller ork å ha Molly. Hun lyser opp hverdagen min, er verdens mest trofaste og kjærlighetsfulle lille bestevenn og gjør meg veldig lykkelig. Jeg har ikke angret et sekund på at jeg fikk Molly, og alt har egentlig gått så perfekt som det bare kunne. Molly har jo både verdens skjønneste utseende og personlighet, så jeg har vært veldig heldig. Hun er også utrolig smart, kan masse triks, er venlig mot alle dyr og mennesker, helt avslappet og flink i bil og på offtentlig transport, veldig lydig og ganske så rolig (selvom hun får noen adhd-utbrudd i blant). Rett og slett en hund som er veldig lett å ha med å gjøre, og jeg må si jeg er veldig fornøyd med rasevalget mitt, og kan definitivt anbefale Pomeranians 🙂