Noen som kjenner seg igjen i overskriften? Den beskriver dessverre kjærlighetslivet mitt. Så fort en gutt er søt, snill og interessert i meg blir jeg helt kvalm og det blir liksom bare “alt for mye”. Da må jeg bryte kontakten asap, og vil mest sansynlig aldri verken møte eller snakke med han igjen. Altså- WHY???!! Hva er galt med meg? Er han derimot umulig å tolke, superuforutsigbar og gjerne en liten douchebag- DET vil jeg ha. Interessen hopper i taket og jeg innbiller meg at jeg er superinteressert. Prosjekt “å få han” starter. Han skal ville ha meg!! Haha.
Hvor merkelig er det vel ikke? Jeg vil jo egentlig at min fremtidige kjæreste skal være trygg, forutsigbar, søt og snill. Så hvorfor vil jeg da kun ha de som ikke behandler meg bra? Er det spenningen ved det turbulente? Prosjektet om å få han? Den klassiske jentedrømmen om å klare å forandre en drittsekk til en søt liten pusekatt? Hva grunnen er vet jeg ikke, men det gjør meg gal. Og nå føler jeg at jeg aldri kommer til å få meg en kjæreste. I alle fall ikke en bra en, haha.
Husker da jeg begynte å date han jeg holdt på med sist. Jeg likte han ikke i det hele tatt etter vår første date, og var faktisk skikkelig skuffet. Vi hadde pratet sammen i ukesvis og jeg hadde en haug av forventninger, og da jeg endelig møtte han så levde han ikke opp til de i det hele tatt. Jeg trodde aldri jeg kom til å gidde å møte han igjen.. MEN så var han litt “uintressert” etterpå, og da var det gjort. Han var superuforutsigbar fra dag én, og gikk fra å kunne være kjempesøt en dag til å bare virke som at han ikke kunne brydd seg mindre om meg en annen dag. Jeg fikk litt, og jeg fikk lyst på mer. Jeg stresset med han hele tiden, overanalyserte hver eneste lille ord og smilefjes- og ble rett og slett litt desp etter å skulle få han. For jeg hadde han jo ikke, og jeg ante ikke hva han tenkte om meg eller oss sånn egentlig. Hver eneste gang han ditchet planene våre helt ut av det blå eller virket care så ville jeg ha han enda litt mer. Og selvom det var slitsomt så fikk det meg skikkelig interessert.
Og så noe som er sykt morsomt. Etter at han hadde besøkt meg en hel helg i Oslo en stund senere, så forandret han seg plutselig skikkelig. Han ble plutselig veeldig interessert i meg, begynte å sende masse søte klissete “god morgen sms”, plutselig begynner å skrive “glad i deg” og vil ringe hele tiden. Og jeg hatet det. HAHA! Jeg fikk helt panikk, ble helt kvalm av å tenke på han og nå likte jeg han plutselig ikke i det hele tatt lenger. Kontakten måtte kuttes ASAP, og jeg er null komma null interessert. Dessverre ditchet jeg han ikke, for før jeg visste ordet av det ble han plutselig uinteressert og oppførte seg som en douche igjen, og DA var jo interessen helt tilbake igjen. Denne karusellen hvor jeg aldri viste hvor jeg hadde han og alt egentlig bare var et eneste stort psykisk stress varte i sånn 9 mnd, og endte opp med at jeg satt igjen med et stk knust hjerte. Haha, uff. Men poenget er egentlig bare hvor sykt det er at jeg kun ville ha han når han ikke ville ha meg, og så fort han ville ha meg fikk jeg avsmak. Er så merkelige grieier!
Det er snart et år siden vi ble ferdige, og etter det har jeg egentlig kun hatt samme erfaringer. Så fort jeg merker at en gutt blir skikkelig interessert mister jeg interessen fullstendig. Spenningen er over, jeg “vant” og nå var det ikke gøy lenger. Det er ikke det at det er helt uaktuelt med kjæreste og derfor “freaker” jeg ut om en gutt virker seriøs eller interessert, for jeg er så absolutt åpen for kjærligheten om den kommer- selvom jeg ikke tenker at jeg er på leting etter noe forhold. Så hvorfor er jeg sånn??? Og er jeg dømt til å ende opp med douchebags for resten av livet? Hvorfor kan jeg ikke bare bli dødsforelsket i en som bare er snill mot meg og enkel å ha med å gjøre fra starten? Vel- jeg har ikke svaret. Synes bare det var interessant å dele tankene mine med dere, og regner med at det blir veeeldig interessant å høre hva dere tenker. Vi er vel sikkert fler som er i samme båt også?
