Ahhhh, jeg blir så oppgit.. Jodel er noe jeg egentlig ikke visste hva var en gang før nå, men da Anna sendte meg en screenshot av en jodel om et innlegg på bloggen min måtte jeg bare sjekke det ut. Og så skriver jeg til henne “Hvordan fant du den?? Jeg finner det ikke”, men joooda- seff er det en egen gruppe som heter bloggergossip. Fy faen, kvinneguiden i ny versjon. Selvfølgelig måtte jeg lese, og vet dere hva? Jeg blir direkte sint. Der var det bare en haug av drittslenging, gossip og bullshit. Fant så og si ingenting om meg, men jeg blir allikevel sint av å lese hva de skriver om de andre bloggerne. NÅR ble det greit å sitte å diskutere en annen person anonymt på internett, åpent for hele verden å lese? Det er så lavmål, stakkarslig og ikke minst slemt. Er det virkelig så vanskelig å forstå at bloggere eller andre offentlige personer også er mennesker? Med følelser? Som på 5 sek kan oppsøke disse dritt-trådene og bli oppriktig lei seg? Hvordan hadde du følt deg om det var deg som ble diskutert på den måten? Fy faen, så stygge folk er. Jeg blir helt kvalm. Og jeg er så JÆVLIG glad for at jeg ikke har slike mennesker i livet mitt, jeg hadde virkelig skammet meg om det var en venninne av meg som satt å skrev piss om folk på jodel.
Jeg legger ikke ut det stygge folk skriver, altså feks svarene på jodelene her, rett og slett fordi jeg ikke ønsker å offentliggjøre det de skriver enda mer eller “tvinge” en annen blogger til å lese dritt om seg selv som hun/han ikke oppsøker med vilje. Men hvor ugreit er vel ikke dette? Helt sjokkerende hvor gossip-tørste noen tydeligvis er. “Andrea Badendyck- noen som har noe på henne?”. Seriøst.. Altså plis, få en hobby eller noe. Og for guds skyld dere, ta det dere leser med en klype salt. Husk at hvem som helst kan skrive hva som helst der. Skulle virkelig ønske jeg kunne gjort noe for å få den gruppa nedstengt for alltid, men om den så hadde blitt borte så hadde det vel dukket opp en ny før jeg rakk å blunke.
Til slutt vil jeg bare si til dere som eventuelt føler dere truffet av dette innlegget: Hadde du synes det var greit om folk diskuterte DEG på den måten? Eller søsteren din? Bestevennen din? Neppe. Så IKKE gjør det, det er IKKE ok. “Gjør mot andre det du vil at andre skal gjøre mot deg”- burde seriøst være alles livsmotto, da hadde verden vært et så mye bedre sted.
Det er mørkt ute, og her sitter jeg på bussen på vei tilbake fra Orlando til Miami. Vanligvis ville jeg kanskje spilt på mobilen, scrollet nedover instagram eller prøvd å sovne. Men jeg blir sittende å stirre ut av vinduet, og havner i tidenes tankesus. Alt ser så idyllisk og fredfullt ut. Et par kuer på beite, trærne som blafrer rolig av svak vind og stjernene på himmelen. Det er så mørkt og så stille, det føles ut som det bare er lille meg og den store verden jeg titter ut på.
Jeg tenker på fremtiden. Den pleier jeg å tenke på. Hvordan kommer livet mitt til å bli? Jeg tenker på min fremtidige ektemann, hvordan det er så rart at han finnes ute der et sted- men inntil videre lever vi mest sannsynlig uten å en gang vite at hverandre eksisterer. Han jeg kanskje kommer til å elske mer enn alt i verden, faren til mine fremtidige barn. Hvem er han? Når møtes vi? Hvor? Og hvordan kan jeg vite at det er han når vi først møtes? Kommer vi til å være verdens søteste gamle ektepar som dør i hverandres armer som i en film eller ender vi opp med å skilles når vi har 3 barn og er 40 år fordi han er utro?
Jeg ser tilbake på stjernene igjen. Av en eller annen grunn får stjerner meg alltid til å tenke på død og eksistens. Døden skremmer meg mest av alt i hele verden. Jeg kommer på hvordan jeg som yngre kunne få panikkanfall og hyperventilere av å begynne å tenke på at jeg en dag skal dø. Av en eller annen grunn har jeg alltid hatt en ganske dyster tanke om døden. Jeg er ikke en av de som tenker at vi kommer opp til himmelen hvor alt er fantastisk og vi koser oss der med alle vi er glade i. Jeg tenker at å dø er det samme som å sove uten å drømme, å være i narkose eller å være i koma. Alt er svart og du er rett og slett bare borte. Helt alene. Ganske brutalt kanskje, men det er i alle fall det jeg tenker. Men jeg vet jo ikke, akkurat som at ikke du eller noen andre her på denne jorden vet. Det er vel nettopp derfor døden skremmer oss så mye.
Og når jeg tenker på døden så kommer jeg alltid over til hva meningen med livet er. Hvorfor blir vi født for å gå gjennom et langt liv på både godt og vondt, for å så bare dø? Forsvinne? Jeg tenker på hvor ekkelt det er at gravstener etter en viss tidsperiode blir fjernet, at dine etterkommere etter et visst antall generasjoner til slutt ikke kommer til å vite hvem du var, og da er det nesten som at hele din eksistens bare slettes. Om 100-200 år kommer mest sannsynlig ingen til å vite at vi i det hele tatt har levd. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg synes bare det er så ekkelt å tenke på.
Og når jeg tenker på alt det her, så minner det meg på at det egentlig ikke er noe vits i å gruble noe mer. Svarene vil jeg ikke få uansett.
Det er over 5 måneder siden nå, men jeg husker det fortsatt som om det skulle vært i går. Noe av det jeg alltid har vært mest redd for er å en dag måtte oppleve å bli dumpa. At den du vil ha, ikke lenger vil ha deg. Vi vet jo alle hvor intenst det er når man er forelsket, den personen blir jo den eneste du i det hele tatt ser. Alle andre gutter/jenter er irrelevante, og det er kun den. Så å da føle det sånn for et annet menneske, være lykkelig forelsket, drømme om en fremtid sammen, og plutselig bare få vite at den personen ikke ønsker det samme- det er grusomt.
Og akkurat dette skjedde meg meg i slutten av Oktober. Vi ble riktignok aldri noe offisielt, men vi hadde en greie i rundt 9 mnd. Han var faktisk hovedgrunnen til at jeg flyttet til Bergen. Plutselig var det hele over, helt ut av det blå. Det at jeg ikke så den komme heller gjorde sikkert det hele ekstra vondt. Og gud så vondt jeg hadde det. Jeg får faktisk vondt i hele kroppen bare av å skrive om det, for da kommer jo liksom alt plutselig litt tilbake. Jeg liker ikke å bevvist grave i gamle følelser, men det er jeg jo nødt til for å skrive dette innlegget.
Min første kjærlighetssorg- et begrep jeg aldri helt klarte å sette meg inn i hva innebar før jeg måtte oppleve det selv..
Det føltes nesten ut som at jeg var død, selvom jeg levde. Alt inne i meg bare sluknet helt, og der og da klarte jeg ikke en gang å se noe glede i livet. Jeg gråt konstant i flere dager. Ville prøve å fortsette hverdagen som normalt for å komme meg videre, men det endte jo selvfølgelig opp med at jeg gråt på bussen på vei til skolen, begynte å gråte flere ganger i timen- ja, dere skjønner regla. Tårene bare rant, jeg hadde ingen kontroll. Jeg var virkelig et vrak de første dagene etter at det ble ferdig. Mat klarte jeg heller ikke å få i meg- selvom jeg prøvde så gikk det liksom ikke an å svelge, uansett hvor sulten jeg enn var. Tror det gikk hele tre dager uten at jeg fikk i meg noe som helst mat, rett og slett fordi det var umulig. Det var som at jeg ikke hadde noe styrke lenger, bare å ta meg et glass vann var nesten en umulig oppgave. Føltes ut som at armen min kollapset av å bare holde vannglasset.
Dagene gikk, ukene gikk- og vet dere hva? Det er sant det man sier, tiden leger alle sår. Selvom det der og da føltes ut som at jeg aldri kom til å bli glad igjen, så kom jo faktisk den dagen. Og også ganske så fort. Nå, snart et halvt år senere, føles det nesten surrealistisk å tenke på hvordan jeg hadde det da. Jeg husker jo smerten, men alt føles fjernt. Meg og han, oss to- føles fjernt. Men selvom jeg har det bra nå og har kommet over hele greia, så sitter jeg jo igjen med å være litt redd for kjærligheten. Trist nok, men det er jo ikke rart. Jeg ga hele meg, og det var ikke “bra nok”. Slik føles det jo, selvom det selvfølgelig ikke stemmer. Jeg er mer enn bra nok, og det er dere også. Det betyr bare at man ikke var rett for hverandre, vi ser jo alle etter forskjellige ting. Kanskje man ikke var en så bra match allikevel om man tenker nøye gjennom det?
Nå ble dette veldig langt, men det jeg egentlig aller helst vil frem til i dette innlegget er at det går over.
Det lover jeg dere! For hver dag som går føler du deg litt bedre, og etterhvert vil du ha det helt fint igjen. Kanskje det tar noen dager, kanskje noen uker, kanskje noen måneder- men til slutt går det over uansett. Jeg har det virkelig utrolig bra nå, jeg kan med hånden på hjertet si jeg er lykkelig, og jeg trives med å være singel. Jeg har gjort og opplevd så mye gøy de siste månedene som aldri hadde skjedd hvis det ikke hadde blitt slutt. Det er faktisk sinnsykt deilig å kun tenke på seg selv, og ikke minst kjenne at man ikke trenger en mann i livet sitt for å være lykkelig. Nå er planen å holde meg unna kjærligheten en god stund fremover, selvom det ikke kan planlegges- hehe. Den dukker jo opp når du minst venter det. Ellers tenkte jeg at jeg kanskje skulle skrive et innlegg med tips til hvordan komme seg over en person- er det noe dere hadde hatt lyst til å lese?
Nå skal jeg ta opp noe som både engasjerer og provoserer meg veldig, nemlig drittslenging på nettet. Etter å ha blogget i 8 år og generelt vært en stor profil på diverse sosiale medier i flere år, kan jeg love dere at jeg har en haug av erfaring på dette punktet. Jeg tror ikke det finnes kommentarer jeg ikke har fått. Opp gjennom årene har jeg sikkert fått hundrevis, om ikke tusenvis, krenkende og stygge kommentarer slengt etter meg av anonyme nett-troll. Og vet dere hva som er morsomt? Ikke en eneste gang har det skjedd at noen har kommet til meg face to face og sagt noe stygt, ikke EN gang. Med andre ord er terskelen ekstremt mye lavere for å få seg selv til å skrive noe dritt så fort man har en skjerm å gjemme seg bak eller en anonym identitet.
Så, hva er det egentlig folk skriver? Jeg har fått kommentarer om alt fra at jeg er feit, stygg, burde operere nesen min osv til kommentarer om at jeg burde ta mitt eget liv. Også drapstrusler for den saks skyld. Eller kommentarer som at kjæresten min er utro, at vennene mine baksnakker meg, at ingen liker meg, hvor grusomt menneske jeg er.. Og ja, the list goes on.
Hvordan er det å få disse kommentarene? Dessverre blir man vant til det med tiden. Men dere kan jo tenke dere selv når man er en 14-15 år gammel jente, usikker på seg selv, vet ikke helt hvem man er enda eller kanskje ikke helt har funnet sin plass i verden, og så blir man daglig bombandert med sånt dritt. Det gjør noe med deg. Det er ikke så lett å overbevise seg selv om at man er bra nok når man daglig får høre alt annet. Men det skal sies at det blir mye lettere å takle ettersom årene går hvor man blir eldre og tryggere på seg selv. Visse kommentarer kan selvfølgelig fortsatt stikke litt, men stort sett klarer jeg å overse det ganske så greit.
Og jada, det er ikke til å stikke under en stol at mange unge driver med nettmobbing og drittslenging over nett. Men vet dere hvem jeg tror er de aller verste? Foreldregenerasjonen! Ikke oss “ungdommen”, men rett og slett godt voksne mennesker. Og det er ekstremt trist. Hvordan skal barna lære at nettmobbing ikke er greit når foreldrene selv er de værste trollene? Vi har vel alle sett “Gunnhild 53 fra Halden” spy ut de mest sjokkerende kommentarer på diverse nettartikler på facebook. Det er virkelig ikke grenser for hva godt voksne mennesker her i landet får seg til å skrive i offentlige kommentarfelt.
For noen år siden oppdaget jeg kvinneguiden, som et nettforum. Forum er vel stort sett kun populært for de på 30-40+, og jeg skal love dere at nettopp her finner dere de største nett-trollene. Jeg fikk virkelig hakeslepp av å lese gjennom diverse tråder om oss bloggere, det er faktisk helt sinnsykt hva de skriver. Jeg fant for eksempel en tråd hvor de skulle diskutere hvor vidt jeg er pen eller ikke, og bare det i seg selv er helt sykt. Altså- hvor lite innholdsrikt liv kan disse menneskene ha? Er det virkelig dette de ønsker å fylle dagene sine med? Å diskutere hvorvidt en jævla blogger er pen eller ikke?
Utdrag fra forumet:
“Godt vi alle er forskjellige. Selv synes jeg hun er verken søt eller pen.”
“Konklusjon: den jenta var da ikke mer enn middelmådig. Helt girl next door bare med det touchet av fikset Majorstua-jente.”
“Det som for min del gjør at hun absolutt ikke er noe annet enn søt; ikke sexy, vakker, eksepsjonelt pen, etc, er at hun (i likhet med meg selv) har et veldig barnslig utseende.”
“Haha nei, hun er ikke over gjennomsnittet, helt alminnelig (etter min mening er hun til og med litt mindre pen på grunn av det falske utseendet hun har). At noen syns hun er over gjennomsnittet sier noe om standarden deres.”
“Hun er ikke vakker fra mitt ståsted – rett og slett fordi vakre kvinner har andre trekk i min bok. Store øyne og fyldige lepper, feminin ansiktsfasong. Hun har ganske smale øyne og et bredt ansikt, ikke en veldig velproposjonert kropp.”
Ganske utrolig, eller hva? Dette er tydeligvis hva visse mennesker bruker tiden sin på. Krangler frem og tilbake, og argumenterer for hvorfor jeg ikke er pen. Veldig meningsfullt. Jeg synes faktisk synd på disse menneskene, for du kan virkelig ikke ha det bra med deg selv når du har behov for å skrive slike ting om andre. Men uansett hvor trist liv man enn måtte ha, så er det fortsatt helt uakseptabelt å skrive slike ting på nettet. Og jeg skal ærlig innrømme at dette ikke er veldig hyggelig lesing for meg. Blogger eller ei, jeg er fortsatt et menneske med følelser. Om dere er nysgjerrige på å lese mer er det bare å google kvinneguiden + andrea badendyck, eller andre bloggere, så skal jeg love dere at dere har timesvis med lesing av drittslenging i vente.
Vet ikke hva konlusjonen med dette innlegget skal være, men jeg synes i alle fall alle burde bli flinkere til å følge en god, gammeldags regel. “Vær mot andre slik du vil at andre skal være mot deg”. Når du legger igjen en kommentar et sted, eller i virkeligheten for den saks skyld- prøv å tenk deg om 2 eller 10 ganger: Hadde jeg synes det var ok om noen hadde sagt/skrevet dette til meg eller en jeg er glad i? Hvis du når du tenker deg om innser at nei, jeg hadde faktisk ikke synes det hadde vært noe hyggelig å lese dette selv, så IKKE skriv det. Dropp det! Du er bedre enn en sånn kommentar. Fuck janteloven, vær en av de som heller løfter andre opp enn å være en av de som vil dra andre ned. Verden hadde vært et så mye bedre sted om alle bare hadde unnet hverandre det beste og klart å legge sjalusien til side. Be the change ♥
Da jeg spurte dere om ønsker til hva jeg skulle blogge om her nede, var det en som foreslo et lite “søster-innlegg” med både oppturer og nedturer, og rett og slett litt om vennskapet vårt. Det synes jeg var en god idé!
Det har seg nemlig slik at jeg og Madicken har ikke alltid vært verdens beste venner. Langt i fra, for å si det mildt.. Ting begynte å skjære seg for oss i tenårene av diverse veldig barnslige og umodne hendelser, og det var perioder der vi rett og slett var fiender. Vi snakket ikke sammen, hadde ingenting med hverandre å gjøre, og vi hadde så og si et hatforhold til hverandre. Jeg husker hvordan jeg en tid følte Madicken var det mest grusomme mennesket på denne planeten, og klarte ikke se for meg hvordan jeg noen sinne skulle klare å ha en god tone med henne. Det var helt sikkert samme tanker tilbake om meg! Så utrolig rart å tenke tilbake på nå..
I slutten av 2012 begynte vi å finne tonen litt igjen, og ble halvveis venner. På denne tiden trivdes jeg ikke så godt hjemme og ville veldig gjerne flytte ut, men ønsket ikke å bo alene. Jeg og Madicken hadde sikkert ikke vært “venner” i mer enn 1-2 mnd da jeg foreslo at vi skulle leie en leilighet sammen, og hun ville gjerne bli med. Jeg tror ingen rundt oss noen sinne hadde trodd at denne idéen skulle funke, med tanke på fortiden vår. Hvordan skulle det gå med kun hun og meg under samme tak? Jeg og Madicken hadde sikkert egentlig ikke troa vi heller, hehe.
Vi fikk leilighet så og si på dagen, og det var virkelig en drøm av en leilighet på Majorstuen. Vi bestemte oss for å begynne å trene og spise sunt kort tid etterpå, og det ble en felles hobby vi likte å motivere hverandre på. Månedene gikk, og vi ble bedre og bedre venner. Null krangling, null drama. Vi begynte å snakke om veldig personlige og private ting med hverandre, noe vi utrolig nok aldri hadde gjort før. Egentlig er det helt rart hvordan alt gikk så bra etter at vi flyttet sammen, jeg klarer nesten ikke forstå det selv.
Siden vi flyttet sammen for rundt 4 og et halvt år siden, har vennskapet vårt og kjærligheten for hverandre bare vokst sterkere for hver dag som har gått. I dag har jeg ingenting vondt å si om Madicken. I mine øyene er hun den beste storesøsteren jeg noen sinne kunne fått, min aller beste venn og den jeg elsker høyest i hele verden. Er det en som stiller opp for meg så er det Madicken, og er det en jeg kan snakke med om absolutt alt er det også henne. Jeg tror ikke det finnes en eneste ting om meg eller livet mitt hun ikke vet. Er jeg lei meg er hun den første jeg snakker med, og har jeg en god nyhet er hun den første jeg ringer.
Som dere vet bodde vi hjemme i ca et og et halvt år frem til april i år. Og vet dere hva? Selvom vi hadde hvert vårt soverom hjemme, så overnattet vi nesten hver eneste natt. Var begge hjemme en kveld, da var vi sammen, selvom det så var på hver vår side av sengen med maccen på fanget. Snakket ofte ikke sammen en gang. Det er et godt eksempel på hvordan forholdet vårt er, bare rett og slett liker veldig godt å være i hverandres selskap når vi har mulighet ♥
Vennskapet vårt kan ikke tas for gitt, og jeg føler meg utrolig heldig som har et så fantastisk forhold med søsteren min. Jeg håper kanskje noen av dere som leser dette og feks har et lignende forhold til søsteren deres som jeg og Madicken hadde en gang i tiden, kan se at det uten tvil finnes håp. Når man er tenåringer er man vanskelige, det er mye hormoner og ikke minst blir aldersforskjellen større jo yngre man er. Tenk at da jeg begynte på ungdomsskolen begynte Madicken på vgs, det er et ganske stort gap. Hvor mye forandrer man seg vel ikke fra man er 13-16 år feks 🙂 Nå er vi 21 og snart 24 år, og aldersforskjellen merkes ikke lenger.
Tusen takk til deg, Madicken – for at du er verdens beste søster! Gleder meg til resten av livet mitt med deg, og alle epoker vi kommer til å gå gjennom sammen 🙂 Love you ♥
Jeg ble nettopp ferdig med første episode av den nye serien “Sykt perfekt” på tv2, og den MÅ dere bare se. Gjorde virkelig vondt i hjertet å se hvordan disse søte jentene sliter med forskjellige ting.. Altså det er jo et faktum at det er sinnsykt tøft å være ung i dag, i hvert fall det å skulle prestere så perfekt man kan på alle kanter. Du skal helst gjøre det superbra på skolen, se bra ut, ha kule klær og da gjerne press om merkeklær, være populær på sosiale medier, trene og mestre det, være med på alt gøy og ikke minst ha en haug av venninner. Det er jo så og si umulig, og det er ikke rart unge blir utslitt av å føle at de ikke er bra nok. Men noe som er sykt viktig, er det å se at man ikke er alene! Derfor er dette programmet så sykt bra, for jeg tipper de fleste av oss kan kjenne oss igjen i minst en av jentene i serien. Man skal jo fremstå som at alt er så perfekt i dagens samfunn, men bak fasaden er ting som oftest ikke slik vi later som det er. Og siden de fleste av oss ikke tør å si/vise hvordan vi egentlig har det med oss selv eller livet vårt, er det da veldig lett å føle seg alene.
I løpet av episoden dukket faktisk fjeset mitt også opp. Både instagramprofilen og bloggen min- og dere kan tro jeg skvatt litt! Det er bare så merkelig for meg det der altså. Til tross for at jeg har en av de mest leste bloggene i Norge, og nærmer meg 200.000 følgere på instagram, så klarer jeg ikke å skjønne at noen kan se på meg på den måten jeg igjen kan se på andre jenter. Jeg følger også en haug av vakre jenter på instagram, hvor jeg gjerne kan sitte å scrolle og dø litt av sjalusi. Noen profiler klarer jeg nesten ikke å stalke, fordi jeg ikke føler meg i nærheten sammenlignet med dem og da sitter igjen med en halvveis vond følelse i kroppen. Så at noen da kan sitte å se på min profil og få den følelsen jeg igjen kan få av andre, er så merkelig for meg. Helt seriøst jenter, PRØV å husk på dette. Jenta du er dødssjalu på, har mest sansynlig ikke tidenes selvbilde selvom det kanskje ser sånn ut, og hun får garantert samme følelsen som deg av å se på bilder av andre jenter igjen. Jeg tror hele den greia er en ond sirkel.
For å være helt ærlig nå, så har jeg ikke tellingen på hvor mange ganger jeg har sett meg selv i speilet og tenkt “Faen så stygg du er, Andrea”, både når det gjelder ansikt og kropp. Og helt seriøst, ikke en gang prøv å si at det tror dere ikke noe på, for alle må huske at vi ser oss selv veldig annerledes enn hvordan andre ser oss. Vi er ofte vår egen værste fiende og kritiker, og jeg kan love dere at jeg også er en av de som heller ser på mine feil enn hva som faktisk er bra. Jeg skal ikke si at jeg har dårlig selvtillit eller selvbilde, for det har jeg ikke- men jeg har så absolutt dager hvor jeg er skikkelig misfornøyd med speilbildet mitt.
Og vet dere hva? Sånn tror jeg ALLE har det. Jeg er 99% sikker på at feks Adriana Lima og Megan Fox også kan tenke stygge ting om seg selv, og ikke minst ser feil ved seg selv som kanskje ikke vi andre ser. Man kan jage etter den perfekte versjonen av seg selv så lenge man bare vil, men jeg kan nesten garantere dere at man aldri vil bli helt fornøyd. Det høres kanskje litt trist ut, men sånn er det nok bare. Det er helt sinnsykt hvor mange rare komplekser man kan få for seg i sitt eget hode, som andre aldri noen gang har eller kommer til å tenke over når de ser på deg. Bare tenk på det selv.. Det har sikkert skjedd en eller annen gang at venninnen din klager over noe ved utseendet hennes, og du rett og slett ikke klarer å forstå hvor i all verden hun får det fra? Selvom hun påpeker feilen, klarer du fortsatt ikke se den.
De siste årene har vel feks kroppspresset bare blitt større og større, og både jeg og dere har nok følt på dette i forskjellige grader. Men når man tenker over det- hvor mange har egentlig denne så og si uoppnåelige idealkroppen? Hvis du er på en strand enten i Norge eller utlandet, hvor mange kan du se som har den såkalte “perfekte” sommerkroppen? Mest sansynlig ingen, kanskje 1 av 500 i beste fall. Virkeligheten er ikke det du ser på sosiale medier, men det du ser in real life. I gymgarderoben, svømmehaller, strender, blant venner og familie osv. Og sannheten er at ingen andre enn deg selv bryr seg egentlig om du har sk2016 eller ikke. Gjør det deg noe om en venn av deg har litt ekstra fett på lårene, og er det noe du i det hele tatt tenker over? Nei, mest sansynlig ikke. Du synes helt sikkert hun er fin som hun er, men deg selv igjen er en helt annen sak. Det er det samme med bilder. Det har sikkert skjedd dere også x-antall ganger at en venninne tar kontakt fordi bildet du la ut av dere to ikke var noe fint av henne, og hun vil du skal slette det. Og der sitter du som et spørsmålstegn, for hun ser jo helt lik ut som hun gjør på andre bilder og hun var jo superfin. Men ikke i hennes eget hode, akkurat som det sikkert kan være for deg samme situasjon.
Altså prøv å husk at sånn du ser på andre, er sånn andre ser på deg. Prøv å bli din egen beste venn, i stedet for din egen værste fiende. Idealkroppen og idealutseendet er bare et falskt bilde, og det er ikke noe vi burde søke etter. Og som sagt, uansett hvor hardt vi enn prøver, hvor mye man enn endrer på utseendet sitt- kommer mest sansynlig aldri dagen du med dine egne øyne klarer å tenke at du er perfekt. Så fort en feil er fikset, skal jeg love deg du finner en ny. Det er en ond sirkel, som det desverre er veldig lett å bli dratt inn i. Selv er jeg altfor utseendefokusert, og det er nesten litt flaut å være så opptatt av noe så overfladisk som nettopp det. Men etter hvert som jeg har blitt eldre, klarer jeg liksom å tenke på den måten som jeg skriver til dere nå. Jeg har virkelig innsett at selvom jeg føler meg stygg en dag vil ikke du tenke at jeg er stygg, og omvendt. Om jeg har en dårlig hårdag, så ser ikke du det. Grunnet denne tankegangen kan jeg feks legge ut bilder jeg ikke er helt fornøyd med her på bloggen, fordi jeg vet at ingen andre enn meg selv klarer å se at det var et mindre pent bilde av meg. Prøv å tenk litt sånn dere og, så skal jeg love dere at ting i hvert fall kan bli litt lettere.
Vi kommer alle i forskjellige utgaver, med forskjellig kroppsbygning, høyde og ikke minst ansiktstrekk. Og når du tenker over det så er det egentlig ganske så kult at ingen ser ut som deg i hele verden, er det ikke egentlig det? Vi er alle helt unike, og jeg kan love dere at det du ser på som feil hos deg selv, kan andre se på som noe av det vakreste ved deg. Og ikke minst: Man kommer ikke langt med et vakkert fjes, om man ikke er vakker på innsiden. Det er utrolig hvor mye personlighet og et genuint smil kan gjøre med hvordan man ser på en person.. ♥
Kjære du som leser akkurat nå: Jeg kan garantere deg at du er SÅ mye finere i andres øyne enn du noensinne vil klare å se selv.
Vet dere hva? Jeg har det faktisk skikkelig bra fortiden. Selvfølgelig har jeg en dårlig dag her og der, det er jo veldig lett nå som det er mørketid. Men alikevell, stort sett, er jeg faktisk skikkelig lykkelig. Jeg kan ikke helt sette fingeren på akkurat hvorfor, men jeg tror det har mye med å gjøre at jeg ikke har kjæreste lenger. Tenk dere, fra jeg var 13 og fram til juli nå i sommer, hadde jeg kun vært singel 3 mnd totalt. På 7 år! Jeg er absolutt en kjærestejente, og ja, det er sinnsykt koselig å ha kjæreste. Men så er det også så utrolig viktig å være selvstendig og lykkelig helt på egenhånd, å ikke være så avhengig av en annen person. Det har jo jeg nesten aldri opplevd! Så nå er jeg der, og jeg er faktisk så utrolig glad. For jeg har det så fint nå med bare meg selv, noe jeg faktisk aldri skulle trodd kunne skje. Sist jeg var singel var jeg veldig opptatt av å møte gutter og følte et behov for å ha en gutt å snakke med, mens nå eksisterer ikke dette behovet.
Tenkte over dette her for en stund siden, at jeg er verdens kjedeligste single person. For sannheten er at jeg verken bryr meg om gutter eller snakker med gutter. Men etter å ha tenkt litt frem og tilbake, så kom jeg frem til at det er jo alt annet enn negativt. Det er jo egentlig bare et tegn på at jeg har blitt en veldig selvstendig og sterk person, det er jo bare bra at jeg ikke er avhengig av en viss person for å ha det fint. For vet dere hvordan jeg føler meg akkurat nå? Jeg føler meg fri, ser så lyst på fremtiden og jeg bobler over av motivasjon. Jeg kan ikke huske sist jeg hadde det så bra som nå. Da jeg bodde på Tjuvholmen og brukte penger som om det vokste på trær, var jeg ikke i nærheten av hvor jeg er nå. Ja, jeg lever på “budsjett”, bor hjemme og livet burde egentlig vært mer stusselig nå, men så er det tvert motsatt. Merkelig.
Jeg er også veldig stolt av meg selv fortiden. Og det er det lov å si. Man skal være sin egen beste venn, og det prøver jeg så godt jeg kan å være. Når det kommer til syvende og sist så er du alene her i verden, og det er DU som må stå på for at du skal ha det bra og ikke minst for å komme dit du vil. Det er noe jeg har innsett veldig den siste tiden. Foreldrene dine kan ikke feks gi deg en utdannelse i fanget, det er DU som må jobbe deg gjennom den. De kan ikke ta eksamnene for deg. Sånn er det med alt annet også. Jeg har vokst så sinnsykt mye person fra jeg var 17-18 år til nå. Faktisk kjenner jeg nesten ikke igjen jenta jeg var. Mange sier de savner den gamle Andrea, men tro meg, den nye meg er en mye bedre versjon enn jeg noensinne har vært. Man tror man er så voksen og smart når man er 16, men jeg skulle bare visst.
Problemet når du er ung er at du har så lite erfaringer, på alle mulige plan. Man må gå på noen skikkelige smeller her og der. Det gjør alle, og selvom det føles forferdelig akkurat der og da, så kommer man ut av det en erfaring rikere og som en mye sterkere person. Jeg har gått gjennom mye de siste 3 årene, men det jeg har gått gjennom har formet meg til den jeg er i dag. Og jeg er faktisk takknemmelig, også for de vonde erfaringene. Det har endret tankegangen min, fått meg til å vite hva jeg ønsker og ikke ønsker, og rett og slett bare lært meg så mye. Jeg føler litt nå at jeg gjør opp for alt det dumme jeg en gang gjorde. Fullfører vgs, bruker nesten alle pengene jeg tjener på å betale ned på skattesmellen. Jeg har bodd hjemme i 1 og et halvt år nå, fordi jeg har bestemt meg for at jeg ikke skal flytte før jeg KJØPER leilighet. Det er et mål jeg har satt meg, og det et mål jeg er 100% sikker på at jeg kommer til å klare. Når jeg flytter skal jeg starte på nytt med blanke ark.
Som jeg har sagt før er jeg superglad for at jeg fikk skattesmellen, for den har egentlig totaltforandret meg. Fra at jeg måtte bruke evig med penger for å være lykkelig (og egentlig fortsatt ikke var lykkelig), er jeg nå lykkelig på grunnlag av andre ting. Jeg er lykkelig fordi familien min er så koselig å være rundt og fordi Molly er så søt. Også er jeg lykkelig fordi jeg ser så positivt på livet, fremtiden, at jeg har det bra uten kjæreste og fordi jeg føler at bloggen endelig begynner å komme dit den skal være. Jeg vil dere skal vite at jeg setter så utrolig stor pris på en og hver av dere, og at kommentarene dere legger igjen gjør dagen min bedre. Dere har vært skikkelig snille med meg den siste tiden, og det gir meg så mye motivasjon til å blogge enda bedre. Var egentlig ikke planen at dette innlegget skulle bli så langt, men fingrene ville visst aldri slutte å skrive, haha. Det er deilig å endelig være litt personlige med dere igjen, tror dere setter pris på det.. ♥
I dag var det tidlig opp på skolebenken, og jeg var hjemme igjen allerede før 11. Det som møtte meg da var en skikkelig irriterende kommentar her på bloggen, som jeg faktisk fikk lyst til å skrive litt om. Slik lød kommentaren: “Haha oi, glad jeg kom over dette på face. Du er desidert en blogger jeg ikke skal lese mer, du redigerer faktisk ryggen din? Hva er det du IKKE redigerer da. Dette var like smakløst som kjolen på toppen her. – Deles videre så forhåpentligvis fler ser hva du gjør for å være på topp!”.
Jeg har sagt at jeg vil bli litt mer personlig på bloggen, komme med mer meninger og tanker. Som dere sikkert vet er dette noe jeg egentlig ikke ville skrevet om, men nå gjør jeg det likevel. Det er merkelig, men jeg blir faktisk skikkelig provosert av slike kommentarer. Kall meg gjerne stygg, feit eller hva du vil, det takler jeg veldig bra. Men når folk skal komme med påstander om meg som er helt fjerne og usanne, da blir jeg faktisk oppriktig irritert. Det er vel litt det samme som rykter, noe de fleste av dere sikkert har opplevd en eller annen gang i livet deres. Det er ikke det at kommentaren over her nødvendigvis er så sinnsykt fæl, men det er vel litt sånn at når man ofte får slike kommentarer, renner vel begeret litt over etterhvert. Jeg bare hater når folk skal late som at de vet bedre enn meg anngående MEG. Om noen skulle lure så NEI, for guds skyld, jeg har ikke redigert ryggen min tynnere på det nederste kjolebildet og jeg har heller aldri tidligere redigert meg selv tynnere. Jeg vet ikke en gang hvordan man gjør det, det er det værste. Og ja, jeg ser at det kan se ut som det kanskje er redigert, men sannheten er vel så enkel som at posisjonen jeg stod i gjorde at ryggen min ble sånn.
Tenker det kan være greit å komme med noen eksempler så dere forstår hva jeg føler. Noe jeg feks ofte får, er påstander om at jeg har operert nesen min. Det er helt greit å synes det ser sånn ut, og evt spørre meg om jeg har gjort det. Men de fleste gjør desverre ikke det. Jeg får kommentarer som “Herregud Andrea, ALLE ser at du har operert nesen din, den er mye mindre nå enn den var for noen år siden. Sykt feigt at du ikke innrømmer det blablabla”. Det er så sinnsykt slitsomt å få slike kommentarer! For sannheten er jo at jeg aldri har gjort en eneste ting med nesen min. Skal jeg innrømme noe jeg ikke har gjort? Jeg har også fått sikkert titalls kommentarer om at Chanel vesken min er fake, og at det er sykt teit at jeg later som at den er ekte. Til og med MOLLY er fake skal jeg si dere. Hun er ikke ekte pomeranian, det kan jo alle se. Ja, jeg kunne sikkert fortsatt i en evighet med eksempler.
Som dere vet, er jeg og har alltid vært opptatt av å ha en positiv blogg. En sjelden gang skriver jeg om kjipe ting, men som oftest sprer jeg godt humør og viser livsglede. Men det er viktig at bloggen ikke bare skal være en positiv arena for dere, den skal jo være det for meg også. Og slike kommentarer som denne over kan virkelig ødelegge humøret mitt, rett og slett fordi jeg er dritt lei av å bli annklaget for ting som ikke er sant. Selvom jeg er blogger, er det ikke slik at da skal jeg tåle å høre alt i hele verden, og jeg har ingen rett til å la det påvirke meg. Virker som at mange har en mening om at det er slik det er. Hvor mange ganger har vi vel ikke hørt at “som blogger må man tåle kritikk, det ber du om ved å ha en blogg”. Vet dere hva? Jeg er ikke enig. Vi er bare vanlige personer som skriver en blogg, vi fortjener ikke noe mer å få stygge kommentarer slengt etter oss enn en hvilken som helst annen person.
Selvom det letteste for en blogger er å bare fjerne kommentarfeltet sitt totalt, så er det ikke noe jeg har lyst til. Rett og slett fordi 99% av leserne mine er noen helt nydelige jenter, som sier skjønne ting til meg hver eneste dag, hjelper meg med hva enn jeg lurer på og som bryr seg om meg. Det er dumt om man skal miste kontakten med alle disse, og la de få drittungene ødelegge. Jeg testet jo ut å stenge kommentarfeltet mitt for litt siden, men det var faktisk skikkelig trist og tomt å ikke høre fra dere. For DERE er faktisk en skikkelig stor del av hvorfor jeg elsker å blogge, og fortsatt blogger på mitt syvende år. Derfor har jeg de siste månedene begynt å blokke de som enten skriver stygge/slemme ting til meg, eller de som bare skriver noe helt tåplig og irriterende slik som kommentaren jeg nevnte i dette innlegget. Hvorfor skal jeg la de som ikke vil meg noe godt kommentere bloggen min om jeg kan unngå det? Nei, det ser jeg ingen grunn til. Jeg er hittils veldig fornøyd med denne løsningen, og merker at jeg nå får mye mindre negativt i kommentarfeltet enn før. Det er deilig! Ah, vet dere hva? Det var faktisk skikkelig deilig å skrive litt fra seg og lette på trykket.
Fy fader. Ord blir fattige. Jeg satt oppe til klokken halv 5 i natt for å følge med på oppdateringene fra Paris. Det blir så mange følelser på en gang, alt fra hjelpløshet, frykt og sorg til sinne. Tårene renner, gåsehuden sprer seg over hele kroppen og hjernen jobber på spreng. Det er helt uforståelig hvordan mennesker er i stand til å begå slike barbariske, umenneskelige og onde handlinger. Hittils er det bekreftet 129 døde og 352 skadede etter terrorhandlingene i Paris, som bestod av totalt 6 angrep på forskjellige steder. Det som skjærer mest i hjertet er faktumet at dette er sivile, helt uskyldige mennesker som deg og meg, som brutalt har blitt frarøvet livet. Tenk på de 1500 menneskene som skulle ha en hyggelig fredagskveld på konsert i Bataclan, lite visste de at konserthuset snart ville bli forvandlet til et blodbad. Hjertet mitt gråter av tanken på alle barna som i dag våknet opp uten en mor eller far. De som har mistet et søsken, et barnebarn, en sønn eller datter. En beste venn.
Jeg, i likhet med veldig mange andre, er redd for hvor verden er på vei. Selvfølgelig skremmer dette oss, hele poenget med terror er vel nettopp å spre frykt. Når noe sånt skjer i Paris, en by veldig mange nordmenn har et eller annet forhold til, blir dette plutselig veldig nært. Men det er noe jeg må si, som jeg personlig ser på som utrolig viktig. Selvom IS har tatt på seg skylden for dette, og det mest sansynlig er de som står bak, så MÅ man ikke glemme at IS ikke er vanlige muslimer. IS er ekstremister, og de aller, aller fleste muslimer reagerer på dette med sorg og fortvilelse på samme måte som resten av verden. Ikke minst må jeg nevne flyktningene. Ikke glem at IS er nettopp hva disse flykter fra…
Shit- FOR en respons på gårdagens innlegg! Det ble skrevet midt på natten lørdag, og jeg trodde aldri jeg noensinne kom til å tørre å trykke “publiser”. Naturligvis så skammer jeg meg over hvor naiv og dum jeg har vært, og det er ikke akkurat et stolt øyeblikk når jeg forteller titusener av mennesker om mitt økonomiske lille helvete. Men alikvell, så er det i dagens samfunn veldig viktig å vise at man ikke er perfekt. Alle kan gjøre feil, og man lærer så lenge man lever. Jeg tror mange ser på en smell i økonomien som noe man ikke snakker om og er flau over, noe jeg synes er dumt. Det er absolutt forståelig, men alikevell er det viktig at man vet at man ikke er alene. For det er nok veldig mange av oss som har gått på en eller annen økonomisk smell, selvom de aller fleste helt sikkert ser på dette som tabu og noe man kun deler med kanskje de aller nærmeste. Ikke minst var det viktig for meg å gi alle som leste innlegget en liten tankevekker, og få fortalt hvor galt det faktisk kan gå..
Innlegget har blitt lest av over 40.000 mennesker, delt over 900 ganger og jeg har faktisk KUN mottatt positive tilbakemeldinger. Til tross for at jeg ikke har kommentarfelt på bloggen nå, så har det strømmet inn hyggelige meldinger på alle mulige medier. Det varmer hjertet mitt å lese at både jenter og gutter fikk seg en tankevekker etter å ha lest innlegget mitt, har lært ting de ikke visste kunne skje, og fremover vil prøve å være mer obs på pengebruken sin. Dette gjør at jeg delte noe så privat verdt det noe innmari for meg ♥ Ja til mer åpenhet rundt tabubelagte temaer, til å vise verden at ingen er feilfrie og til å ikke bare fortelle om solskinnshistoriene. Det er så viktig 🙂 Tusen takk for alle hyggelige tilbakemeldinger og til alle som har lest innlegget, jeg er veldig takknemmelig!
