I søndagens episode av farmen ble det min tur til å forlate gården, etter å ha blitt valgt som andrekjempe og tapte i øksekast. Etter 24 timer på isolasjon på kjempehytta satt jeg igjen med blandede følelser, for å være helt ærlig.. På den ene siden fikk jeg det bare bedre og bedre inne på gården og de siste ukene mine var faktisk bare helt fantastiske. Jeg følte endelig at jeg kunne være helt meg selv og at jeg hadde en veldig god posisjon i gruppa. Endelig kunne jeg le, tøyse og bare være den ekte Andrea. Den jeg er med vennene mine og de hjemme.. Det var så utrolig deilig etter noen ganske turbulente første uker, hvor det ikke var så lett å være meg. Nikolai og jeg var som alltid close, men jeg hadde i tillegg Dineke som min beste venninne der inne, Karianne (utfordrer) kom inn og vi fikk utrolig god kontakt, Sølvi endret totalt mening av meg og endte opp med å bli venn med hun også, og ellers var det bare god stemning med Tonje, Kjetil og Lene. Det var rett og slett bare dødskoselig på gården de siste ukene, og uvanlig god stemning for å være Farmen- haha.
Men hvis jeg så bort i fra det- så kjente jeg at 7 uker begynte å føles så altfor lenge. At jeg i det hele tatt hadde et liv utenfor 1918 begynte å føles ut som en eneste stor drøm og jeg lengtet så forferdelig etter å snakke med de jeg er glad i. Savnet var STORT og som jeg har nevnt tidligere begynte jeg etterhvert å stresse litt over om alle jeg var glad i hadde det bra. Begynte å se for meg at “tenk hvis det har skjedd noe alvorlig, men så vil de ikke at jeg skal få vite det fordi da kommer jeg til å trekke meg pga det”.. Og det var en jævlig tanke. Hadde jeg bare kunne tatt én tlf hjem for å høre at alt er bra, så hadde det gjort så sinnsykt mye- men det gikk jo ikke.
Helt ærlig så hadde jeg aldri sett for meg at jeg kom til å være på farmen så lenge. Jeg var egentlig bare livredd for å være første som røk, og før jeg kom inn på gården tenkte jeg at jeg er superfornøyd om jeg klarer meg 3-4 uker. Så nesten to måneder på Gjedtjernet gård var faktisk over alle forventninger, og jeg var både utrolig glad og stolt over å ha vært der så lenge. Jeg rakk for å si det mildt å få den ekte farmen-opplevelsen! Det var deilig å få vært der såpass lenge at jeg følte meg trygg på alle oppgaver og ikke minst fikk både lært og opplevd helt sinnsykt mye.
Med andre ord var jeg kanskje litt “ferdig” med farmen på noen måter når jeg skulle ut i tvekamp. Jeg så på å tape på mange måter som en belønning også, for da kom jeg endelig hjem til alle jeg er glad i og ikke minst MAT og DUSJ. Haha! Selvfølgelig- hadde jeg vunnet hadde jeg blitt kjempeglad og holdt ut så lenge jeg kunne, men det var liksom ikke en nedtur å returnere til de hjemme og livet mitt i 2018 heller etter så lang tid borte.. For Farmen er tøft, det er det ingen tvil om. Tidenes kuleste opplevelse som jeg kommer til å huske livet ut, men jeg skal love dere man er takknemmelig for at man ikke ble født i 1918 på en gård ute i Finnskogen.
Ellers var det mange som ville ha mine reaksjoner på det som skjedde på Torpet, og det kommer et eget innlegg om det. Og så må jeg bare si TUSEN TAKK til alle som har heiet på meg, og all kjærlighet og støtte jeg har fått siden farmen begynte å rulle på tv-skjermen. Setter så utrolig stor pris på det! Jeg har virkelig vært med på en uforglemmelig reise, lært og opplevd utrolig mye og ikke minst blitt kjent med fantastiske mennesker som jeg tar med meg videre i livet mitt i 2018. Klem til alle ❤️❤️❤️
