Hallo!

Nå sitter jeg på skolen og er akuratt ferdig med novellen min. Jeg valgte oppagven som ble kalt:" Skriv en fortelling eller en novelle om en ungdom som torde å være seg selv". Jeg ble ferdig 25 minutter før maks tiden, så derfor tenkte jeg å legge den ut så jeg kan få høre hva dere syntes om den.

Annonsørinnhold

Norge: Topp 10 høyfjellshotell du vil elske

Skammen

 Jeg hadde visst det i flere år, helt siden 5. Klasse. Det var en skam, en skam som jeg bar hver eneste dag. Det var også en hemmelighet, noe virkelig ingen noen gang skulle finne ut av. Jeg hadde alltid likt gutter bedre enn jenter, det var noe med dem som gjorde at det føltes ut som om sommerfugler fløy febrilsk rundt i magen min. Jenter betraktet jeg mer som bare venner, de var søte og gode å snakke med. Men å bli forelsket i en jente? Nei, det hadde jeg aldri opplevd.  Det føltes som en straff, noe som var veldig galt og flaut. Hvorfor kunne ikke jeg bare være som de andre? Aldri om noen skulle få vite dette, aldri.

Jeg løfter forsiktig opp lokket på dataen, endelig skjer det. Jeg lytter etter for å høre om noen er hjemme, men det er ingen andre lyder enn fuglekvitter utenfor huset. Mangen vrir seg av spenning, og jeg kjenner hjertet dunker hardt i brystet. Jeg skriver inn adressen: www.sol.no/chat.
Der klikker jeg meg inn på rommet som heter "Homse, 20 og noe". Plutselig dukker det opp en melding, i det jeg er logget inn. Den er fra Ivar, mann 19 år. Han har blondt, krøllete hår og store, blå øyne. Vi snakker sammen en stund, og jeg kjenner blodet strømme fort rundt omkring i kroppen min. Jeg føler en slags rus av å snakke med Ivar, en forelskelsesrus.  Ivar vil ha nummeret mitt, og det gir jeg til han med glede.

Dagene gikk raskere enn noen gang før og følelsene for Ivar var blitt enda sterkere. Jeg så alltid fram til å kunne ringe han etter skolen og kunne fortelle han om min ellers så kjedelige skoledag. Jeg tenkte ikke på annet, han var på en måte livet mitt. Men han var også en hemmelighet, min store hemmelighet. 

Noe jeg ofte tenkte på var hvordan familien og venner ville reagere. Ville de skammet seg over meg? Ville de hatet meg? Eller ville de kanskje godtatt det? Nei, det var virkelig ikke en sjanse jeg ville ta.

Jeg skvetter opp i det telefonen spiller av ringetonen min på det høyeste volumet, det er Ivar som ringer.
"Hei", sier han. "Jeg syntes vi skal møtes, jeg lengter så inderlig etter å se deg. Kan ikke jeg komme på middag til deg på fredag?". Jeg kjenner at jeg blir svimmel, dette kom som et sjokk på meg. Hva ville foreldrene mine si? "Jo da, det kan du vel..", mumler jeg i det jeg legger på.

Nå var endelig fredagen kommet. Jeg har nesten ikke sovet i løpet av natten, jeg tror aldri jeg har vært så nervøs i hele mitt liv. Kroppen min rister av spenning, usikkerhet og fortvilelse. Plutselig ringer det på, jeg løper ned for å åpne opp. Der står kjærligheten i mitt liv. Han er så vakker der han står, det glinser i de store, blå øynene hans. Hjertet mitt dunker fortere enn noen gang, og jeg føler meg for første gang på lenge lykkelig. Jeg gir han en klem, og viser han veien inn.
 
Plutselig ser jeg mamma og pappa stikke hodet frem. De ser nyskjerrige ut, samtidig som jeg kan ane en liten usikkerhet i deres øyne. Jeg trekker pusten dypt inn. Jeg skal klare dette, jeg skal tørre å være meg selv ? jeg skal fortelle dem hvem den virkelige meg er. Jeg orker ikke et minutt til med skam og ensomhet. "Dette er Ivar, kjæresten min", sier jeg mens jeg prøver å høres så tøff ut som mulig. "Hei, Ivar. Hyggelig å møte deg, jeg er Anne", sier moren min med et hyggelig smil. Pappa hilser også på Ivar. "Ivar skal spise middag med oss, håper det går fint?". Selvfølgelig, Ivar er hjertelig velkommen hit når som helst".

Jeg kjenner den store skammen lette, jeg trekker pusten godt inn. Jeg er føler meg fri, jeg føler meg lykkeligere enn noensinne. Jeg klarte det! 

Hva syntes du?

Etter skolen drar jeg til byen en liten tur, så jeg er vel hjemme sånn i 5 tiden. Da blir det mere blogging. Etterpå er det samfunnsfag framføring, og jeg har egentlig aldri hatt så god følelse før en framføring før. Jeg kan virkelig alt utenatt og har en fin powerpoint. Herlig!

– ANDREA BADENDYCK