Jeg tenker..

Det er mørkt ute, og her sitter jeg på bussen på vei tilbake fra Orlando til Miami. Vanligvis ville jeg kanskje spilt på mobilen, scrollet nedover instagram eller prøvd å sovne. Men jeg blir sittende å stirre ut av vinduet, og havner i tidenes tankesus. Alt ser så idyllisk og fredfullt ut. Et par kuer på beite, trærne som blafrer rolig av svak vind og stjernene på himmelen. Det er så mørkt og så stille, det føles ut som det bare er lille meg og den store verden jeg titter ut på.

Jeg tenker på fremtiden. Den pleier jeg å tenke på. Hvordan kommer livet mitt til å bli? Jeg tenker på min fremtidige ektemann, hvordan det er så rart at han finnes ute der et sted- men inntil videre lever vi mest sannsynlig uten å en gang vite at hverandre eksisterer. Han jeg kanskje kommer til å elske mer enn alt i verden, faren til mine fremtidige barn. Hvem er han? Når møtes vi? Hvor? Og hvordan kan jeg vite at det er han når vi først møtes? Kommer vi til å være verdens søteste gamle ektepar som dør i hverandres armer som i en film eller ender vi opp med å skilles når vi har 3 barn og er 40 år fordi han er utro?

Jeg ser tilbake på stjernene igjen. Av en eller annen grunn får stjerner meg alltid til å tenke på død og eksistens. Døden skremmer meg mest av alt i hele verden. Jeg kommer på hvordan jeg som yngre kunne få panikkanfall og hyperventilere av å begynne å tenke på at jeg en dag skal dø. Av en eller annen grunn har jeg alltid hatt en ganske dyster tanke om døden. Jeg er ikke en av de som tenker at vi kommer opp til himmelen hvor alt er fantastisk og vi koser oss der med alle vi er glade i. Jeg tenker at å dø er det samme som å sove uten å drømme, å være i narkose eller å være i koma. Alt er svart og du er rett og slett bare borte. Helt alene. Ganske brutalt kanskje, men det er i alle fall det jeg tenker. Men jeg vet jo ikke, akkurat som at ikke du eller noen andre her på denne jorden vet. Det er vel nettopp derfor døden skremmer oss så mye.

Og når jeg tenker på døden så kommer jeg alltid over til hva meningen med livet er. Hvorfor blir vi født for å gå gjennom et langt liv på både godt og vondt, for å så bare dø? Forsvinne? Jeg tenker på hvor ekkelt det er at gravstener etter en viss tidsperiode blir fjernet, at dine etterkommere etter et visst antall generasjoner til slutt ikke kommer til å vite hvem du var, og da er det nesten som at hele din eksistens bare slettes. Om 100-200 år kommer mest sannsynlig ingen til å vite at vi i det hele tatt har levd. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg synes bare det er så ekkelt å tenke på.


Og når jeg tenker på alt det her, så minner det meg på at det egentlig ikke er noe vits i å gruble noe mer. Svarene vil jeg ikke få uansett.

Siste innlegg