Nå er det et halvt år siden min aller beste barndomsvenn trakk sitt siste pust. Vi fikk Shandie da jeg akkurat hadde fylt 7 år, og hun var i livet mitt helt til november 2016. Nesten 15 år rakk lille snuppa vår å bli ♥ Jeg har prøvd å holde det hele litt på avstand, men akkurat nå ble jeg faktisk skikkelig lei meg. Leste gjennom bloggarkivet mitt september  2014, hvor jeg skrev om da Shandie fikk akkutt livmorsbetennelse og egentlig skulle avlives fordi livmoren kunne sprekke når som helst. Det gjorde så vondt å lese, for jeg husker fortsatt hvor forferdelig vondt det var å tro at jeg skulle miste henne. Jeg var bokstavlig talt knust. Og det er vel sikkert spesielt vanskelig å lese mine egne tanker om å miste henne nå som hun faktisk er borte.. Å miste en hund man ikke husker et liv uten er åpenbart utrolig vanskelig. For meg er ikke en hund  bare en “hund”, det er verdens mest fantastiske skapninger som gir så utrolig mye glede og kjærlighet i hverdagen. En som alltid er der for deg, som du både kan være glad med, men også som du kan søke trøst i. En hund er et familiemedlem, uten tvil. Og de er alle unike, og ingen kan erstatte en annen. Selvom jeg har Molly, så er hun en helt annen hund igjen enn Shandie. Hun kan aldri erstatte tapet av Shandie, selvom hun selvfølgelig har vært en stor trøst.   

Men jeg må bare si en ting, for jeg regner med at mange av dere gruer dere skikkelig til hunden deres en dag dør. Jeg husker selv hvor ofte jeg tenkte på det gjennom hele oppveksten- det kunne få meg til å begynne å hylgrine og bare holde hardt rundt henne. Og igjen tenker jeg jo slik med lille Molly. Men et faktum er at hunden vil forandre seg veldig når den blir eldre. Jeg kan bare snakke av egen erfaring, men Shandie i alle fall mistet veldig mye av personligheten sin etter at hun ble 11-12 år. Hun var faktisk nesten døv i sin siste tid, så hun hørte ikke en gang at det ringte på- noe som fikk henne til å klikke i vinkel da hun var yngre i kjent hundestil, haha. Hun hadde liksom mistet gnisten litt, og det var ikke så mye kommunikasjon å få. Hun sov typ dagen lang, og var ikke lenger noe særlig selskap. Så det jeg vil frem til- er at i alle fall jeg på en måte allerede hadde mistet hunden min litt før hun faktisk døde. Hun var jo ikke den samme som hun en gang var. Og det gjør det faktisk litt lettere ♥ Det er jo det samme med mennesker også, en 90 åring vil ikke være lik som da hun/han var 50. 

Vondt vil det være uansett, men heldigvis leger tiden alle sår. Tomrommet er der enda, og jeg synes fortsatt det både er trist og rart å komme til mamma og pappa uten Shandie som hilser meg velkommen hjem. Men selvom hun er fysisk borte, så vet jeg at hun alltid vil ha en stor plass i hjertet mitt. Håper du har det fint der du er nå, lille engel- vi elsker deg for alltid 👼🐶💗