Et halvt år uten deg…

Nå er det et halvt år siden min aller beste barndomsvenn trakk sitt siste pust. Vi fikk Shandie da jeg akkurat hadde fylt 7 år, og hun var i livet mitt helt til november 2016. Nesten 15 år rakk lille snuppa vår å bli ♥ Jeg har prøvd å holde det hele litt på avstand, men akkurat nå ble jeg faktisk skikkelig lei meg. Leste gjennom bloggarkivet mitt september  2014, hvor jeg skrev om da Shandie fikk akkutt livmorsbetennelse og egentlig skulle avlives fordi livmoren kunne sprekke når som helst. Det gjorde så vondt å lese, for jeg husker fortsatt hvor forferdelig vondt det var å tro at jeg skulle miste henne. Jeg var bokstavlig talt knust. Og det er vel sikkert spesielt vanskelig å lese mine egne tanker om å miste henne nå som hun faktisk er borte.. Å miste en hund man ikke husker et liv uten er åpenbart utrolig vanskelig. For meg er ikke en hund  bare en “hund”, det er verdens mest fantastiske skapninger som gir så utrolig mye glede og kjærlighet i hverdagen. En som alltid er der for deg, som du både kan være glad med, men også som du kan søke trøst i. En hund er et familiemedlem, uten tvil. Og de er alle unike, og ingen kan erstatte en annen. Selvom jeg har Molly, så er hun en helt annen hund igjen enn Shandie. Hun kan aldri erstatte tapet av Shandie, selvom hun selvfølgelig har vært en stor trøst.   

Processed with VSCO with n1 preset
Men jeg må bare si en ting, for jeg regner med at mange av dere gruer dere skikkelig til hunden deres en dag dør. Jeg husker selv hvor ofte jeg tenkte på det gjennom hele oppveksten- det kunne få meg til å begynne å hylgrine og bare holde hardt rundt henne. Og igjen tenker jeg jo slik med lille Molly. Men et faktum er at hunden vil forandre seg veldig når den blir eldre. Jeg kan bare snakke av egen erfaring, men Shandie i alle fall mistet veldig mye av personligheten sin etter at hun ble 11-12 år. Hun var faktisk nesten døv i sin siste tid, så hun hørte ikke en gang at det ringte på- noe som fikk henne til å klikke i vinkel da hun var yngre i kjent hundestil, haha. Hun hadde liksom mistet gnisten litt, og det var ikke så mye kommunikasjon å få. Hun sov typ dagen lang, og var ikke lenger noe særlig selskap. Så det jeg vil frem til- er at i alle fall jeg på en måte allerede hadde mistet hunden min litt før hun faktisk døde. Hun var jo ikke den samme som hun en gang var. Og det gjør det faktisk litt lettere ♥ Det er jo det samme med mennesker også, en 90 åring vil ikke være lik som da hun/han var 50. 

Vondt vil det være uansett, men heldigvis leger tiden alle sår. Tomrommet er der enda, og jeg synes fortsatt det både er trist og rart å komme til mamma og pappa uten Shandie som hilser meg velkommen hjem. Men selvom hun er fysisk borte, så vet jeg at hun alltid vil ha en stor plass i hjertet mitt. Håper du har det fint der du er nå, lille engel- vi elsker deg for alltid 👼🐶💗

15 kommentarer
    1. Mye kloke tanker du deler her <3 Ligger her med en syk hund på fanget og har selv kjent veldig på frykten for å miste henne i dag selv om hun "bare har" en infeksjon. Sender noen tanker til engelen din i himmelen <3

    2. Nå gråt jeg!! Mistet selv katten min Nala for snart 3 år siden, etter å ha hatt henne i nesten 15 år.. sant det du sier om at tiden leger alle sår, selv om det er utrolig trist og jeg tenker på henne hver dag..
      <3 liker bloggen din, Andrea! 😊

    3. Jeg mistet min pus etter nesten 20 år i mitt liv, og jeg vet akkurat hvordan det er. Smerten er så sår, det føles ut som en liten del av deg dør. Men heldigvis blir det bedre med årene. <3

    4. Det har gått ett år siden jeg mistet hunden min – 14 år av barndommen min. Husker ikke et liv uten og kunne ikke forstå hvordan jeg skulle fortsette hverdagen uten å bli møtt av han i døren hver dag. Vi er så heldige som får lov å ha hunder her i verden, det finnes ikke en skapning som viser kjærlighet og glede så mye som hunder gjør. Har fulgt deg helt siden du startet bloggen din, og Shandie virket som en fantastisk snill og god venn! Vi er heldige at selv ikke døden kan ta fra oss de gode minnene vi har<3 Sender mange klemmer

    5. Ei litta tåre der ja. Har selv en katt jeg har hatt i 15 år nå, siden jeg var 6 år. Jeg merker faktisk at hun ikke hører noe særlig lenger, hun er ikke den samme, og hun sover dagen lang. Gruer meg skikkelig til hun er vekke, siden hun alltid har vert der på en måte <3

    6. Kjenner meg så igjen i det du skriver, mistet selv hunden vår (avlivde) for 1 måned siden og de første dagene var de verste dagene i hele mitt liv<3 Det gjør så vondt..

    7. Jeg fikk også min avdøde når jeg var rundt 8, vi var ekstremt tette, hun var og fortsatt er min reddende engel, hadde det ikke vært for henne så hadde jeg ikke vært her i dag.
      Hun hadde kreft i noen år uten at vi visste det, hun fikk brystkreft og en kul bare sluttet aldri å vokse.
      Hun ble mer og mer sliten, men plutselig over en natt så bare visste vi at det var like før.
      Hun ble ekstremt dårlig, kunne ikke drikke eller spise eller i det hele tatt bare stå oppreist.
      Jeg ville ikke at hun skulle ha det sånn, vi skyndte oss nesten for det var vondere å se henne sånn enn å tenke egoistisk å ville ha henne med meg uansett pris. Vi hadde et par dager på å si farvel.
      Det vil aldri slutte å gjøre vondt. Jeg gleder meg til den dagen jeg dør å får se henne igjen ❤
      Jeg har heldigvis datteren hennes og det hjelper enormt mye

    8. Skjønner så godt hva du mener. Jeg har selv en hund som er blitt 6 år nå nettopp og begynner allerede å engste meg for hvor lenge hun kommer til å leve… Hun er min beste venn i hele verden og betyr absolutt alt for meg. Den dagen jeg mister henne dør en stor del av meg med henne <'3 Det er desverre prisen vi må betale som hundeeiere, men jeg trøster meg med at all kjærligheten og gleden veier opp for det vonde som kommer <3 Mange sier "det er bare en hund", men som hundeeiere vet vi at de er så mye mer... Og som du sier; ingen hund kan erstattes, de er alle unike.

    9. Uff.. Håper det går bra med deg:( Kan du legge ut innkjøpet fra nelly, ikveld? <3 vær så snill, trenger litt shoppe-tips!

    10. Jeg leste en veldig fin sak om en liten gutt som mistet hunden sin, og mammaen og pappaen prøvde å forklare hvorfor det er sånn at hundene ikke lever like lenge som oss. Da sa han så fint at “Vi mennesker kommer til verden fordi vi skal lære å være glad i hverandre og snille med de rundt oss, men hundene kan jo det allerede – så de trenger ikke å være her like lenge ” Det rørte meg langt inn i hjerteroten! Det er jo faktisk sånn, hunder elsker deg uten forbehold <3

    11. mistet broren min for at halvt år siden, vi mennesker er skapt på en måte at vi kommer oss gjennom alt. Selvom det virker umulig, så klarer vi det meste. Savner han hver dag, men takker for alle gode minner. Han døde av akutt sykdom, og forsvant så altfor brått.. Sorg er vanskelig, men samtidig fint. Grunnen til at man sørger/ føler sorg er jo nettopp fordi vi har så mye fint i lag med den som er blitt vekk, og da er det viktig å la fokuset ligge der<3

    Legg igjen en kommentar

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg