En bloggleser kom med et kult forslag, nemlig at innlegg hvor dere kan dele deres store eller små hemmeligheter- HELT anonymt! Så kommer jeg til å poste hemmelighetene deres i et nytt innlegg de neste dagene. Blir ikke det gøy?! Om du har noe du vil dele så kan du skrive det i kommentarfeltet her 💘
57 kommentarer
Da jeg var 20 år gammel var jeg og ei veninne på feire på Kypros. Der møtte vi begge to noen kjekke gutter og hadde det veldig gøy sammen med de..
Det endte opp med at jeg hadde sex med han ene gutten (flere av dagene vi var der nede). Jeg gikk da på p-piller og ante fred og ingen fare.
Et par uker etter vi hadde kommet hjem skulle jeg ha mensen, men den kom aldri.
Jeg hadde blitt gravid.
Det tok ikke lange tiden for meg å bestemme meg for å ta abort. Jeg kunne jo tross alt ikke få barn som 20åring og slettes ikke med en fyr jeg hadde møtt i syden og som jeg mest sannsynlig aldri kommer til å se igjen.
Allerede dagen etter jeg hadde fått positiv graviditetstest dro jeg til legen og ville ha en abort. Jeg var helt sikker på at dette var riktig for meg.
Jeg skulle flytte allerede uken etterpå (studie) så det ble laget en hastesak ut av det. Allerede dagen etter, fikk jeg time på sykehuset. Jeg møtte opp som avtalt og fikk noen piller jeg skulle ta og fikk beskjed om å komme tilbake noen dager senere. Det gjorde jeg. Jeg hadde tatt abort.
Så fort som alt dette gikk, sitt jeg igjen med en helt forferdelig følelse av anger og jeg sitter ofte å tenker på at jeg forhastet meg til en besluttning.
Denne hemmeligheten har jeg båret på nesten helt alene, det er kun min beste venninne som vet om det.
Jeg synes det er dritskummelt å ha sex. Jeg har kjæreste og har sex ofte, men synes det er sykt skummelt å tenke på. I dagens samfunn så er det så vanlig å ha sex at ingen snakker om hvordan det kan føles for noen. Skulle ønske jeg ikke synes det, men jeg føler jeg deler SÅ mye av meg selv at det er vanskelig å ha sex med forskjellige personer fordi det er så intimt? Føler ingen andre synes det er big deal, så jeg tør ikke å si det til noen
Jeg har fått drømmejobben, drømmeleiligheten, har fantastiske venner og en stor og fin familie. Men fortsatt så føler jeg meg så vanvittig ensom! noen ganger tenker jeg også at vennene mine ikke hadde lagt merke til om jeg var død.
Jeg var på backpacking i blant annet Thailand og var sykt gira på å ta tattovering! Så da kjørte både jeg og vennene mine på, og jeg tattoverte et veldig lite hjerte på foten min. Tok bare maks et halvt minutt å ta den. Kjempefornøyd dro jeg hjem med min nye og søte tattovering. Dagen etter får jeg altså høre fra en annen som var på backpacking at han hadde møtt to jenter som hadde tatt tattovering på en annen øy, og hadde fått HIV!! Hahaha dere kan jo bare tenke dere hvor panikk jeg fikk. Men de jentene hadde tatt bamboo tattovering og jeg hadde tatt med vanlig maskin, så det roet nervene litt. Jeg dro seffølgelig å testet meg når jeg kom hjem, og heldigvis var det altså ingen HIV! Wooho!!
Jeg og kjæresten har kjøpt drømmeleiligheten i Trondheim, jeg går på studiet jeg har jobbet for å komme inn på, jeg føler virkelig at livet smiler. Har mye venner, men har ingen jeg kan dele gleden med bortsett fra kjæresten min selv, fordi alle er så opptatt av å være best selv, å blir dermed bare sjalu/irritert. Savner bare at noen gleder seg på mine vegne…
Jeg er så dødsforelsket i bestekompisen min, og jeg aner ikke om han er det tilbake. Vi har hooket litt, men tror det er følelsesløst fra hans side. Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre, og tør ikke si det til noen i tilfelle han finner ut av det. Er det en måte jeg kan finne ut om han liker meg tilbake uten å si det selv?
Det har aldri noen sinne i mitt liv vært en gutt som har vært interessert i meg, eller “crushet” på meg. Tror nok min største frykte i livet er at det skal fortsette i samme kurs
Jeg ble først forelsket i en gutt, men plutselig ble bestevenninna min sammen med han (hun visste ikke at jeg likte ham), de var sammen i 5 år, og jeg brukte 7år av livet mitt på å være forelsket i ham, selvom han viste ingen tomtefeste for meg, og det var dårlig gjort av meg å like han i og med at han likte bestevenninna min
Crusher så sykt på en fyr jeg jobber med, men han er for god venn med eksen
Jeg gjorde det slutt med kjæresten fordi han hadde hatt sex med 19 fler jenter enn meg, og jeg klarte det ikke
Jeg har vært sammen med en fantastisk gutt i 7 år. Nå begynner jeg å innse at jeg er bifil, og at jeg aldri kommer til å være lykkelig hvis jeg ikke tester ut den siden av meg selv. Det betyr at jeg må knuse hjertet hans, og det er det siste jeg vil i hele verden <3
Kjæresten min har vært utro mot meg 14 ganger og fremdeles ikke sagt unnskyld. Jeg har sagt jeg skal slutte å snakke om det og at vi skal legge det bak oss å se framover. Hver natt våkner jeg av vonde drømmer der jeg ser for meg han med andre jenter, enten der han tekster eller står å kliner på byen.
Han forstår ikke hvor vanskelig det er å komme over noe slikt som har pågått flere år.
Jeg har vært sammen med kjæresten min i over to år og tenker fortsatt på eksen hannes. Jeg er supersjalu og ser for meg at de er sammen når kjæresten min er ute uten meg.
Jeg har veldig få nære venner igjen rundt meg. Ingen faktisk.
Du vet når folk skriver i media om dårlige venner som ikke er verdt å ta vare på? Jeg er sånn. Slipper alle jeg er glad i ifra meg dersom de svikter. Takler ikke å være “nr 2”, bli droppet, eller tatt for gitt. Jeg har alltid hatt få, men veldig nære venner rundt meg. Som har visst alt om meg og jeg alt om dem. Som kan ringe hverandre ti ganger i løpet av en dag for å fortelle små eller store ting. Og jeg kan ikke sette fingeren på akkurat hva eller hvorfor det skjer, men hvis jeg ikke føler meg godt behandlet, danner jeg en isfront rundt meg og er langsint i det uendelige. Og det gidder ikke folk, fordi at for dem er det bare bagateller. Ingen sier unnskyld eller kan innrømme at de gjorde noe dumt. Og så sitter man venneløs igjen, fordi det man gir er aldri det man får i retur…
Og jeg angrer i årevis på at jeg ikke bare kunne late som ingen ting, at det er greit å være nr 2 i blandt
hva skal jeg gjøre
“Til christiane” hemmeligheten din kunne jeg like gjerne skrevet selv…
Jeg er snart 20 år – og ukysset, på grunn av at jeg har dårlig selvtillit. Syntes dette er dritflaut og skulle gjerne bare “fått det gjort” selv om jeg ikke føler meg klar for det.
Jeg skal flytte til Kristiansand for å studere til høsten etter å ha hatt et friår nå, og jeg gruer meg som bare faen. Har grått utallige ganger over dette, fordi jeg er så redd for å måtte gå rundt alene. Jeg kjenner nemlig ingen andre som skal dit, og siden jeg er ekstremt sjenert og langt ifra utadvendt, sliter jeg veldig med å bli kjent med folk. Jeg tørr rett og slett ikke å ta initiativ, fordi jeg føler at ingen er interessert i å bli kjent med meg. “Hvem gidder å henge med en som meg, når det er så mange som er bedre enn meg der ute” – er noe jeg ofte spør meg selv. Jeg trenger lang tid (vi snakker år) før jeg klarer å slå meg ordentlig løs sammen med en person, og tørr å henge sammen med noen alene. Jeg sliter veldig med å holde i gang en samtale, og går ofte rundt å planlegger på forhånd hva jeg skal svare om noen stiller meg et spørsmål. Det er utrolig slitsomt og vanskelig, fordi jeg vet selv at jeg er en veldig snill og lojal person som har mye å by på.
Jeg får ikke sove på nettene på grunn av det
For ca 1 år siden pulte jeg broren til besteveninna mi hjemme hos han etter en fest. Så pulte vi flere ganger dagen etter også, når vi var edru. Så fant jeg ut etter en stund at han hadde kjæreste på denne tiden og bestevenninna mi ble sur men vi ordnet fort opp. Så var jeg på en fest for noen uker siden og endte opp med å dra på nach med han igjen. Så satt vi lenge ilag på sofaen da og snakket, så begynte vi og kline og gikk inn på badet og pulte på nytt, så dro han hjem ilag med meg og vi pulte igjen der. Så ringte bestevenninna meg på morgenen og lurte på om jeg hadde sett broren hennes for verken hun eller kjæresten hans (som er samme kjæresten han hadde for 1 år siden) fikk tak i han. Jeg fikk panikk og måtte lyve til henne, og går nu rundt med en konstant frykt for at noen skal finne ut av dette. For nå har han vært utro med meg flere ganger og jeg kommer til å bli drept av kjæresten hans viss hun finner ut av denne gangen og for hun ble forbanna etter hun fikk vite om første gangen
Noen ganger hater jeg moren min for at hun fødte meg, vel vitende om at hun har mnge “feil” ved utseende sitt. For nå har jeg arvet disse “feilene”, og må leve med de resten av livet. Det er så unødvendig. Jeg ba ikke om å komme til denne verden
Ofte når noen spør meg om å finne på noe, lyver jeg til vennene mine om at jeg skal være med venner, slik at vennene mine ikke skal tro at jeg ikke har venner.
Jeg leser bloggarkivet til eksen til kjæresten min som en bibel. Jeg får bare en kjip følelse hver gang jeg leser om hvor fantastisk de hadde det sammen, men jeg KLARER IKKE la være.
Jeg er hodestups forelsket i min beste venninne. Jeg har forsøkt å fortelle henne det, men hun tar ikke hintene mine og forstår meg ikke så godt som jeg ofte skulle ønske. Denne forelskelsen har resultert i sterk misunnelse og sjalusi fra min side og holder på å ødelegge både meg og henne. Hun elsker meg også, men ikke på samme måte. Det ødelegger meg, og jeg elsker henne på samme tid som jeg hater henne.
Min far er alkoholiker
Jeg er i et voldelig forhold og har ikke turt å sagt det til noen. Jeg føler ikke jeg har noen nærme venner som ville støttet meg i dette, og jeg klarer ikke komme meg ut av det… Det er like før jeg knekker sammen.
Jeg masturberte en gang da jeg var 12-13 år. Ante fred og ingen fare og plutselig kommer mamma inn og ser meg. Jeg har aldri vært så flau over noe i hele mitt liv. Vi har aldri snakket om det! Hilsen Jente 26
Jeg er 25 år og sliter med bipolar lidelse som bare blir verre.. Jeg har nå søkt ung uføre trygd og jeg synes det er så flaut! jeg føler meg så lite verdt, jeg klarer ikke gjøre noe. jeg har en kjæreste som jeg ser det går inn på når jeg har det dårlig, han prøver å skjule det, men jeg ser det på han at han føler seg makstesløs.
Jeg hater når jeg møter på folk (familie og venner også) og de spør hva jeg gjør… noen ganger lyver jeg og sier at jeg studerer privat, og så tenker jeg på at jeg ikke klarer å lese en setning uten å ha glemt det med det samme jeg leser.
Jeg unngår mennesker så mye jeg kan bare pga det..
Jeg har vært forelsket i den samme personen i 13 år, og jeg får han ikke ut av hodet. Jeg har vært i et forhold som varte i 5 år i løpet av denne tiden, men jeg elsket aldri han jeg var sammen med. Jeg lurer på om jeg noen gang kommer til å elske noen andre enn han som har vært min store kjærlighet i 13 år (vi har aldri vært i et seriøst forhold, men har rotet mye og hengt mye sammen de årene jeg ikke hadde kjæreste)
Da jeg var 13 år og gikk på ungdomsskolen ble jeg helt sjukt forelsket i læreren min. Jeg hadde han kun som lærer i ett å år fordi han flyttet, og da jeg fikk vite at jeg ikke skulle ha han mer så ble jeg helt knust. Nå er jeg 17 år og fortsatt like forelsket i han. Jeg bruker store deler av tiden min på å tenke på han, stalke han på facebook, og til og med å planlegge hvor jeg kan finne han og hvordan jeg “tilfeldigvis” kan møte på han. Jeg synes situasjonen har blitt helt grusom, og jeg skjønner ikke hvordan jeg skal kunne komme meg videre. Jeg har tappet sex-lys og klarer ikke å få følelser for noen andre.
Jeg er en 17, snart 18 år gammel jente, og har aldri vært i nærheten av å holde på med en fyr. Jeg har hatt ganske randome hooks på fest, men aldri noe mer enn det. Er en relativt sosial og utadvendt person og har mange jentevenner, men får automatisk angst når det kommer til å snakke med gutter. Så å si alle vennene mine har mistet jomfrudommen sin, mens jeg synes det er sykt skremmende å være så intim med en person. Er liksom redd for å ikke prestere/nå opp til forventingene til gutten. Har så lyst til å komme over den frykten.
Jeg har vært sammen med kjæresten min i 8 år, siden jeg var 18. Han er verdens beste person, og er bare gjennomført snill og god. I fjor giftet vi oss, og nå ett år etter angrer jeg og drømmer hver eneste dag om et liv som singel. Jeg blir lamslått av angst ved tanken på å dele resten av mitt liv med han. Nesten daglig starter jeg krangler i håp om at han skal bli så lei at han ikke orker å være sammen med meg mer, så jeg slipper å få noen skyld i et på sikt uunngåelig brudd. Vi eier både hus, bil og tre hunder sammen, og det er den eneste grunnen til at jeg later som om alt er bra, jeg vil ikke miste de tingene. Ingen, absolutt INGEN vet noe som helst om dette, og jeg har aldri før følt meg så jævlig utakknemlig, ulykkelig og ensom. Jeg er 26 (altså snart 30) år og har aldri følt meg mer usikker og hatt verre selvtillit enn nå. Voksenlivet ble ikke som jeg trodde, jeg er så skuffet.
Jeg er bipolar og har hatt en del maniske episoder det siste året og har blant annet pådratt meg 120 tusen i kredittkortgjeld på 8 mnd. Ca halvparten av pengene er fra kjæresten min sine kredittkort. Jeg husker ikke engang hva jeg har brukt alle pengene på. Og jeg aner ikke hvordan jeg skal klare å betale ut kortene siden jeg er arbeidsløs. Vi kommer til å miste leiligheten og da har vi ingen steder å dra på grunn av meg.
på utsiden virker jeg så veldig kald. Har flere gutter jeg prater og snapper med, “skryter” av det til venninner at jeg kan velge og vrake, og igjen så virker jeg kald. ingen følelser, bare at jeg skal ha det gøy og kose meg med singellivet. Innerst inne så gjør det så vondt, man føler seg så ensom og han ene gutten du sa du ikke savnet å ha i livet ditt er den eneste du tenker på.. Det er så dritt.
Jeg har bulimi. Jeg kaster opp alt jeg spiser, og føler meg ikke lenger som meg selv.
I min ungdom (ca 16 år til 19 år) stjal jeg vanvittig mye i butikker. Flere ganger i uka gikk jeg fra butikk til butikk og stjal med meg ting. Vi snakker varer for mange-mange-mange-mange tusen kroner. Ble til slutt tatt (heldigvis), og har ikke stjålet så mye som en drue siden den gang, men jeg er så vanvittig skamfull over det jeg gjorde.
Jeg mistet ikke jomfrudommen før jeg var 18 nesten 19, og dette vet ingen.
Klassiker – jeg er forelsket i eksen, selv om jeg er samboer med en fantastisk gutt som behandler meg mye bedre enn han gjorde.
Klassiker part 2: forelsket i exen, selvom jeg har en fantastisk samboer.
Jeg solgte sex som 19 åring, og den eldste var 80 år. Jeg møtte min nåværende kjæreste og vi er fortsatt sammen. Nå er jeg 22 år. Han reddet meg på alle måte som en person kan bli reddet på. Og den hemmeligheten skal jeg bære med meg i graven.
Har de 3 siste årene utviklet sosial angst, har ingen venner lengre- og da mener jeg ingen. På utsiden ser jeg ganske normal ut, mens på innsiden er det mye vondt som jeg ofte prøver å skjule. Hadde mange venner tidligere, men ikke kontakt med noen. Har også over 1000 “venner” på FB, noe jeg skjemmes over så ekstremt ettersom jeg ikke har noen i det virkelige liv. Klarer ikke å ta opp kontakt med noen ettersom jeg er veldig flau over den situasjonen jeg er i, isteden sitter jeg hjemme og ser på andres sosiale liv på insta, FB, blogger osv. Fml
Jeg er dødsforelsket i en som ikke vil ha meg… Det gjør vondt.
Hei, jeg er en 18 år gammel jente som alltid har vært helt normal og en av de populære osv… men en dag luktet jeg på trusa til søskenbarnet mitt, og etter det har jeg blitt heit forgiftet og begynt å lukte på alle sokker og truser til alle gutter, det lukter reke men fortsatt godt
noen ganger fanger jeg prompen min med hånden min for å lukte på den
Akkurat fått min første kjæreste, og etter bare noen måneder ble jeg gravid. Jeg tok abort for tre uker siden. Aborten i seg selv har heldigvis ikke gått noe psykisk inn på meg, selvom smertene er noen av de verste jeg har opplevd (varte heldigvis ikke så lenge).
Jeg sluttet på p-piller for et halvt år siden fordi jeg og han jeg lå med da ble enige om å bare være venner. Vi fortsatte likevel, jeg er dødsforelsket i han, men var ikke gjensidig. Så ble jeg sammen med kjæresten, som jeg har hatt en god tone med lenge og som behandler meg mye bedre. Vi har det sykt bra, men får likevel dårlig samvittighet fordi jeg har dypere følelser for en annen. Håper det endrer seg, og merker jeg blir mer og mer forelsket i kjæresten ettersom tiden går. Verste er likevel kanskje at jeg ville tenkt lengre over aborten om jeg hadde blitt gravid med han andre.
Prøver å ta livet mitt hver gang jeg har sjansen. Foreldrene mine vil ha meg innlagt, men jeg orker ikke psykiatrisk avdeling lenger. De behandler meg som dritt der.
Jeg er redd for å dø
Jeg en en alder av 14, fikk min første kjæreste. Jeg var nyssjerrig men likevell ikke klar for sex, jeg hadde ikke helt forstått at for han som var 18 skulle det være en selvfølge. så 6 mnd etter vi ble sammen bestemte han seg for å voldta meg. 2 sekunder etterpå dro han meg etter håret ut døren og skrek hore til meg. Jeg løp hjem, livredd og forvirret. Gråt kvalt gikk jeg inn døren hjemme, der stod foreldrene mine i sjokk over hvor rødsprengt jeg var i ansiktet. Jeg skammet meg, så jeg løyv til mine foreldre og sa at jeg hadde blitt overfalt på vei hjem ifra en vennine. Det ble politisak ut av dette, og i avisen stod det at foreldre måtte ikke la barnene sine dra hjem alene sent om kvelden. Så kan vi spole frem i tid… Jeg var sammen han som voldtok meg i 4 år, etter psykisk og fysisk misshandling og totalt hjernevasket satt jeg endelig på politi stasjonen klar til å anmelde etter at han hadde truet med å drepe meg. Det tok 4 år, knekte ribbein, kutt i ansiktet, rus , abort, knust selvtilitt og en drapstrussel til for at jeg tørte å komme meg vekk ifra han. Jeg burde vell være glad nå? Det er jo tross alt 2 år siden ca? Og jeg er jo i ett nytt forhold. Men jeg har aldri følt meg værre, jeg ser meg over skulderen hele tiden siden jeg er redd. Jeg har ett vanskelig forhold til sex og nærhet, noe jeg så gjerne vil dele med kjæresten min. Det er så mye mer, men tanken som skremmer meg mest er at jeg vet jeg tar livet av meg selv visst han jeg er sammen med nå forlater meg. Og jeg hater meg selv for at jeg legger det ansvaret over på han. Men han vet ingenting.
Jeg “pynter” hele tiden på historiene mine og ting jeg gjenforteller til venner og familie. Jeg tar megselv i å gjøre det uten å tenke over det engang, og etterpå blir jeg sittende og lure på hvorfor jeg gjorde det. Og det er teite ting som egentlig ikke betyr noe. Feks; hvor mange bakkeintervaller løp du? Også sier jeg 9, men jeg løp egentlig bare 7.. Eller; Husket du å sende mail ang det vi snakket om igårkveld? Så kan jeg si at jeg har sendt den, men jeg har egentlig glemt det..Hva er poenget? Jeg forstår ikke hvorfor jeg ikke bare slutter med det, og mistenker at jeg er redd for at sannheten skal gjøre meg mindre interessant.
Jeg har ca 150.000 i gjeld (pluss studielån), og flere betalingsanmerkninger, men ingen av vennene mine vet det. Det kommer av at jeg havnet i en veldig kinkig situasjon da jeg ble dypt deprimert og startet på arbeidsavklaringspenger fra Nav. Jeg har akkurat møtt en gutt jeg er helt sikker på at er “the one,” men han har livet ordentlig på stell, og jeg er livredd for å fortelle ham det.
Jeg kommer ikke inn på det studiet jeg vil, men lyver til familie og venner om at jeg kommer inn. Skal derfor bare late som jeg vil ta et friår, når det meste jeg vil i hele verden er å begynne å studere.
Er fortsatt forelsket i sommerflørten som jeg møtte for 6 år siden.. har hatt kjæreste i mellomtiden, men jeg har ennå ikke kommet meg over han og har han alltid i bakhodet. Aner ikke hva jeg skal gjøre for å glemme ham
Jeg er flink til å lyve om ting som har skjedd, gjerne legge på ting eller lage en annen historie. Like vanskelig å huske hva jeg sagt hver gang.
Er sinnsykt forelsket i bestekompisen til kjæresten min. Sitter og tenker på han hele tiden, og håpe på å se han tilfeldig hele tiden. Sender han den typiske “felles snappen” som bare er til han, bare for å få ett svar eller få se bilde av han.
Jeg og kjæresten har en datter sammen, som kompisen hans er fadder på. Vil så gjerne si til kompisen at jeg liker han, men er så redd for at det ikke skal være gjensidig eller at han skal fortelle det til kjæresten min.
Hadde det vært opp til meg, hadde jeg hatt sex med kompisen for leenge siden. #drøyt
Jeg har hatt sex med to brødre og ingen av dem vet at jeg har hatt sex med den andre
Jeg har hatt sex. Jeg er oppvokst i en muslimsk familie. Ikke praktiserende. Vi drikker alkohol, vi ber ikke, vi spiser ikke svinekjøtt. Vi tror på en Gud. Jeg får lov til å gifte meg med hvem jeg vil så lenge han kommer fra samme land. Kjæreste fra et annet land er ikke akseptert. Da jeg var 20 reiste jeg på ferie med venninner og jeg hadde sex. Kun en venninne vet om dette. Hun som var med da det skjedde. Jeg har hatt sex etterpå, men stadig vekk når noen spør meg så sier jeg at jeg fremdeles er jomfru. Jeg angrer så sårt på to av tilfellene. Vet at det ikke hjelper på noen måte å angre, men jeg skulle så gjerne kunne visket dem bort. Ofte tar jeg meg selv i å lure meg selv. Jeg begynner å tro at jeg er jomfru også blir det klart for meg at jeg ikke er det. Kanskje det kan hjelpe meg å fortelle dette til noen. Her.
Jeg syns 3D er oppskrytt.
Takk for at du skrev dette innlegget. Har egentlig så mye på hjertet og jeg er en åpen person – jeg snakker med vennene mine om dette stadig, og jeg skriver ofte ned hva jeg føler. Men jeg klarer ikke ordentlig å ta tak, og gå videre.
Okei, så jeg har likt den samme gutten i over ett år nå. Vi pulte i vinter, men ellers har det ikke skjedd noe mer mellom oss. Vi snakker om å møtes flere ganger – men det skjer aldri. Jeg vet at for han så betyr det ingenting, han vil bare snakke med flere jenter og er ikke ute etter noe serriøst. Men for meg så sårer det så utrolig mye, fordi jeg skulle ønske han ville noe mer, og ikke bare bruke meg. Derfor vet jeg at jeg fortjener bedre – jeg fortjener å gå videre og gi andre gutter en sjangse. Men det er så vanskelig, fordi jeg vil at han skal like meg, jeg vil at han skal være gira på meg, men det skjer jo ikke.. Og det er jo ikke noe galt med meg, det er jo bare han som ikke ønsker noe mer.
Jeg har også hatt spiseforstyrrelser i 2 og et halvt år nå. Jeg er ikke lenger undervektig, men jeg sliter med at jeg teller kalorier, teller skritt jeg går, teller treningsøkter.. jeg får selvmordstanker når jeg spiser noe jeg ikke skal og jeg føler meg utrolig feit og stor hvis kostholdet ikke går som det skal eller jeg trener for lite. Selvom jeg ser andre rundt meg som lever livet og gir faen og ser likevel kjempefine ut – så klarer jeg ikke å slippe kontrollen.. jeg er så sliten
Jeg var sammen med en i 2011 ish. Han bor i en annen by enn meg, men ikke langt borte, så var hos han ganske ofte.
I 2012 ble jeg sammen med en ny, er sammen med han enda, har hus og barn. Trives ikke i forholdet, men vil ikke gjøre det slutt pga barnet vårt osv.
Tenker fortsatt på han jeg var sammen med i 2011, hvordan han er nå, hvor mange flere han har hatt sex med, om han er sammen med noen osv. Sjalu AS FUCK. Tærer så på meg. Jeg var den første han elsket, det sa han faktisk til meg ca 2 år etterpå, i en liten periode det var slutt med meg og nåværende kjæreste.