Hei.
For en gangs skyld, tenkte jeg å skrive et litt mer alvorlig innlegg. Et innlegg om mine meninger og opplevelser om et viss tema. Det jeg skal skrive litt om, er skumle opplevelser med ekle menn om kvelden! Dette er noe som virkelig har skjedd mange ganger med meg, og noe jeg finner ekstremt ubehagelig. Det at en mann følger etter en ung jente i mørket, hva er det han kan tenke med? Skjønner de kanskje ikke at det er veldig ekkelt for oss? At vi blir dødsredde? Tror virkelig en mann i 40årene at en ung jente som meg kunne blitt interesert? Alle disse spørsmålene stiller jeg meg selv hele tiden. Jeg har opplevd en del ekle ting gjennom årene som har gått, og det har spesielt vært de to siste årene. Det har gjort at jeg er veldig redd for å gå alene om kvelden, fordi jeg er så utrolig redd for at det skal skje noe. Derfor møter pappa meg som oftest på buss stasjonen om kvelden hvis jeg drar hjem alene! Det er utrolig dumt at det skal være sånn, men hva kan vi egentlig gjøre med det?
Her kan dere lese om to opplevelser jeg har opplevd anngående dette temaet:
1. Jeg hadde vært i byen med en venn av meg, Emilie. Dette er faktisk ikke mer enn 2 mnd siden! Vi tok toget sammen hjem, fordi vi bor ikke mer enn 1 holdeplass unna hverandre. Da vi satt og snakket, la jeg merke til en mann som sto litt lenger bort på toget. Han så ut til å være fra et Sør- Amerikansk land, muligens Brasil eller rundt der? Han var i 40-50 årene, stor ølvom og hadde en del gråe hår som tittet frem. Han smilte til meg, ikke bare smilte.. Han gliste virkelig! Han liksom bare sto der å så på meg med at stort smil om munnen hele togturen, nesten som at han var hypnotisert ellernoe slikt. Så hver gang jeg så opp på han, så han rett på meg og smilte. Jeg var jo med Emilie, men tenkte ikke noe mer over det enn at det var en smule creepy. Jeg så ikke mer på mannen, Emilie gikk av på stasjonen før meg, også skulle jeg gå av. Mannen hadde jeg helt glemt.
Jeg begynte å gå oppover den lange bakken fra toget og til meg, og det er nesten aldri noen andre som går den veien. Plutselig hører jeg skritt bak meg, jeg snur meg. Jeg ser det er den gale mannen som går bak meg. Da sier instinktet mitt at jeg skal gå litt fortere, på grensen til å løpe, i håp om å gå fra ham. For hvis han ikke ville meg noe, ville jo det funket. Jeg prøver ut planen min, og plutselig hører jeg raske skritt, som jogging bak meg. Jeg snur meg, det var han mannen som hadde begynt å løpe oppover. Uten å helt overbevise meg selv, tenkte jeg "Okey Andrea, slapp av. Han har sikkert bare dårlig tid. Sakt ned farten, gå veldig rolig, så løper han sikkert forbi deg. Akkurat det gjorde jeg. Plutselig kjenner jeg noe prikker meg på skulderen……
Samtalen: (han gliser også som bare det under denne samtalen også, bare forestill deg det.)
Han: Heeaaaiiiiiiii
Jeg: Hei?
Han: Har dooo kjareste??
Jeg: Ja?
Han: Aaaaaa…. (fortsetter å smile og se skikkelig intenst på meg)
Han: Du er så deilig å se på, jeg skulle likt å slikke deg over hele kroppen fra topp til tå. (SYKT EKKELT!!!!! og han fortsetter å glise som bare det. Hvem sier noe sånt?!?!)
Meg: (Jeg var helt målløs og sjokkert, klarte netsen ikke få ut noen ting.) Tror jeg sa noe som: Æsj, du er ekkel! Jeg er bare 15 år, kan du gå?
Han: (fortsetter med de ekle smilene og drar frem mobilen) Kan jeg få nr ditt?
Meg: Nei!!
Han: Jo, få nummeret ditt. Versåsnill gi meg nr ditt, du er det fineste jeg noen gang har sett.
Meg: Æsj, nei!! du får ikke nr mit!!
Han: Hvorfor ikke? Kan vi ikke holde kontakt?
Meg: Nei!!!!! hade!!!
Også løp jeg oppover bakken og ser han bare står der å glaner med deeeet store smilet etter meg. HELDIGVIS fulgte han ikke etter…..
2.
Dette var en sen vinterkveld i 2008/2009. Jeg hadde vært hos noen venner, også skulle jeg komme meg hjem på egenhånd siden både mamma og pappa hadde tatt et glass vin til middagen og ikke kunne hente meg. Egentlig måtte jeg være hjemme 10, men så glemte jeg helt bort tiden. Så det endte med at jeg ikke var der hvor bussen gikk før klokken var halv 11. Jeg kom akkurat for sent til å rekke bussen, og neste gikk ikke før om en halvtime. Jeg ringte pappa, men ingen av de kunne jo hente meg. Og jeg hadde ikke så veldig lyst til å sitte alene på en bussholdeplass i 11 tiden på en fredags vinterkveld, så vi avtalte at han skulle sykle mot der hvor jeg kom. Men å sykle helt til bussholdeplassen hadde tatt minst 20 minutter, så derfor bestemte vi at vi skulle møtes på halvveien. Så derfor begynner jeg å gå hjemover, i håp om at det ikke skulle ta så lang tid før jeg så min kjære far komme syklende.
Det første jeg opplevde var en lastebil som kom kjørende mot meg. Der inne var det noen menn som begynte å tute på meg. De åpnet vinduet, plystret, og ja.. dere vet! Alt slikt for at jeg skulle komme bort. Jeg ble veldig redd, så jeg bare gikk fort unna. Heldigvis kjørte bilen, og jeg følte meg litt tryggere. Jeg får alltid en litt større trygghetsfølelse av å snakke i tlf når jeg er redd og alene, så derfor ringte jeg søsteren min slik at jeg kunne snakke med henne til jeg møtte pappa. Det var veldig mørkt, og verken mennesker eller biler å se. Plutselig hører jeg det kommer en bil, jeg snur meg og ser. Der kom det en taxi! Og nå tenker dere kanskje at det var en gal taxisjåfør inne i den bilen, men neida.. Jeg hadde stoppet ved et lyskryss for å vente der til jeg så pappa komme. Jeg ser at taxien stopper ved lyskrysset, noe som egentlig ikke var så merksnodig, fordi det var jo rødt.
Plutselig ser jeg at det sitter en mann i rundt 40 årene inne i taxien i baksetet. Han gir meg ekle blikk, vinker og prøver å vinke meg bort til han. Han åpner vinduet og prøver å plystre og rope. Jeg blir veldig redd, og begynner å gå bakover.. Da ser jeg at mannen tar av seg beltet, og snur hele seg i bilen, sånn at han sitter med annsiktet mot bagasjelokket der. Der er det jo også et vindu, så han fortsetter med de ekle tegnene . Jeg blir enda reddere, denne mannen hadde faktisk snudd seg i bilen for å få kontakt med meg. Hjertet dunker kjempefort, jeg er helt alene. Jeg var så redd at jeg hadde lagt på med søsteren min, og mitt største ønske der og da var å se pappa komme. Plutselig ser jeg mannen gir tegn til taxi sjåføren, og taxisjåføren rygger bakover, og kjører inn til parkeringsplassen ved siden av.
Jeg følger litt etter for å se, og gjemmer meg bak noen busker. Haha, det høres skikkelig ut som sånt man gjør på film, men jeg gjorde virkelig det!! Jeg så at mannen betalte sjåføren, smalt igjen døren og begynte å gå mot der hvor jeg var. Nå var jeg virkelig DØDSREDD, jeg følte på en måte at nå var alt håpet ute. Jeg var helt sikker på at han kom til å voldta meg også drepe meg etterpå, eller noe slikt. Det eneste innstinktet mitt sa da, var : LØP!!!! Jeg løp, og da jeg så bak meg løp han etter. Jeg trodde jeg skulle besvime, jeg var helt skrekkslagen og følte jeg virkelig løp for livet. Plutselig, uten å ha måttet løpe noe langt, ser jeg pappa komme syklende mot meg. Jeg løper bort til han, forteller livredd at det var en mann som løp etter meg. Jeg klarte nesten ikke puste, jeg begynte å hyperventilere!! Da jeg så bak meg var mannen forsvunnet, han hadde nok sett at jeg løp bort til pappa og ikke turt å følge etter.
Dette er trolig det skumleste jeg har opplevd. Om pappa hadde kommet 5 minutter senere, vet jeg faktisk ikke hva som hadde skjedd meg. Jeg vet virkelig ikke hva den mannen tenkte med, han må ha vært gal. Skal ikke en jente på 13 år få lov til å gå alene om kvelden uten å bli forfulgt av gale menn? Jeg hadde ikke gjort noe galt, utfordrende klær hadde jeg heller ikke. En helt vanlig hettegenser og bukse var det jeg hadde på meg.. Tenk at det skal være sånn.. Er det rart jeg ikke tør å gå alene mer?
– ANDREA BADENDYCK
