Ord kan ikke beskrive hvor knust jeg er. Mitt elskede hamster, Tutsi, ble funnet død i buret sitt  11 tiden i dag tidlig av min far. Han har kjempet lenge mot døden, og virkelig vært en fighter. Han har vært lam i bakbena i noen måneder, men alikvell så utrolig sterk. Han har løpt rundt på gulvet som om lammelsen var ingen sak, vært aktiv og hatt en helt utrolig appetitt.  De siste dagene har lammelsen har spredd seg rundt i kroppen. Men senest søndag fløy han rundt på badegulvet, hyper som bare det. Han spiste også en halv gulrot.

Men mandagen og tirsdagen ble alt mye værre. Helt plutselig! Han klarte såvidt å dra seg bortover i buret, øynene ble helt klistret sammen, han hadde nesten ikke balanse, og rullet rundt mange ganger når han prøvde å gå. Ubeskrivelig vondt å se! Han klarte verken drikke eller spise helt plutselig, og vi måtte gi han vann via en slags “sprøyte”. Helt utrolig trist for meg, det har vært noen tårevåte og forferdelige dager. Men jeg har vært klar over at dette nå var slutten, men alikvell når han faktisk DØR- er helt jævlig. Han har vært mitt første dyr, kun mitt ansvar. Han har vært så utrolig modig, og aldri redd. Vi har hatt så utrolig mange fine stunder sammen, og hvor glad jeg ble i Tutsi kan ikke beskrives med ord. Og hvor redd jeg har vært for den dagen han skulle dø,  er helt utrolig. Han har vært verdens nydeligste, fineste og rett og slett beste hamster. Selvom jeg har fått en ny for noen uker siden, er det to helt forskjellige personligheter. Tutsi vil aldri kunne bli erstattet, ikke litt engang. Trodde det skulle bli litt enklere å takle hans død når jeg har et til, friskt et, men slik er det ikke. Tutsi er uerstattelig, og jeg skulle gjort alt for å få han tilbake.

Til tross for kun et av fire velfungerende bein og sammenklistrede øyne slik at han ikke så noen ting i går, dro han seg bortover buret og ville IKKE gi opp. Han var oppe virkelig hele tiden, slet seg bortover i buret uten noe mål å komme til. Han la seg aldri til rette for å dø, han kjempet virkelig mot døden. Helt jævlig å se en jeg er så utrolig glad i ha det så vondt. Det siste jeg ville var jo at han skulle lide, og at han skulle dø. Det var virkelig min største frykt! Jeg vet han har det mye bedre nå, men døden er så forferdelig å takle. Jeg savner han så mye allerede. Utrolig hvor glad man kan bli i et lite dyr, må opplveves for å fortsås. Har aldri vært så knust i hele mitt liv, jeg vil alltid elske og savne Tutsi <‘3

Dette er bilder fra mandagen, hvor han lå helt stille i hendene mine og jeg trodde han skulle dø:

Sett noe vakrere?

Jeg følte at jeg måtte si farvell til han. Da jeg kom hjem lå han på et håndkle på badet, ganske stiv og kald. Jeg holdt han i hendene, strøk på han og gråt. Helt forferdelig å ha dyret man elsket, død i hendene sine. Han var så nydelig, til tross for å være død:

Uff, blir så utrolig vanskelig å ikke ha han ved min side etter 2 og et halvt fantastiske år. Hvil i fred, min elskede engel ♥

 

– ANDREA BADENDYCK