Hei!

Jeg tenkte å snakke litt rundt om et tema som jeg tenker er noe som treffer de fleste. Det er nettop dette med å ta tørre å ta vanskelige valg. Det kan jo virkelig være så utrolig mye forskjellig, men jeg kan jo komme med noen eksempler. Jeg husker da jeg gikk i 1.klasse på VGS hadde jeg kjempelyst til å dra på utveksling i Australia til 2 året. Flere venner hadde begynt å søke på utvekslingsår i utlandet og det var mye snakk om det. Jeg så for meg at et år på skole i et helt annet land, hos en helt annen familie, et annet språk, nye mennesker og alt det der hadde vært en fantastisk opplevelse. Sikkert et ekstremt lærerikt år som hadde gitt meg masse livserfaring og minner for livet. Jeg var helt sikker på at jeg hadde lyst og det var noe jeg hadde tenkt på å gjøre i lang tid. Men vet dere hva som hindret meg i å gjøre det? At jeg hadde kjæreste. Jeg var redd for at jeg kom til å savne han så mye at jeg “døde” og ikke minst at dette valget kunne gjøre at det hadde blitt slutt. Så ja, derfor valgte jeg å ikke dra. Jeg turte ikke å gjøre noe jeg egentlig skikkelig hadde lyst til og lot det faktum at jeg hadde kjæreste hindre meg. Det er jo litt morsomt, for det ble jo faktisk slutt mellom oss også. 1 år etterpå var det slutt og bare fordi jeg hadde kjæreste, turte jeg ikke hoppe i det. Angret selvfølgelig på at jeg ikke dro da det ble slutt, at jeg lot forholdet vårt hindre meg i en av drømmene mine. Poenget med det her er vel enkelt og greit at noen ganger MÅ man klare å ta et vanskelig valg, og ja det kan bli konsekvenser av det, men man må tørre det. Du kan ikke ofre drømmene dine eller planene dine for en kjæreste som du ikke har noe garanti på at du holder med livet ut. Det er selvfølgelig kjempevanskelig, jeg klarte jo ikke å stå imot det selv. Men det er faktisk veldig viktig! Om du ønsker å feks dra jorden rundt i 3 mnd, studere i utlandet eller et helt annet sted i Norge- GJØR DET! Ikke la det faktum at du har kjæreste hindre deg. Om dere virkelig elsker hverandre og er ment for hverandre, kan dere deffinitivt klare det. Tenk så kjipt det er om du feks får drømmetilbudet om en eller annen skoleplass i New york du har SÅ lyst på, men takker nei fordi du ikke tror du klarer å være så langt borte fra kjæresten, og så blir det slutt litt senere. Vi har bare et liv og vi har veldig mange fantastiske muligheter nå som vi er unge. Både med tanke på reising hvis du har friår eller å studere. Når du blir eldre, er gift, får barn og er stuck med en fast jobb er det ikke bare bare å spontant flytte et eller annet sted i verden eller dra jorden rundt. Tenk så mye du kan oppleve som kanskje bare er en “en gang i livet” mulighet, det er verdt det! Du kan klare det, det kan jeg og ♥

Ellers en annen ting, som er en av de værste tingene jeg kommer på, anngående vanskelige valg. Nettop dette med å slå opp med kjæresten sin. GUD, så fælt det er. Jeg husker da jeg skulle slå opp med Axel etter 4 år sammen. Selvom alt gikk veldig dårlig og følelsene hadde vært borte i lang tid, føltes det virkelig helt umulig. Jeg var så redd for at jeg kom til å angre og hvordan jeg skulle ha det fremover. For å være helt ærlig, tror jeg aldri det går ann å være 100% sikker på at et brudd er riktig. Når du slår opp utsetter du jo også deg selv for sorg og en vanskelig periode freomver, da er det veldig lett å heller forskyve det, for å beskytte seg selv mot dette. Du må faktisk være utrolig sterk og det er så jævlig kjipt. Men som sagt, noen ganger MÅ man bare ta vanskelige valg, tørre å hoppe i det. Og ja, det var veldig vanskelig den første tiden. Det er det nok uansett. Det er veldig uvant å være singel, du føler deg fort ensom når du ikke lenger har en kjæreste du kan krype inntil når du vil eller bare slappe av med i helgene. Men vet dere hva? Plutselig kanskje 1 mnd etterpå, følte jeg meg lykkeligere enn noengang. Jeg var singel, hadde ingen andre enn meg selv å tenke på, ingen kjæreste å savne eller som hindret meg i å gjøre ting. Det var faktisk helt fantastisk og jeg var SÅ glad. Det hadde jeg aldri i verden trodd og det var så deilig. Jeg klarte å ta et fryktelig vanskelig valg og det viste seg at det var riktig, og jeg var på mitt lykkeligste.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

En annen ting som er en gjenganger i forhold er jo: “Han er den eneste for meg, ingen er som han, jeg kommer aldri til å finne en sånn gutt igjen”. Vet dere hva? Jeg har innsett at det sier alle om kjæresten sin. Jeg sa det også om Axel og trodde aldri i verden jeg noensinne kom til å forelske meg igjen. Jeg møtte min nåværende kjæreste bare et par mnd etterpå og ble veldig fort forelsket. Det hadde jeg aldri trodd! Og nå tenker jeg det samme om han, hehe.. Det er litt rart det der. Poenget er at nei, han er ikke den eneste for deg, det finnes mange fantastiske gutter der ute. Du kommer til å møte en igjen, om det så tar 2 uker eller 2 år. Han finnes et eller annet sted der ute og en eller annen dag vil du møte på han. Det skal jeg love dere! Så ja, å slå opp er et veldig vanskelig valg, men du klarer det. Det er tøft i starten uansett hva og det blir bedre. Noen bruker lenger tid enn andre, men du vil få det helt bra til slutt uansett. Kanskje møter du en som er enda bedre og akkurat hva du drømmer om? Hihi, bare noen tanker fra meg. For alt jeg vet er noen av dere i akkurat denne situasjonen nå og kunne trengt disse ordene ♥ Håper dere likte innlegget!

Hei!

Noe jeg har tenkt endel på i det siste, er hvor uforutsigbart livet faktisk er. På både godt og vondt! Om bare et år kan livet ditt være helt eller veldig annerledes enn det er akkurat nå. Ganske rart? Om du tenker 1 år tilbake i tid, har det skjedd noen store forandringer? Kanskje du har blitt singel, kanskje du har funnet drømmegutten eller kanskje du har mistet kontakten med besteveninnen din- Eller noe helt annet? Selv var jeg blitt singel for et år siden og hadde ingen verdens planer om å få meg kjæreste igjen på lang tid. Jeg ble tilfeldigvis kjent med Julia og siden ingen av oss hadde noe å gjøre, bestillte vi reise sammen etter bare å ha kjent hverandre i 2-3 uker. Jeg ville til Hellas eller et av stedene i Spania jeg har vært på før, i mens Julia foreslo Gran Canaria. Hun hadde vært der mange ganger og snakket om hvor gøy det var å feste der. Jeg hadde aldri vært der før og hadde for å være helt ærlig veldig lite lyst til å dra dit. Men etter mye overtaling fra Julias side ble jeg til slutt med på å bestille en GC-tur. Så en uke etterpå dro vi, og da vi var ute en kveld satt tildeldigvis gutten som ikke lenge etterpå ble kjæresten min på nabobordet på samme bar. Hvor tilfeldig er egentlig ikke det? Hadde jeg ikke møtt Julia, hadde jeg ikke dratt til Gran Canaria og da ville jeg aldri møtt kjæresten min. Om det var tilfelle så hadde jeg kanskje hatt en helt annen kjæreste nå? Er så merkelig å tenke på, haha. Og for et år siden kunne jeg nok aldri i verden sett for meg at jeg nå bor på Gran Canaria, med den 24 år gamle kjæresten min? Livet altså.. Men det er kanskje nettop disse uforutsigbarhetene som gjør det spennende.. Bare noen tanker fra meg, kanskje fler synes det er litt spennende å tenke på? 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Topp fra Nelly (utsolgt) // Shorts fra Runway Dreamz // Solbriller fra Celine

Kjærleik ♥ 

Har livet ditt forandret seg noe på 1 år? Når du tenker nøye gjennom det kommer du nok på noen forandringer, store eller små 

Nå skal jeg ta opp noe som har irritert meg leenge men som jeg aldri har nevnt på bloggen. Dette har jeg snakket med både venner og familie om og er egentlig noe jeg tenker på ganske ofte. Hva vil du helst ha, 1 utrolig god venn eller 10 falske? Jeg synes jenter på min alder og yngre bryr seg ALT for mye om populæritet. Mange jenter gjør alt for å være en del av den kuleste gjengen og ofrer gjerne gode venner de har hatt gjennom mange år for dette, fordi de kanskje ikke blir sett på som like kule i andres øyne. Den kule gjengen er nok som oftest ikke alltid den hyggeliste eller de beste vennene. Der er det mye mulig både baksnakking, utestegning og mobbing. Men til tross for dette er det da noen jenter som heller vil være i den kule gjengen med de falske vennene enn å ha tvers gjennom gode venner som ikke har noen spesiell status. Det her er så grenseløst teit og plager meg helt ekstremt! Jeg vet dette er veldig normalt og regner med at mange av dere kanskje kjenner dere igjen i det jeg skriver?

Sist jeg brydde meg om populæritet må ha vært på barneskolen og jeg synes virkelig at jenter/gutter på min alder burde ha vokst fra seg denne utrolig teite oppførselen for lengst. Jeg kjenner desverre flere som bryr seg ekstremt mye om å være populære og henge med den “kule” gjengen. De ditcher de jentene som faktisk er GODE venner for å være med de mest populære. Til tross for at de VET at jentene er falske og baksnakker dem heletiden (og hverandre for den saks skyld) så holder de seg jammen meg til den gjengen. Hvor jævlig viktig skal det liksom være å bli sett på som “kul”? Når skal folk begynne å forstå at det ikke er det som betyr noe? Nei gud, blir irritert av å bare tenke på det. For å være 100% ærlig kunne jeg ikke brydd meg mindre om hvor kul min bestevenn hadde vært i andres øyne. Det som betyr noe for meg er at det er en god venn som jeg vet jeg kan stole på, har det gøy med og som er der for meg når jeg trenger det. Om en av mine bestevenner KUN hadde hatt meg som venn og mange kanskje ikke “likte” denne personen hadde ikke det gjort meg en dritt. Tenk om det plutselig har skjedd noe forferdelig og ingen av “vennene” dine er der for deg, hvor fett er det å være en av de kule da? Hæ? Nå mener jeg ikke at alle “kule” eller “populære” personer/gjenger er slemme jenter men hele poenget er vel egentlig at det hvor kul en person er i andres øyne burde ikke ha noen betydning for at du vil være venn med personen. Det viktigste er å ha GODE venner, status eller ei ♥

Annonsørinnhold

Jakkene som får frem vårfølelsen

Noen som er enige eller har noen erfaringer de vil dele?

Hei!

Sliter litt med å skrive slike “tankeinnlegg”, fordi jeg synes det er skummelt at så mange leser det jeg skriver. Synes også det er vanskelig å vite hva jeg skal skrive om og hvor jeg skal starte. Men når jeg har så mange jeg kan nå til og mange yngre som ser opp til meg- så føler jeg det er viktig å komme med slike innlegg i blant. 

Det jeg vil ta opp i dag, er det enorme fokuset på utseende og kropp vi har nå i 2013. Jeg føler faktisk at det aldri har vært værre. Du kjenner sikkert på det selv og jeg skal love deg at jeg gjør det! Først og fremst tror jeg at det er nåtidens teknologi og globaliseringen som er en av de største grunnene til det store fokuset på kropp og utseende. Her i den vestlige delen av verden, er de fleste på internett. I Norge har vel så og si alle ungdommer tilgang til internett og bruker sosiale medier som facebook, blogg og instagram flittig. Kanskje spesielt på instagram, ser vi daglig disse perfekte jentene med de uvirkelige kroppene. Vi følger fitnessprofiler i håp om å få inspirasjon til å kanskje klare å oppnå en så “fantastisk” kropp selv. Vi ser bilder av Adriana Lima, Megan Fox og andre vakre kvinner fra verden rundt og blir skuffet i det vi ser vårt eget speilbilde. Vi lager havrepannekaker, smoothies, spiser supersunt, trener og mange kanskje sulter seg i håp om å en dag nå idealkroppen vi daglig ser på sosiale medier. Vi legger ut bilder av oss selv ferdigfikset hvor vi kanskje har brukt lang tid på å retursjere bort urenheter, lagt på forskjellige effekter, stiller oss i vinkler hvor vi ser tynnest mulig ut ++. Disse legger vi ut på sosiale medier som facebook og instagram fordi vi søker bekreftelse på at vi ser bra nok ut. Som oftest av ansikt men også bikinikropp- og håper selvfølgelig på flest mulig likes og gjerne followers (instagram). Slik er det nå i år 2013.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Fy faen så slitsomt det er. Jeg føler dette presset så ekstremt selv og blir nesten kvalm av hvor fiksert jeg har blitt på min egen kropp og mitt eget utseende. Jeg vet at en stor grunn til at jeg har fått dette syke presset over meg er fordi jeg er en så offentlig person. Jeg har mellom 30 og 40.000 lesere på bloggen min hver eneste dag og det har jeg hatt i mange år. På bloggen min kan hvem som helst legge inn anonyme kommentarer og kommentere mitt utseende. For ca 1 år siden var jeg veldig missfornøyd med kroppen min og hadde gått endel opp i vekt. Dette fikk jeg daglig høre på bloggen min, hvor feit jeg var, hvor store lårene mine hadde blitt, at jeg hadde bollefjes, at jeg måtte slutte å spise og at jeg ikke var tynn som de andre bloggerne. Dette slet veldig på selvtilitten min og det er utrolig tøft å være i tenårene og lese slikt. Jeg turte ikke legge ut bilder av underkroppen min, i frykt for at noen skulle kommentere at jeg hadde store ben. Bikinibilder la jeg kanskje ut 2 ganger til tross for at det var sommer, der trakk jeg inn magen så mye jeg kunne, holdt armene over hoftene og turte ikke lese kommentarene. Dere som ikke har blogg opplever mest sansynlig ikke dette i og med at ingen tør å vise identiteten sin når de skriver slike kommentarer. Det kom selvfølgelig til det punktet hvor jeg hatet min egen kropp, var overbevist over hvor feit jeg var og ikke så noen annen utvei enn å omlegge kostholdet mitt og begynne å trene. Jeg skal ikke si at jeg ikke er glad for at jeg gjorde det i dag, for jeg har det mye bedre med meg selv nå men føler meg dårlig når jeg tenker på grunnen til at jeg gjorde dette. Jeg vet selv at jeg er med på å øke kroppspress når jeg legger ut feks bikinibilder på instagram og blogg, men grunnen til at jeg gjør dette er fordi jeg ønsker bekreftelse. Akkurat som dere gjør. Jeg har SÅ lenge hørt hvor feit og ekkel jeg er og håper at jeg nå kanskje er bra nok. Disse anonyme knuste selvtilitten min og ved å legge ut slike bilder prøver jeg å bygge den opp igjen. Jeg synes det er skummelt at jeg bryr meg så mye om andres meninger, trenger den jævla bekreftelsen for å ha det bra med meg selv og noen ganger skulle jeg faktisk ønske at internett ikke fantes. At jeg ikke hadde 87000 følgere på instagram og titusner av lesere på bloggen som jeg føler jeg må se best mulig ut for. Ingen som dømmer meg og ingen anonyme kommentarer om hver minste feil ved useendet mitt.

Det er selvfølgelig ikke bare kroppspress, selvom jeg har kjent spesielt mye på dette. Ansiktet mitt blir jo selvfølgelig også vurdert av disse tusentalls menneskene og jeg skal love dere at jeg får vite det som er feil. La oss ta et eksempel, nesen min. Jeg har aldri i mitt liv tenkt over nesen min, verken positivt eller negativt. Jeg har aldri hatt en annen mening enn at den er helt grei og passer mitt fjes- selvfølgelig helt til jeg ble en “kjent” person. Jeg får ofte kommentarer om at nesen min er alt for stor og at jeg burde opperere den. For noen uker siden fikk jeg en kommentar her på bloggen som lød slik ” You should do a nosejob, then ur perfect”. Dette er noe jeg aldri hadde fått høre med mindre jeg hadde hatt denne bloggen. Jeg husker kommentaren ordrett og den gikk rett inn på meg. Jeg løp rett inn på badet og studerte nesen min- kanskje er den for stor? Kanskje jeg hadde sett mye penere ut med en mindre nese? Etter den kommentaren har jeg tenkt mye over nesen min, prøvd å konturere den mindre med sminke og studert den på bilder. Hvordan kan man bli så obsessed av anonyme kommentarer?! Det værste av alt, for ca en uke siden tok meg selv i å google “nosejob” og så lenge på før/etter bilder. For å ha sagt det så er dette IKKE noe jeg kommer til å gjøre, for jeg skal ikke la de anonyme vinne igjen. Jeg er født slik jeg er, den nesen er MEG og sånn får det bare forbli uansett hvor stygg den kanskje er. Men jeg synes det er så ekkelt av å se hvor påvirket jeg faktisk blir- føler meg teit og svak. 

Jeg vet egentlig ikke helt hva konklusjonen på dette innlegget skal være, for jeg vet at sosiale medier tar av og at både utseende og kroppspress mest sansynlig bare vil bli værre. Kanskje det bare kan hjelpe dere å lese at jeg også er akkuratt der dere er? At jeg føler minst like mye på det selv og både sliter og har slitt veldig med det? Det er jævlig kjipt, det er sykt slitsomt og jeg skulle av hele mitt hjerte ønske at jeg ikke brydde meg om andres kommentarer og meninger om meg og min kropp. Men vi er tenåringer, vi er sårbare og det er ikke så lett. En ting vi må huske på som jeg ofte prøver å minne meg selv på, er at vi ser oss selv mye “styggere” enn alle andre gjør. Hvor mange ganger har du ikke hørt en veninne si at hun har dårlig selvtilitt og føler seg stygg, når du genuint synes hun er utrolig vakker og ikke skjønner hvordan hun kan tenke slik om seg selv? Uansett hvor mange som skriver til meg hvor pen jeg er, klarer jeg ikke tro på dem. Jeg ser kun feilene ved min kropp og ansikt, ikke det positive. Jeg vet jeg ikke er den eneste og jeg regner med at mange ikke visste at jeg har slike tanker om meg selv. 

Jeg synes vi skal prøve å tenke at vi er den vi er, og da får vi bare gjøre det beste ut av det. Uansett hvor mye jeg trener eller hvor sunt jeg spiser, vil jeg aldri kunne få like lange og tynne ben som VS modellene. Enkelt og greit fordi jeg kun er 165 cm høy og ikke har en slik kroppsbyggning. Sånn er det bare. DU er den perfekte versjonen av deg selv og DU er bra nok som du er. Noen er høye, andre er lave, noen har spinkel kroppsbyggning- andre kraftig. Vi er alle forskjellige og fine på hver vår måte. Du kan ikke bli noe du ikke er.  Og om du tenker over det, hvor mye bryr du deg egentlig om veninnen din har litt ekstra fett på magen i sommer? Nei, du hadde vel ikke tenkt over det en gang. Men om du selv hadde lagt merke til litt ekstra hoftefett, ville det vært krise i dine tanker. En er sin egen værste fiende, desverre. Vil avslutte innlegget med å si at DU er vakker, og jeg synes vi sammen skal prøve å overbevise oss selv om at vi er bra nok som vi er. Prøv så godt du kan å ikke sammenlign deg selv med andre, for du er du, jeg er meg og de er de! ♥

– ANDREA BADENDYCK

Hei!

Tenkte for første og siste gang å svare på et spørsmål jeg har fått flere ganger daglig de siste ukene/månedene. Dere lurer på om jeg fortsatt er sammen med Axel, og da må jeg desverre svare nei. For å være ærlig har det ikke gått ordentlig opp for meg enda at jeg faktisk er singel og det tar nok tid etter å ha hatt kjæreste i 4 år og 3 mnd. Vil ikke gå veldig inn på hvorfor det ble slutt, men vi har rett og slett vokst veldig fra hverandre og de sterke følelsene har ikke vært der på lang tid for min del. Vi har på en måte vært mer bestevenner enn kjærester en lang tid nå.. Så som dere skjønner har ingen av oss vært utro eller noe i den duren så ingen grunn i å begynne å spekulere og lage rykter. Heldigvis har vi avsluttet forholdet på en ordentlig måte og skal gjøre alt vi kan for å være gode venner og fortsatt holde kontakt. Ingen sure miner! Jeg tror det er det beste for begge at det nå er slutt, få vært litt ungdom og leve livet. Om vi er ment for hverandre kan det jo være vi kan finne tilbake til hverandre om noen år. Jeg er fortsatt dødsglad i Axel og har bare positive ting å si om han, håper veldig at vi klarer å være gode venner for vi har det utrolig gøy sammen og han betyr mye for meg. Synes det er så sykt rart å skrive det her.. Er liksom helt uvirkelig etter så lang tid.

Menmen, håper dere forstår og jeg vil helst ikke snakke så mye mer om det fremover. Selvom det var mitt valg er jeg utrolig lei meg, og tror aldri et brudd etter så mange år kan føles 100% riktig. Men håper som sagt at vi klarer å holde kontakten for selvom vi har vært kjærester har han også vært min beste venn som jeg er dødsglad i. Veldig rart om vi skulle gått fra å ha vært sammen siden vi var 13 og plutselig ikke sees igjen eller snakkes igjen. Om vi hadde gått rett forbi hverandre om vi hadde møtt på hverandre i byen for eksempel, det virker utrolig trist. Har veldig blandede følelser fortiden og føler meg ofte ensom, lei meg og usikker, men får nesten bare ta tiden til hjelp. Jeg er veldig sikker på at det var riktig og jeg og Axel har lovt hverandre å være gode venner, så om vi klarer det gjør det meg veldig glad. Skjønner jo også at det heller kanskje ikke vil bli så lett..Har heldigvis gode venner og verdens beste søster som støtter meg, så jeg klarer meg. Noen dager vil vel uansett være vanskeligere enn andre, spesielt når man er alene. TIl slutt vil jeg bare si at jeg er utrolig takknemmelig for alle disse årene med Axel, vi har så mange fine minner og jeg kommer kun til å se tilbake på forholdet vårt som noe utrolig bra. Axel er fortsatt verdens beste gutt i mine øyne!! ♥

Annonsørinnhold

Jakkene som får frem vårfølelsen

🙂

– ANDREA BADENDYCK

Hei!

Det er deilig å ha bloggen i situasjoner som nå. Når du føler deg hjelpesløs og trenger et sted å få ned alle tanker.. Jeg prøver å være positiv på bloggen men nå må jeg rett og slett bare innse hvordan jeg faktisk har det. Jeg er utslitt, helt fullstendig utslitt. Jeg har vært det lenge nå og det blir bare værre og værre. Jeg har null energi. Jeg kommer meg ikke opp om morgenen, selvom jeg legger meg tidlig. Jeg har på 30 alarmer hvert andre minutt, men jeg ligger rett og slett i koma. Jeg hører ikke alarmen, jeg skrur den ikke av en gang. Så dypt sover jeg. Jeg vil på skolen, men jeg kommer meg ikke opp. Derfor ligger jeg dårlig ann, fordi jeg har for mye fravær og da ligger ann til å få ikke vurdert i noen fag. Jeg klarer heller ikke levere ting jeg skal, om jeg er på skolen klarer jeg ikke følge med. Jeg har snakket med rådgiver og hun sa det så mørkt ut for at jeg klarer å fullføre andre klasse og jeg blir utrolig lei meg. Jeg vil så gjerne men jeg er som en zombie fortiden, jeg klarer ingen verdens ting. Blir sliten av å bare ha øynene åpne. Jeg ser nesten bare glede i søvn fortiden, det å kunne slippe bort fra virkeligheten. Men det handler ikke bare om søvn, det er alt. Jeg har som sagt ingen energi til å gjøre noen ting produktivt. Leiligheten er sinnsykt rotete men jeg orker ikke rydde. Jeg vil rydde, men klarer ikke. Bare å sette inn en talerken i oppvaskmaskinen er der jeg er nå fyskisk utmattende. Jeg vet foreksempel at jeg har flere samarbeidspartnere som skylder meg penger, men jeg orker ikke sende regning til dem for å få betalt. Det er for slitsomt, selvom det tar 2 min. Jeg får ikke meg selv til å gjøre det. Jeg føler meg så sinnsykt dårlig, jeg føler meg som verdens værste person. Jeg har det enkelt og greit veldig vanskelig fortiden. Jeg føler også at jeg skyver alle unna meg, jeg stenger ut følelsene mine. Orker ikke bry meg om noen eller noe. Det er ikke sånn jeg er… Det hadde vært greit om jeg er utslitt EN dag, men det er sånn hver dag. Selvom jeg sover 15 timer er jeg fortsatt utslitt, jeg har aldri energi. Ikke en eneste dag er jeg i stand til å sette på en maskin med klær, rydde, gjøre en lekse eller noe sånt.

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

På mandag skal jeg til legen, det er ikke normalt å ha det sånn som jeg har det nå. Jeg vet ikke hva det kan være.. Kanskje jeg mangler et eller annet i kostholdet mitt, kanskje jeg er allergisk mot noe, kanskje jeg har kyssesyken, ME, depresjoner.. Jeg aner ikke, men jeg håper jeg kan få en diagnose så det kan bli bedre. For jeg har det helt forferdelig nå og det er rett og slett helt jævlig å ha det slik. Vet ikke om noen av dere kanskje kjenner dere igjen? Har vært der hvor jeg er nå? Hvor du rett og slett er helt på bunn, orker såvidt å løfte en arm og ikke ser noe lys i tunnelen?Noen som har noen råd? Jeg er rett og slett depserat, for jeg blir gal av meg selv.

– ANDREA BADENDYCK

Heihei!

Jeg vet bloggingen min er elendig fortiden, men det er rett og slett fordi jeg er mentalt utslitt. Ikke pga bloggen men livet mitt. Skulle ønske jeg kunne fortelle dere men mye er veldig privat og det er ikke alt man vil dele med 35.000 mennesker. Er veldig mye som skjer, har utrolig mye å tenke på, gjøre og er rett og slett utslitt. Har ingen energi til å gjøre noen ting, vil bare sove i evigheter. Vil flykte fra hverdagen en liten stund, alle plikter, forventninger og alt som skjer. Desverre er det ikke så enkelt, så vet ikke helt hva jeg kan gjøre. Føler jeg ikke er bra nok i en eneste situasjon. Jeg er utrolig usikker, er redd for å ta valg som jeg ikke vet jeg kommer til å være glad over eller angre veldig. Går mye rykter, jeg får mye dritt og jeg synes det er veldig vanskelig. Nei, nå skriver jeg bare masse som dere ikke forstår noe av.. Akkurat nå vil jeg bare flykte til et varmt land, ta meg en lang ferie, slippe skole og beskymringer. Men det går ikke. Alt hviler på skuldrene mine. Jeg vet jeg er utslitt, merker det på søvnen min. Hele meg vil bare flykte til drømmeland og aldri våkne. Selvom jeg sover 15 timer er jeg ikke uthvilt. Ah, masse tanker, men ingen konklusjoner. Livet er ikke alltid en dans på roser, sånn er det for alle. Vet ikke hva mer jeg skal skrive…. Vet heller ikke hva jeg kan gjøre for å føle meg bra igjen, tror ikke jeg kan gjøre noen ting. Alt suger.

Disse bildene passet visst ikke til innlegget alikevell, men det er noen bilder Elena tok av meg i sted. Et dårlig forsøk på outfitbilder med iPhone, hehe…

– ANDREA BADENDYCK

Jeg får hele tiden kommentarer om at livet mitt virker perfekt. At jeg har det perfekt med familien, venner, kjæresten og alt ellers. NEI, livet mitt er langt fra perfekt. Jeg har valgt at jeg vil ha en positiv blogg, jeg vil ikke klage på ting eller dele veldig personlige hendelser. Om jeg har hatt en stor krangel med enten Axel, familie eller venner, vil det aldri komme ut på bloggen. Bare fordi jeg velger å ikke blogge om det negative i livet mitt, betyr det ikke at det kun skjer positive ting. Noe passer seg bare ikke å skrive her, som hvem som helst i hele verden kan lese. Jeg synes alle skal tenke nøye gjennom hva de legger ut og skriver på internett.

Men som sagt, livet mitt er langt fra perfekt. Jeg har dager jeg er helt nede, føler meg helt alene, knust og bare har lyst til å dø jeg også. I løpet av barne og ungdomsskolen har jeg blitt såret utrolig mange ganger, blitt baksnakket av de jeg trodde var vennene mine, blitt holdt utenfor og ikke minst sviktet. Jeg har mange ganger tenkt at ting aldri vil bli bra igjen, men det blir det. Tunge perioder gjør oss bare sterkere! Jeg går selvfølgelig ikke inn på akkurat hva som har skjedd meg, men tro meg, SYKE ting. Alt fra hatsider til de ondeste planer dere kan tenke dere- og alt dette av mennesker som har vært mine venner! 

Tenårene er ikke lett, og selvom ting blir litt bedre for hvert år som går og alle modnes, vil man fortsatt møte motgang. Jeg kommer heller ikke fra en perfekt familie hvor alt bare er idyll, det har vært mye krangler og gråt  hjemme også. Jeg er heller ikke “en bortskjemt drittunge som får hva hun vil”, som mange av leserne mine liker å skrive i kommentarfeltet. ALT jeg kjøper betaler jeg selv, også når jeg er ute å spiser. Så det er litt morsomt når jeg alltid får kommentarer om hvor bortskjemt jeg er når jeg har brukt mine egne penger. Og til dere som lurer på hvordan jeg får penger, det er da bloggen.

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Heller ikke de 32 mnd med Axel har vært en dans på roser. Tro meg!! I starten hadde vi utrolig mye problemer, vi kranglet nesten hver dag og jeg gråt flere ganger i uken. Vi har også hatt perioder hvor det nesten har blitt slutt, jeg har ikke telling på alle gangene jeg har vært helt knust pga Axel. Det har selvfølgelig blitt bedre ettersom tiden har gått, vi har begge blitt mer modne og blitt kjent med hverandres følelser. Men vi har fortsatt våre problemer og krangler, men det har vel de fleste. Og til alle som lurer: JA, vi er fortsatt kjærester.

Anyone can fake a smile

Det er helt klart mange som har hatt og har det mye værre enn meg, men jeg har faktisk ikke hatt det og har det ikke utrolig lett hele tiden jeg heller. Men alle mine erfaringer har gjort meg mye mer voksen og ikke minst sterkere. Livet mitt har aldri vært, og er ikke perfekt. Jeg håper dere skjønner det etter dette innlegget, jeg er akuratt som alle andre. Også selvom jeg som oftest ikke velger å blogge om det når jeg er lei meg eller hvis det har skjedd noe vondt! 🙂

Og til alle som har en vond periode: Ting vil ALLTID bli bedre, det har jeg virkelig erfart. Aldri mist håpet.♥

– ANDREDA BADENDYCK

Kom over denne kommentaren på bloggen min i sted:

Du har forresten en veldig fin blogg. Jeg er kreftpasient og har ofte en veldig hard hverdag og har tilbrakt det siste halvåret på sykehuset og har fortsatt 2 måneder igjen. Jeg er innom bloggen din hver dag og jeg må si at du får frem smilet i meg – hvertfall videoene av deg og axel. Du/dere er kjempe søte sammen og ikke minst utrolig morsome. Så jeg syns virkelig du skal fortsette med det du gjør. Du er en ufattelig god blogger, du tar kjempe fine bilder og du er en nydelig jente.

Hilsen Silje.

Jeg trykket på linken på navnet hennes og kom da inn på bloggen (http://sht.blogg.no/). Hun heter Silje, er to år eldre enn meg og har benkreft. I fjor sommer var hun en helt normal, frisk jente som deg og meg, og plutselig får hun vite at hun har benkreft. Tenk det! Alle tenker “det skjer ikke meg”, og det gjør jeg selv. Til og med i vår alder! “Andre får kanskje kreft, men ikke jeg”. Men kreft er noe som kan ramme hvem som helst og det er virkelig skummelt. Denne jenta har vært så utrolig sterk, det skjønner du når du leser de sterke innleggene hennes. Jeg ble virkelig rørt av det hun skrev, rørt til tårer. Hun har måttet gjennomgå masse cellegift, noe som er grunnen til at hun har mistet håret. Hun skriver på bloggen sin hvordan hun savner å kunne stryke hendene gjennom sitt lange hår, men nesten ikke husker følelsen lenger. Noe jeg og helt sikkert du tar forgitt.

Som sagt, det kan skje alle. Ikke ta livet forgitt, ikke klag over bagateller. Jeg vet det er vanskelig, det synes jeg selv. Men vi er så utrolig heldige! Hvor stor rolle i denne store verden betyr det egentlig om du ikke får feks en dyr designerveske av foreldrene dine? Det har så utrolig liten betydning i det store og hele. Jeg håper så inderlig at det snart vil komme medisiner mot kreft, alt for mange dør av det. Selv har jeg flere venner som har mistet mødrene sine pga brystkreft. Sett pris på livet ditt og det at du og familien din er friske. Det er ingen selvfølge at det alltid vil være slik!

Hei!

Wow, mye respons på forrige innlegg. Vil bare fortelle noen av dere at NEI, jeg er overhodet ikke rasist etter å ha skrevet det innlegget. Voldtekt er minst like forferdelig, om det så er en kineser som gjør det, en afghaner eller en tysker. Jeg vet like godt som dere at de aller fleste “utlendinger” er flotte mennesker med mange gode kvaliteter, og jeg har selv vokst opp i et miljø hvor det har vært mange medelever med en annen bakrund enn meg. Var virkelig ikke ment om noen følte seg truffet, det beklager jeg isåfall for.

Noen lurte på om jeg kunne fortelle om de ekle opplevelsene jeg har opplved som jeg såvidt nevnte. Det kan jeg gjøre! Har skrevet et innlegg om dette før, men siden jeg har så mange nye lesere er det nok mange som ikke har sett det. Har faktisk opplevd mye ekkelt og det har skjedd flere ganger at jeg har blitt forfulgt. Dette har ført til en stor redsel for å gå alene og jeg gjør alt jeg kan for å unngå det. Her kan dere lese om to opplevelser jeg har opplevd anngående dette temaet:

Annonsørinnhold

Jakkene som får frem vårfølelsen