Det er over 5 måneder siden nå, men jeg husker det fortsatt som om det skulle vært i går. Noe av det jeg alltid har vært mest redd for er å en dag måtte oppleve å bli dumpa. At den du vil ha, ikke lenger vil ha deg. Vi vet jo alle hvor intenst det er når man er forelsket, den personen blir jo den eneste du i det hele tatt ser. Alle andre gutter/jenter er irrelevante, og det er kun den. Så å da føle det sånn for et annet menneske, være lykkelig forelsket, drømme om en fremtid sammen, og plutselig bare få vite at den personen ikke ønsker det samme- det er grusomt.
Og akkurat dette skjedde meg meg i slutten av Oktober. Vi ble riktignok aldri noe offisielt, men vi hadde en greie i rundt 9 mnd. Han var faktisk hovedgrunnen til at jeg flyttet til Bergen. Plutselig var det hele over, helt ut av det blå. Det at jeg ikke så den komme heller gjorde sikkert det hele ekstra vondt. Og gud så vondt jeg hadde det. Jeg får faktisk vondt i hele kroppen bare av å skrive om det, for da kommer jo liksom alt plutselig litt tilbake. Jeg liker ikke å bevvist grave i gamle følelser, men det er jeg jo nødt til for å skrive dette innlegget.
Min første kjærlighetssorg- et begrep jeg aldri helt klarte å sette meg inn i hva innebar før jeg måtte oppleve det selv..
Det føltes nesten ut som at jeg var død, selvom jeg levde. Alt inne i meg bare sluknet helt, og der og da klarte jeg ikke en gang å se noe glede i livet. Jeg gråt konstant i flere dager. Ville prøve å fortsette hverdagen som normalt for å komme meg videre, men det endte jo selvfølgelig opp med at jeg gråt på bussen på vei til skolen, begynte å gråte flere ganger i timen- ja, dere skjønner regla. Tårene bare rant, jeg hadde ingen kontroll. Jeg var virkelig et vrak de første dagene etter at det ble ferdig. Mat klarte jeg heller ikke å få i meg- selvom jeg prøvde så gikk det liksom ikke an å svelge, uansett hvor sulten jeg enn var. Tror det gikk hele tre dager uten at jeg fikk i meg noe som helst mat, rett og slett fordi det var umulig. Det var som at jeg ikke hadde noe styrke lenger, bare å ta meg et glass vann var nesten en umulig oppgave. Føltes ut som at armen min kollapset av å bare holde vannglasset.
Dagene gikk, ukene gikk- og vet dere hva? Det er sant det man sier, tiden leger alle sår. Selvom det der og da føltes ut som at jeg aldri kom til å bli glad igjen, så kom jo faktisk den dagen. Og også ganske så fort. Nå, snart et halvt år senere, føles det nesten surrealistisk å tenke på hvordan jeg hadde det da. Jeg husker jo smerten, men alt føles fjernt. Meg og han, oss to- føles fjernt. Men selvom jeg har det bra nå og har kommet over hele greia, så sitter jeg jo igjen med å være litt redd for kjærligheten. Trist nok, men det er jo ikke rart. Jeg ga hele meg, og det var ikke “bra nok”. Slik føles det jo, selvom det selvfølgelig ikke stemmer. Jeg er mer enn bra nok, og det er dere også. Det betyr bare at man ikke var rett for hverandre, vi ser jo alle etter forskjellige ting. Kanskje man ikke var en så bra match allikevel om man tenker nøye gjennom det?
Nå ble dette veldig langt, men det jeg egentlig aller helst vil frem til i dette innlegget er at det går over.
Det lover jeg dere! For hver dag som går føler du deg litt bedre, og etterhvert vil du ha det helt fint igjen. Kanskje det tar noen dager, kanskje noen uker, kanskje noen måneder- men til slutt går det over uansett. Jeg har det virkelig utrolig bra nå, jeg kan med hånden på hjertet si jeg er lykkelig, og jeg trives med å være singel. Jeg har gjort og opplevd så mye gøy de siste månedene som aldri hadde skjedd hvis det ikke hadde blitt slutt. Det er faktisk sinnsykt deilig å kun tenke på seg selv, og ikke minst kjenne at man ikke trenger en mann i livet sitt for å være lykkelig. Nå er planen å holde meg unna kjærligheten en god stund fremover, selvom det ikke kan planlegges- hehe. Den dukker jo opp når du minst venter det. Ellers tenkte jeg at jeg kanskje skulle skrive et innlegg med tips til hvordan komme seg over en person- er det noe dere hadde hatt lyst til å lese?
Klem til mine fine lesere 💗